Verdens lengste onsdagskveldsbrev

 Mina og Papa Poule har lagt seg tidlig. Den lille, trange gaten vår er stille, på andre siden av vinduet vårt er det et lite, ubebodd hus der det vokser eføy ut av vinduene. I morgen begynner jeg på jobb på ordentlig igjen! Denne gangen er det jeg som må forlate leiligheten, siden vi ikke har nett ennå. Jeg regner med at det går greit å sitte på Café Sola nå som det ikke er sesong, i hvert fall uten barnevogn. Mye folk ved lunsjtid, ellers er det greit med plass.

Magen øm, ikke helt bra etter litt krangling. Ubeleilig at det kom da vi hadde bil og mye skulle fikses. Er så vant til å spise det jeg vil i Frankrike at jeg ikke tenker på å akklimatisere meg når det er lenge siden sist. Og så kan det hende jeg reagerte på melkeproduktene (ost!) jeg plutselig gaflet i meg da vi skulle teste Minas allergi.

(”Ost, ost, ost!” sagt på fransk ville blitt ”oust, oust, oust!”, som betyr ”vekk, vekk, vekk!” og ”Oust!” er navnet på en luktfjerner.)

Mina virker veldig kumelkallergisk fremdeles. Det blir sannsynligvis ikke noen dobbeltesting nå gjennom meg, for etter at hun endelig spiste godt av en pupp med mye kumelksmorsmelk, og så gråt hjerteskjærende fordi hun hadde vondt i magen, har hun overhodet ikke villet ha puppen. Ikke de samme tingene som før med at hun er frustrert fordi hun får lite fra puppen og ikke klarer å koble seg til ordentlig, men ganske enkelt aversjon mot brystvorten. Hun bare nekter. Snur hodet, gråter mer og mer intenst, strever med hele kroppen for å komme bort fra brystet. Virker ikke med lokking, adspredelse eller mild tvang. Ikke vondt i nakken fordi hun må snu hodet, for ikke engang når jeg står på alle fire over henne og kiler henne med håret mitt, som hun elsker, mens jeg håndmelker inn i munnen hennes, får jeg henne til å ta puppen! Det beste jeg har fått til i de situasjonene er at hun _slikker_ i seg melken. Det er jo latterlig å holde på sånn, og vi skulle jo slutte når hun var fire måneder, men dette er og blir sårt for meg. Nå har jeg ikke ammet henne ordentlig på flere dager, hun har ikke latt meg få lov. Den lille melken jeg har kommer jo til å forsvinne snart. Lurer på hvordan jeg bare kan klappe til meg selv mentalt og skjønne at slik er det bare, kom over det, gå videre! Må bare nyte jenta vår, ikke klage over manglende puppestell.

Gud, så sur jeg kommer til å bli hvis hun også blir allergisk og astmatisk.

Hun sjarmerer alle. Fremdeles veldig snill, sover nesten hele natten, har fått Mme Ramone til å si ”men hun smiler jo hver gang hun ser meg!” og spørre ”men gråter hun altså aldri?” – og ukjente folk på gaten smiler av at hun kommer spankulerende på min eller pappaens mage med solhatt og solbriller på. ”C’est une star!”, sier de når de ser Mina – franskmennene mener at filmstjerner må omtales på engelsk. (Det engelske ordet ”people” på fransk (uttales ”pi-pølløh”) betyr forresten kjendiser.) Hun har litt utslett og gråt fælt da hun ble kumelktestet, men ellers pleier det meste å gå sin vante gang – vi lurer av og til på hva vi har gjort for å få så fin og snill baby. Ja, hun ble litt lei av bilsetet, da, stakkars.

Vi fikk kanskje ordnet konto i banken i dag. Halleluja. Jeg vet faktisk ikke hvorfor det gikk, det skulle ikke ha gjort det. Man må ha leiekontrakten, bevis på hvor mye man tjener og en regning fra stedet der man bor eller har bodd. I eget navn. Regningen kan være på telefoni, elektrisitet, gass osv. Men her kommer vi med en leiekontrakt hvor alt er inkludert i leien, og vi bor jo egentlig i Norge. Damen ble kanskje sjarmert av Mina? Hun godtok i hvert fall en likningsattest, to pass, en bekreftelse fra meg om at jeg leier ut gratis til mannen fordi det er mitt navn som står på kontrakten, og leiekontrakten. Så får vi se om fire-fem dager om de sentralt i banken er like liberale som henne. Og da må vi ta buss eller tog til Argelès, nabolandsbyen der det finnes én tele- og nettbutikk, eller til Perpignan, fylkeshovedstaden, der det finnes flere, for å få kjøpt nett. Dalì mente at Perpignan var verdens sentrum, jeg synes det er en skitten og rar, nesten stygg by. Det er sikkert noe ved den jeg ikke har fått med meg. Heldigvis har de fått flunkende nye, fine tog her, og det er ikke det minste vanskelig å ta med barnevognen, og alle bussene i fylket koster én euro nå! Uansett hvor du skal eller hvor gammel du er! :O

Men, ja, uten bankkonto er det ikke mulig å få nett eller telefon. Ikke engang et skarve kontantkort kan man få uten fransk bankkonto. Da jeg åpnet konto og leide leilighet alene sist jeg bodde i Frankrike var jeg student, og måtte blant annet ha skriftlig bekreftelse fra ektemannen min (!) – og det var til og med etter at jeg sa at det var merkelig å måtte ha foreldrenes bekreftelse, som de egentlig ville ha, siden jeg var gift – og siden jeg ikke hadde noen regninger i mitt navn, kom den snille-rare damen jeg bare skulle bo hos i tre uker til banken med _sine_ lysregninger og erklærte at hun og jeg var samboere. 

 Sjeik Mina på flyplassen

Jeg synes synd på kjæresten som må være husfar alene uten nett i morgen. Uten ordspillene sine på telefonen, uten nerdingen sin. Jaja, han kan jo gå på den andre kafeen med nett, da. Og jeg vet ikke ennå hvordan vi skal gjøre det med lunsj, men vi har ikke råd til å spise ute hver dag, det er sikkert. Det er en to-tre euro dyrere her enn på den normanniske landbygden, dette er tross alt et sted med vanvittig mye turister i sesongen – og mange parisere har ferieleiligheter her, så prisene er deretter. Det var altså her jeg ble forsøkt sjekket opp av Dominique de Villepin i hine hårde dager. (Nå tenker jeg litt sånn – burde det ikke vært Dominique Strauss-Kahn?) I gjennomsnitt kanskje femten euro for to retter, der man velger om man vil ha forrett eller dessert i tillegg til hovedretten. Man finner selvsagt én rett til åtte euro på restaurant hvis man vil spise noe frityrstekt fra fryseren.

Jeg kunne godt ha spist lunsj på blåskjellstedet hver dag, faktisk! Kanskje hundre kroner med drikke, uansett om drikken er vann eller et glass vin, og mange forskjellige variasjoner over blåskjell. Men også to hundre kroner om dagen, per lunsj for to personer, er altfor dyrt når dette tross alt ikke er en ferie. Og jeg kan ikke løpe hjem for å lage lunsj, kan jeg vel? Eller kan jeg det? Hmmm. Mannen har heldigvis vært så forutseende at han har tatt med et kvartal av kryssordene fra Magasinet. Hvis vi får bankkonto, så drar vi jo og ordner nett med én gang. Hvis vi ikke får konto, så har vi faktisk tenkt å banke på dørene i etasjene over og under oss og spørre om de har nett og om vi kan betale for å være med, for her er flere stengte nett i nærheten. Er vi heldige får vi vårt eget nett innen en uke, da. Og vi har to kafeer i nærheten med gratis nett, men det er ikke bare-bare å ta med baby på bar hele tiden.

I kveld var vi på apéro hos Ramones. Foreldrene til huseieren vår, og altså et par jeg har leid hos før. De er så snille! De har altså, i tillegg til å ha hjulpet sønnen med å møblere leiligheten (som i utgangspunktet skulle leies ut umøblert) lånt oss en vippestol og en badebalje. Nå skal de hjelpe oss med å se etter en stumtjener og en lenestol (sønn-huseieren bor et annet sted i landet). Og det var de som skaffet oss leiligheten, jeg ble ganske bekymret på slutten siden vi ikke fant noe i Normandie og leiligheten vår i Oslo ble utleid. Vi fikk en svær neve fersk mynte fra hagen deres da vi dro derfra. Til apéroen hadde Madame laget en quiche med vill asparges som de plukker i området når de går tur, sesongens siste. Madame går på bridgekurs hos en nordmann! [Mamma, se, her er bridge i Collioure!] Og har foreslått at kjæresten skal bli med, og kursene er gratis på kultursenteret her. Siden nærmeste språkskole er i Perpignan, har jeg vært litt engstelig for mannens språkutvikling (selv om han er utrolig flink til å plukke opp ting og allerede spør om ting jeg ikke kan svare på), men dette er jo glimrende. De franske og norske bridgesystemene er visst litt forskjellige, men kjæresten min er så smart at jeg er overbevist om at han forstår det franske systemet kjapt. Og å bedrive en sånn aktivitet med franskmenn må jo være bra måte å lære på.

Vi har ikke dratt til Spania for å besøke Dalì-museet, vi har ikke fått tak i helfigurspeil og vi har altså ikke nett ennå. Vi har bare organisert leiligheten og livet i månedene som kommer og prøvd å være snille med Mina mens vi har reist omkring i nærområdet. Vi vet hvor vi skal gå for å få vaksinelege til Mina, og vi har ny ordning med fennikelte til henne. Vi vet hvor busstoppene er og har lokalisert Røde kors-butikken. Monsieur Ramone har tatt mål av den ødelagte platen i barnevognen, så han skal lage en ny vi kan ha oppå den ødelagte, og så skal vi få fikset det med vognen ordentlig i Norge. Vi har fått spist blåskjell med pommes frites, mannen har smakt Banyuls for første gang, vi har gitt akevitt og reinsdyrspekepølse til Ramones’ene, og det virket som de satte pris på det (de har ikke smakt ennå, da), vi har promenert ved havet og vært på søndagsmarkedet og til vår store glede sett at det er fersk fisk på markedet både på onsdager og på søndager. Mina liker sin nye, enorme aktivitetsmatte med bue over (hey, jeg kan nesten snu meg rundt! Åh, men der var føttene mine? Oooh, og der var det en leke) og det ser ut som at mannen takler å bære vognen opp og ned fra leiligheten flere ganger om dagen uten vanskeligheter (*applaus*). Vi har skapene fulle av hermetikk og vi har testet at det fungerer greit å gå til vaskeriet med trillebag for å vaske klær. Og vi har kjøpt to vifter; et svært tårn og en bordvifte, sånn at vi kan ha vifter både i stue og soverom samtidig når varmen setter ordentlig inn. I dag var det tyve grader her ved kysten og toogtyve i Perpignan, sa de på radioen. Jeg har fått France Bleu inn på min nye lommeradio som jeg bærer rundt på overalt i leiligheten.

Beste dingskjøp: Kroker med en slags sugekopp som ikke lager merke i veggen og som faktisk klarer å holde på plass en jakke. Og dusjforhenget og en kjele som kan brukes både som stekepanne og har plass til en grytemiddag for seks. Største uromoment: At det er så klamt i leiligheten og lett lukter fuktig og muggent. Nei, nå lyver jeg: Største uromoment er at vi har noe som ser ut som insektbitt begge to, mest mannen, over hele kroppen. Ikke funnet noe i madrassen her, heller ikke om natten med lyset plutselig på etter et par timer søvn, men det kan vel ikke ha vært fra Scandic-hotellet på Gardermoen? Veggdyr der som gir klømerker en uke etter? Skjønner ikke hva det kan være når vi ikke ser beistene. Klør ikke noe særlig, heller, egentlig, kanskje vi har fått en mystisk flekktyfussykdom? Hm, får lete på nett når har tid. Først: jobb. Og for å komme meg på jobb, så må jeg vel legge meg nå. Sammen med den skjønne familien min. Gleder meg til Minas morgensmil og mannens kaffe!