Figueras, baby

Vi har hatt det veldig slitsomt med disse insektene. Huseieren har kjøpt ny seng og madrass til oss, og vi har gjort svære tiltak som har kostet oss mye i både penger og energi. Da vi begynte å bli bitt igjen på ordentlig etter å ha fått ny madrass, vel, da ble det nok, og vi sa at vi måtte flytte hvis han ikke fikk inn skadedyrutryddere.

Skadedyrfirmaet Rentokil kommer i morgen. Vi hadde en inspektør derfra på befaring i forrige uke, og halv ni i morgen tidlig kommer det folk som skal rote rundt med gift overalt i leiligheten vår. Vanligvis råder de folk til å bli borte i ett døgn; fordi vi har en liten baby bør vi bli borte i minst to døgn. Vi har bestilt hotell i Figueras, Dalìs fødeby, der favorittmuseet mitt ligger. Det er ikke langt herfra, rett på den andre siden av grensen - spansk Katalonia.

 Ikke rart jeg kalte det "Eggsentralen" da jeg var liten

Men fy faen så slitsomt alt dette er. Jørn har vasket og tørket alt av tekstiler på vaskeriet i dag. Vet ikke hvor mange søppelsekker det var - fem? Alt av klær, puter, pledd, kluter, bamser - virkelig alt. Tror det er femte gangen han har slept med seg alt vi har av tekstiler ut i heten, bare for å jobbe hardt med vasking i vaskeriet, der det er enda varmere. Jeg har passet Mina og vasket ting og laget mat og - ja, det å passe Mina er virkelig en heldagsjobb. Hun er så nydelig som en baby kan få blitt, men jeg får enda mer respekt for mannen når jeg er alene med henne en hel dag, som nå. Jeg er ikke laget for å holde på med baby hele tiden, spesielt ikke når jeg samtidig skal renske leiligheten, vaske, lage middag og jobbe ++. Ja, for jeg hadde glemt at jeg måtte ta korrektur på noe i dag, men jeg fikk aldri tid til å dusje - man har lite lyst til å gå ut i boksershorts og singlett med gulp på og gårsdagens sminke og fett hår ... men vi har internett hjemme, så jeg fikk fikset alt fra kjøkkenbordet! Hurra! Det går ikke an å jobbe sånn med store oppdrag, men det å ha nett hjemme er perfekt til slike halvtimesting.

Så, ja, vi skal til Figueras. Vi har fått beskjed fra forsikringsselskapet at de ikke dekker hotell for oss. :( Må spørre huseier, og siden han ikke har nevnt det, dekker sikkert ikke hans forsikring våre tvungne hotellopphold, heller. :( Er lei av å kommunisere med huseier. Vet at jeg må gjøre det, for behandlingen skal gjentas tre ganger, i tre uker. Vi har altså til sammen seks netter med hotell og å spise ute - vips, så er det seks hundre euro, altså en måneds husleie ... vi har jo ikke råd til det. Gah.

Jeg har jobbet såpass at jeg faktisk tjener litt penger, men revisorfirmaet spiser opp det meste. Jeg tjente såpass mye i fjor at jeg burde ha meldt over fra en ting til noe annet, og det gjorde jeg ikke, og plutselig er firmaet mitt, mitt lille tullefirma! satt i en slags karantene der revisorene må sende inn en mini-selvangivelse for meg hvert kvartal. Jeg ville aldri ha eget firma, jeg, jeg har jo ikke peiling på disse tingene i det hele tatt, men jeg måtte ha det, siden kundene mine ble flere og flere - og utenlandske. Jeg prøvde i det lengste å klare meg med å bare sende kopi av skattekortet mitt rundt. Jørn sier at det første året er verst økonomisk sett, det kommer til å bli bedre etter hvert. Jeg håper det. Jeg tjener ikke nok til å gi revisorene 4500 i kvartalet, eller hva det nå er. Og elleve tusen som førstegangsbetaling. Og baby koster penger. Det koster penger å bli kvitt insekter, og å vaske alt vi har av tekstiler igjen og igjen. Det koster i hvert fall penger å reise bort på en ferie man aldri ville ha tatt seg råd til under normale omstendigheter. 

Greia er at huseieren nylig hadde pusset opp leiligheten, og han ville leie den ut etter hvert, umøblert, over lengre tid. Da jeg tok kontakt med huseierens mor og var litt despo, sa hun "men min sønn har jo en leilighet! Den er imidlertid umøblert - jeg skal se hva jeg kan gjøre med det" - og så møblerte de leiligheten vår med brukte møbler, inkludert stellebord og seng til Mina. De er dritsnille, det er det som er vanskelig når man skal sette hardt mot hardt. Og det er sannsynligvis i de brukte møblene at problemet ligger. Hvis insektene opprinnelig bare var i den gamle sengen, vel, så har de spredd seg nå. Uansett om det er vegglus eller hva som helst (vi har fortsatt ikke sett det som biter oss, men Rentokil har forsikret oss om at uansett hva det er, så dør det nå, og både inspektøren og legen vår har sagt at slike bitt er det bare vegglus som lager). Det koster sannsynligvis huseieren en formue å spraye leiligheten. Fordi moren hans ville være snill med oss og satte en masse møbler inn her. Og jeg er så glad i moren hans, og jeg vet at det er snakk om en forretningsavtale og - og - og - det er litt vanskelig, ja. Don't mix business and pleasure.

De eneste insektene vi faktisk har sett er noen trespisere. De heter vrillettes på fransk, vet ikke hva det er på norsk. Det er ikke termitter, men det ligner. De liker ikke menneskeblod, de spiser bare tre, men de faller fra bordet og stolene og er et klart tegn på at disse møblene ikke er helt - ja. Uh, jeg tror aldri jeg kommer til å kjøpe brukte møbler igjen. I hele resten av mitt liv. Vi har minst ti slike trespisere i en tett boks nå, vi skulle vise dem til skadedyrinspektøren (det var han som bekreftet at det var trespisere, men vi hadde allerede skjønt at det ikke var det som bet oss, for trespiserne beveger seg sakte, og de er store, og vi har funnet alle bortsett fra én i stua - det som spiser på oss må være lite, kjapt og blodsugende), og jeg har sendt epost til huseierens foreldre om dem. For hva om de har lagret bordet og stolene sammen med andre ting hjemme hos seg selv? Uansett om vi hadde blitt bitt av disse mystiske usynlige dyrene eller ikke, så hadde de hatt behov for hjelp til å ta knekken på disse trespiserne. Stolene våre er fulle av hull. De skal jo ha leieboere etter oss, også.

Vi har brukt to måneder på å prøve å finne føttene våre. Jeg har jobbet for mye, hatt mye magevondt, insektbittene har vært ubeskrivelig (faktisk) plagsomme, banken brukte to måneder på å gi oss et kort slik at vi kunne kjøpe nettdings - men nå har vi kort og nett, og det kommer folk som skal fikse insektproblemet. Og Mina har fått vaksine og legen hennes her mener at hun har det kjempebra. Da er det bare å håpe at resten av oppholdet blir litt lettere.

Om ikke annet skal vi ha to netter på et hotell med boblebad på rommet nå, og besøke yndlingsmuseet mitt. Det vil helt sikkert gjøre oss godt. Det er faktisk litt fint å vite at det ikke er noen vits i å spise på hotellets gourmetrestaurant - Mina vil nok ikke sette pris på det - og jeg vil heller ligge på sengen og se på BBC News og spise spekepølse, faktisk, og ikke våkne av at det klør sinnsykt fordi noe har mumset på meg i løpet av natten igjen. Åh, det kommer til å bli så bra.

Enda flere bilder

 Mina er mett

Lesestund

 Collioure-gate

Fersk fisk på markedet hver onsdag og søndag

HM?!

Mina angriper franske innenriksnyheter

Oppdatering!

... Vi sliter litt for tiden, disse usynlige insektene gjør det vanskelig for oss. Men vi har gode stunder - og Mina har det bra. I stedet for å klage mer, så poster jeg bare noen hyggelige bilder. :)

Jeg tror, jeg tror på en insektfri hverdag

Sprayet igjen i stua i dag. Jeg insisterte fordi jeg har hatt en fornemmelse av at det er stua som er problemet, ikke den nye sengen/soverommet. Mistet dermed en arbeidsdag, men det får bare være. Jeg pleier å si at jeg ikke har noen annen moral enn arbeidsmoral, men nå kommer det til å holde hardt med prosjektet jeg skal levere inn i morgen formiddag. Arbeidsgiveren maser ikke, men jeg tror ikke de kommer til å hyre korrekturleser, så jeg må passe på at det ikke er noen tullefeil der, i hvert fall.

Jeg er faktisk positiv i dag, tross de nye bittene vi har fått etter at den nye sengen kom. I dag tror jeg det kommer til å gå bra. Er det fordi bønnegruppen til Yngve har bedt for oss, er det fordi vi har sprayet og vasket så mye, er det fordi menssyklusen bare har gjort at jeg er i godt humør? Hvem vet.

Mannen har vært fantastisk i dag, som alle andre dager. Jeg er så heldig, altså, han er så fin. Jeg gikk på markedet med Mina mens han sprayet hjemme, så åt vi lunsj sammen alle tre - pizza for andre gang på en uke! - og så dro han til vaskeriet og hadde med seg alle tekstilene fra stua mens Mina og jeg var på soverommet med døren lukket, for å ikke puste inn insektgift. Hun ville selvsagt ikke sove, jeg fikk meg en støkk da vi hadde sovnet sammen, og så våknet jeg av at hun pustet frustrert - hun hadde snudd seg på magen og var i full fart på vei ut av sengen. Hun har nemlig fremdeles ikke lært hvordan man skal krype fremover. I dag ville hun ha tak i smokken, og langet ut mot den - men klarte ikke å sparke fra riktig med bena, og slengte dermed hele kroppen bakover. Takk og pris for at hun blir så frustrert når hun ikke får til noe, så hun vekte meg før hun falt ut av sengen.

Ja, så jeg sitter på Café Sola igjen en søndagskveld og jobber, stor greie skal leveres inn i morgen. Kjenner ikke den vanlige panikken når deadline nærmer seg, er kul og litt sliten og ganske rolig. Har nye, fine øreplugger og lukker ute all sporten og menneskene rundt meg på kafeen. Har kjøpt tre par øreplugger på amazon.fr til ti euro stykket; jeg forbruker virkelig øreplugger. Om det ikke er noe annet som funker her, så virker i hvert fall leveringstjenester bra. Det som ikke får plass i postkassen blir båret opp til oss i andre etasje, og det vi bestiller på nett kommer kjemperaskt frem.

Banken har forresten unnskyldt seg fordi de ikke har sendt kort, og har visstnok ordnet opp i det som "blokkerte". Vi får nå se på dét. Vi har stjålet nett fra en nabo i det siste, men det nettet forsvant plutselig, så vi er tilbake til analog hverdag hjemme. Straks vi får kort skal vi reise til Perpignan og kjøpe en såkalt Hotspot som gjør at vi kan ha fem apparater koblet på nett samtidig, uansett hvor vi er i Frankrike.

Livet går opp og ned som alltid, men Mina er fornøyd, og da er vi det også. Dessuten var det markedsdag i dag, dagen for fersk fisk, og jeg skal tilberede kjempereker til sen middag når jeg drar hjem.

Oppdatering natt til 04062012

Jeg vet nesten ikke om jeg tør å skrive noe her. Man vil helst at alt skal gå bra. Og alt er jo bra. Det er jo ikke noe alvorlig galt med oss. Vi blir bitt av veggdyr og jeg er magedårlig. Det kunne vært verre! Likevel – nå er jeg litt på felgen, ja. Som man blir etter at kjæresten har holdt rundt en mens Trygve Hoff synger i bakgrunnen, og tårene renner.

Jeg skrev en seks sider lang oppdatering etter at Henny og Dagfinn hadde vært her, men jeg skrev den på papir; jeg hadde jobbet så mye at jeg ikke orket å ta i datamaskinen. I mellomtiden har jeg vært syk og tusen ting har skjedd, og nå gidder jeg bare ikke skrive over fra papir til maskin.

Det var et fantastisk besøk. Hvem reiser gjennom hele Spania for å overnatte én natt i Collioure, være med på et par måltider, dikke litt med Mina og gi henne gaver, overlevere flere bærenett med løk og avokado og noen svære bokser med jordbær- og aprikossyltetøy fra fincaen, og så reise igjen? Det er bare H&D som gjør sånt. Det var heftig, det var kjapt, vi hadde veldig fine matopplevelser, Mina hadde det kjempefint med begge to. Hun roer seg fint når Henny triller henne, og synes visst det er helt topp å bli holdt av bestefar og gripe skjegget hans.

Etter at de hadde dratt, så skjedde …. Hvordan skal jeg si det … masse jobb. Jeg ble smådårlig, men jobbet likevel. Hjem igjen flere ganger fordi det kom ny seng i flere omganger. Skulle spraye med ny insektsspray (vi har gjort det to ganger før, én gang med spray fra butikken, så med spray fra apoteket etter å ha vært hos legen, nå kom sprayen fra et skadedyrfirma som huseieren kjenner til), men like etter vi hadde fått ny madrass ble jeg dritdårlig. Jeg kastet opp som om det ikke fantes noen morgendag. Masse jobb ringte, jeg kunne ikke engang ta telefonen. Mannen skulle dra på vaskeriet med alle tingene våre, som lå i søppelsekker slik at de ikke skulle bli infisert av eventuelle dyr, mens jeg skulle ta Mina ut, så vi kunne spraye inne, men det gikk jo ikke, før jeg lå på den smale benken i stua og spydde, og det var 33 grader ute, og mannen kunne ikke ta med Mina til vaskeriet, og det ble raskt klart at han ikke kunne gå fra meg, heller. Han måtte bare bli hjemme og ta seg av en hylende Mina som fikk tenner, og skifte spybollen min, blant alle søppelsekkene med tingene våre. For en dag. For en helg.

Jeg klarer ikke å si ”vi har det kjipt” på en dekkende måte nå. Og på en måte så har vi det ikke så kjipt. Det er veldig fint at vi klarer å falle i hverandres armer å si ”dette får vi til” igjen og igjen. Jeg er ofte kjeftete, og mannen blir selvsagt sliten av og til, men i det store og det hele synes jeg at vi takler dette veldig godt. Det virker som vi vokser med vanskelighetene. Måtte det fortsette å gå så bra med mannen og meg!

Man skal vente åtte dager etter spraybehandling før man kan si om man har nye bitt. Men jeg har en stygg mistanke om at her fremdeles er noe som biter oss.

Huseieren har betalt både ny seng, ny madrass og det siste sprayproduktet. Han har ikke forsøkt å få oss til å betale noe utover den vanlige husleien. Det er vel en positiv ting. Men jeg har vondt i hjertet fordi Monsieur Ramone, huseierens far, var irritert da han hjalp kjæresten min å bære opp og ned sengegreier, mens Madame og jeg satt og snakket med Mina på fanget. Monsieur har nemlig dårlig rygg, og det var rekordvarmt den dagen. Og telefonen min ringte to ganger på grunn av jobbting, og jeg var stresset fordi jeg burde ha vært på Café Sola og jobbet, og akkurat den dagen skjedde det faktisk noe jævlig viktig med meg og jobb, og jeg hadde ikke fått noe varsel på at det med sengen skulle skje akkurat da. Ååååhhhh for et strev det har vært.

Det er fransk morsdag i dag. Jeg har tenkt på at jeg godt kunne tenkt meg å bare krype opp i min mammas fang. Bare være der, helt rolig, beskyttet fra omverdenen.

Vi har valgt dette, vi tar konsekvensene av det. Mannen sier at han har det bra. To ganger har vi snakket seriøst om vi burde reise tilbake til Norge. Svaret er fremdeles nei, fra begge to. 

Men nå er Mina bitt, også. Først tre-fire bitt som kan være av helt vanlig mygg, så et stort, ovalt bitt på ryggen, med blemme, akkurat slik våre første bitt var. Og hun er så fra seg fordi hun klør sånn. Det klør i tennene, det klør i bittene, det klør på utslettene. Da vi skjønte at hun var bitt av veggdyr i dag, da gråt jeg. Så bad jeg til Gud. Det er ikke ofte jeg tør å be til Gud. Jeg føler ikke at jeg er en god nok kristen. Jeg håper ikke Han holder det mot meg. At jeg torde å be. (Eller at jeg ikke ber ofte nok.) Og så sendte jeg en melding til Yngve også, for han er den beste kristne personen jeg vet om, og spurte om han ville be for oss. Det ville han. 

Hvis jeg blir syk én gang til, da må jeg alene til legen, jeg kan jo ikke ha spysyke hver uke. Men jeg tror ikke det er noe laboratorium her i Collioure, altså må man reise litt for å få tatt prøver. Ergo er det enten å være litt syk her, eller å være ambulansesyk. 

Jeg skjønner ikke hva det er som går av magen min. Vi drikker bare vann fra flaske. Jeg har bodd her før, flere ganger, jeg burde kunne takle bakteriefloraen, og jeg drakk vann fra springen sist jeg var her – men da bodde jeg jo Caen ellers. Vi bruker springvann i matlaging, men flaskevann til Minas mat. I begynnelsen brukte vi isbiter av springvann, nå lager vi også dem av flaskevann. Jeg har spist østers fire ganger, men mageproblemene mine har ikke kommet like etter østers, og det føles ikke som det er noen sammenheng der. Jeg har vært spysyk fire-fem ganger, den siste gangen var verst (og da hadde jeg heller ikke spist østers kvelden før, hilsen hun som nekter for at det kan være østersene, men som har fått høre at slikt alltid er på grunn av dårlig sjømat). 

Innimellom øktene har jeg vært småkvalm. Det virker som det er en konstant tilstand som forverrer seg av og til. Min andre eksmann pleide å si at magen selv sier fra når det er noe den ikke vil ha, og jeg tør ikke ha i meg melkeprodukter mer. Jeg var uten melkeprodukter i hva? kanskje tre måneder mens jeg delammet Mina. Kan jeg i løpet av den tiden ha blitt superoverfølsom for melkeprodukter? Kan jeg helt tilfeldigvis ha blitt matforgiftet fire-fem ganger på en måned? Det synes jeg høres jeg veldig merkelig ut, veldig mange tilfeldigheter på én gang. Ikke er jeg gravid, heller, det er nå helt sikkert! Og jeg har hatt magesår før, og det var smertefullt, men det var ikke så mye kvalme som det er nå, det var bare vondt. Nå går jeg mest rundt og er veldig kvalm. Og sist, da jeg spydde, var jeg edru da jeg la meg, og hadde ikke inntatt alkohol før jeg begynte å spy – for ordens skyld.

Sukk. Reise seg igjen. Være en soldat. Være en god kjæreste og en kjærlig mor. Si nei til for mye jobb. Ta det med ro. La det gå en uke før ny panikk for veggdyr får lov til å komme. Det er jo ingen krise. De har ingen overførbare sykdommer. Vi dør ikke av det. Vi leier en frysekontainer og/eller kaster tingene våre når vi drar til Norge igjen. Og vi er ikke økonomisk avhengige av at jeg må jobbe, det går bra at jeg tar meg fri på tirsdag, slik at vi kan mase på banken for å få kort, slik at vi kan få internett. Og mandag formiddag, så mannen kan vaske fellestrappen.

Mina har det bra, men hun er litt sutrete. Hun kommer snart til å begynne å krabbe. Hun krabber faktisk bakover nå, og da hyler hun av frustrasjon, for hun ville jo fremover! De to tennene i nedre del av munnen vises mer og mer, ansiktet hennes er helt forandret. Og hun er tung! Vi har vært til kontroll her med henne allerede, skal igjen snart, men jeg er så dårlig med tall, husker ikke vekten hennes. Hun er i hvert fall så tung at det er vanskelig å plukke henne opp fra gulvet.

Det Mina liker best: Å bli kost med av pappas skjegg. Å få tynn klut, våtserviett eller mammas hår strøket over ansiktet. Å stå selv.

Det Mina liker minst: Å være sulten, å være trett, å ikke få til å krabbe / gå / få tak i en eller annen dings.

Åh, men Mina spiser mat! Eller, vi har introdusert det pent, slik Helsedirektoratets hefte ”Mat for spedbarn” sier at vi skal gjøre det. (Hvis ikke vi gjør det Helsedirektoratet sier, så får jeg noia.) Tre ganger med torsk ispedd MME (Helsedirektoratet advarer ikke om fisk tidlig nå, slik de gjorde før, og jeg fikk fisk som første mat, har jeg blitt fortalt, og jeg er jo så glad i fisk), nå fire-fem ganger med aubergine. Én gang om dagen, ikke hver dag, men nesten. Én matvare om gangen. Hadde lyst til å starte med avokado, og det hadde i hvert fall passet med de enorme mengdene avokado H&D kom med, men i Sør-Frankrike sier man at babyer bare skal få kokte ting i begynnelsen. Det er jo litt logisk.  

Nå har jeg det, jeg kan spørre mormor om hun vil be for oss! Nei, da blir hun bare bekymret. Og kanskje Gud blir overbelastet for en slik filleting i den store sammenhengen. Men kanskje mormor bare ville satt pris på å få bidra? Hm.

Jaja.