Oppdatering natt til 04062012

Jeg vet nesten ikke om jeg tør å skrive noe her. Man vil helst at alt skal gå bra. Og alt er jo bra. Det er jo ikke noe alvorlig galt med oss. Vi blir bitt av veggdyr og jeg er magedårlig. Det kunne vært verre! Likevel – nå er jeg litt på felgen, ja. Som man blir etter at kjæresten har holdt rundt en mens Trygve Hoff synger i bakgrunnen, og tårene renner.

Jeg skrev en seks sider lang oppdatering etter at Henny og Dagfinn hadde vært her, men jeg skrev den på papir; jeg hadde jobbet så mye at jeg ikke orket å ta i datamaskinen. I mellomtiden har jeg vært syk og tusen ting har skjedd, og nå gidder jeg bare ikke skrive over fra papir til maskin.

Det var et fantastisk besøk. Hvem reiser gjennom hele Spania for å overnatte én natt i Collioure, være med på et par måltider, dikke litt med Mina og gi henne gaver, overlevere flere bærenett med løk og avokado og noen svære bokser med jordbær- og aprikossyltetøy fra fincaen, og så reise igjen? Det er bare H&D som gjør sånt. Det var heftig, det var kjapt, vi hadde veldig fine matopplevelser, Mina hadde det kjempefint med begge to. Hun roer seg fint når Henny triller henne, og synes visst det er helt topp å bli holdt av bestefar og gripe skjegget hans.

Etter at de hadde dratt, så skjedde …. Hvordan skal jeg si det … masse jobb. Jeg ble smådårlig, men jobbet likevel. Hjem igjen flere ganger fordi det kom ny seng i flere omganger. Skulle spraye med ny insektsspray (vi har gjort det to ganger før, én gang med spray fra butikken, så med spray fra apoteket etter å ha vært hos legen, nå kom sprayen fra et skadedyrfirma som huseieren kjenner til), men like etter vi hadde fått ny madrass ble jeg dritdårlig. Jeg kastet opp som om det ikke fantes noen morgendag. Masse jobb ringte, jeg kunne ikke engang ta telefonen. Mannen skulle dra på vaskeriet med alle tingene våre, som lå i søppelsekker slik at de ikke skulle bli infisert av eventuelle dyr, mens jeg skulle ta Mina ut, så vi kunne spraye inne, men det gikk jo ikke, før jeg lå på den smale benken i stua og spydde, og det var 33 grader ute, og mannen kunne ikke ta med Mina til vaskeriet, og det ble raskt klart at han ikke kunne gå fra meg, heller. Han måtte bare bli hjemme og ta seg av en hylende Mina som fikk tenner, og skifte spybollen min, blant alle søppelsekkene med tingene våre. For en dag. For en helg.

Jeg klarer ikke å si ”vi har det kjipt” på en dekkende måte nå. Og på en måte så har vi det ikke så kjipt. Det er veldig fint at vi klarer å falle i hverandres armer å si ”dette får vi til” igjen og igjen. Jeg er ofte kjeftete, og mannen blir selvsagt sliten av og til, men i det store og det hele synes jeg at vi takler dette veldig godt. Det virker som vi vokser med vanskelighetene. Måtte det fortsette å gå så bra med mannen og meg!

Man skal vente åtte dager etter spraybehandling før man kan si om man har nye bitt. Men jeg har en stygg mistanke om at her fremdeles er noe som biter oss.

Huseieren har betalt både ny seng, ny madrass og det siste sprayproduktet. Han har ikke forsøkt å få oss til å betale noe utover den vanlige husleien. Det er vel en positiv ting. Men jeg har vondt i hjertet fordi Monsieur Ramone, huseierens far, var irritert da han hjalp kjæresten min å bære opp og ned sengegreier, mens Madame og jeg satt og snakket med Mina på fanget. Monsieur har nemlig dårlig rygg, og det var rekordvarmt den dagen. Og telefonen min ringte to ganger på grunn av jobbting, og jeg var stresset fordi jeg burde ha vært på Café Sola og jobbet, og akkurat den dagen skjedde det faktisk noe jævlig viktig med meg og jobb, og jeg hadde ikke fått noe varsel på at det med sengen skulle skje akkurat da. Ååååhhhh for et strev det har vært.

Det er fransk morsdag i dag. Jeg har tenkt på at jeg godt kunne tenkt meg å bare krype opp i min mammas fang. Bare være der, helt rolig, beskyttet fra omverdenen.

Vi har valgt dette, vi tar konsekvensene av det. Mannen sier at han har det bra. To ganger har vi snakket seriøst om vi burde reise tilbake til Norge. Svaret er fremdeles nei, fra begge to. 

Men nå er Mina bitt, også. Først tre-fire bitt som kan være av helt vanlig mygg, så et stort, ovalt bitt på ryggen, med blemme, akkurat slik våre første bitt var. Og hun er så fra seg fordi hun klør sånn. Det klør i tennene, det klør i bittene, det klør på utslettene. Da vi skjønte at hun var bitt av veggdyr i dag, da gråt jeg. Så bad jeg til Gud. Det er ikke ofte jeg tør å be til Gud. Jeg føler ikke at jeg er en god nok kristen. Jeg håper ikke Han holder det mot meg. At jeg torde å be. (Eller at jeg ikke ber ofte nok.) Og så sendte jeg en melding til Yngve også, for han er den beste kristne personen jeg vet om, og spurte om han ville be for oss. Det ville han. 

Hvis jeg blir syk én gang til, da må jeg alene til legen, jeg kan jo ikke ha spysyke hver uke. Men jeg tror ikke det er noe laboratorium her i Collioure, altså må man reise litt for å få tatt prøver. Ergo er det enten å være litt syk her, eller å være ambulansesyk. 

Jeg skjønner ikke hva det er som går av magen min. Vi drikker bare vann fra flaske. Jeg har bodd her før, flere ganger, jeg burde kunne takle bakteriefloraen, og jeg drakk vann fra springen sist jeg var her – men da bodde jeg jo Caen ellers. Vi bruker springvann i matlaging, men flaskevann til Minas mat. I begynnelsen brukte vi isbiter av springvann, nå lager vi også dem av flaskevann. Jeg har spist østers fire ganger, men mageproblemene mine har ikke kommet like etter østers, og det føles ikke som det er noen sammenheng der. Jeg har vært spysyk fire-fem ganger, den siste gangen var verst (og da hadde jeg heller ikke spist østers kvelden før, hilsen hun som nekter for at det kan være østersene, men som har fått høre at slikt alltid er på grunn av dårlig sjømat). 

Innimellom øktene har jeg vært småkvalm. Det virker som det er en konstant tilstand som forverrer seg av og til. Min andre eksmann pleide å si at magen selv sier fra når det er noe den ikke vil ha, og jeg tør ikke ha i meg melkeprodukter mer. Jeg var uten melkeprodukter i hva? kanskje tre måneder mens jeg delammet Mina. Kan jeg i løpet av den tiden ha blitt superoverfølsom for melkeprodukter? Kan jeg helt tilfeldigvis ha blitt matforgiftet fire-fem ganger på en måned? Det synes jeg høres jeg veldig merkelig ut, veldig mange tilfeldigheter på én gang. Ikke er jeg gravid, heller, det er nå helt sikkert! Og jeg har hatt magesår før, og det var smertefullt, men det var ikke så mye kvalme som det er nå, det var bare vondt. Nå går jeg mest rundt og er veldig kvalm. Og sist, da jeg spydde, var jeg edru da jeg la meg, og hadde ikke inntatt alkohol før jeg begynte å spy – for ordens skyld.

Sukk. Reise seg igjen. Være en soldat. Være en god kjæreste og en kjærlig mor. Si nei til for mye jobb. Ta det med ro. La det gå en uke før ny panikk for veggdyr får lov til å komme. Det er jo ingen krise. De har ingen overførbare sykdommer. Vi dør ikke av det. Vi leier en frysekontainer og/eller kaster tingene våre når vi drar til Norge igjen. Og vi er ikke økonomisk avhengige av at jeg må jobbe, det går bra at jeg tar meg fri på tirsdag, slik at vi kan mase på banken for å få kort, slik at vi kan få internett. Og mandag formiddag, så mannen kan vaske fellestrappen.

Mina har det bra, men hun er litt sutrete. Hun kommer snart til å begynne å krabbe. Hun krabber faktisk bakover nå, og da hyler hun av frustrasjon, for hun ville jo fremover! De to tennene i nedre del av munnen vises mer og mer, ansiktet hennes er helt forandret. Og hun er tung! Vi har vært til kontroll her med henne allerede, skal igjen snart, men jeg er så dårlig med tall, husker ikke vekten hennes. Hun er i hvert fall så tung at det er vanskelig å plukke henne opp fra gulvet.

Det Mina liker best: Å bli kost med av pappas skjegg. Å få tynn klut, våtserviett eller mammas hår strøket over ansiktet. Å stå selv.

Det Mina liker minst: Å være sulten, å være trett, å ikke få til å krabbe / gå / få tak i en eller annen dings.

Åh, men Mina spiser mat! Eller, vi har introdusert det pent, slik Helsedirektoratets hefte ”Mat for spedbarn” sier at vi skal gjøre det. (Hvis ikke vi gjør det Helsedirektoratet sier, så får jeg noia.) Tre ganger med torsk ispedd MME (Helsedirektoratet advarer ikke om fisk tidlig nå, slik de gjorde før, og jeg fikk fisk som første mat, har jeg blitt fortalt, og jeg er jo så glad i fisk), nå fire-fem ganger med aubergine. Én gang om dagen, ikke hver dag, men nesten. Én matvare om gangen. Hadde lyst til å starte med avokado, og det hadde i hvert fall passet med de enorme mengdene avokado H&D kom med, men i Sør-Frankrike sier man at babyer bare skal få kokte ting i begynnelsen. Det er jo litt logisk.  

Nå har jeg det, jeg kan spørre mormor om hun vil be for oss! Nei, da blir hun bare bekymret. Og kanskje Gud blir overbelastet for en slik filleting i den store sammenhengen. Men kanskje mormor bare ville satt pris på å få bidra? Hm.

Jaja.