Hu-hei; hvor det går

Jeg er ikke fornøyd med aleksandrinerforklaringen min. Fransk har selvsagt også stavelser; trykk inni ordene. Poenget er at systemet med verseføtter forutsetter ordsammensetninger med diverse forutbestemte trykk - for eksempel daktylos, et ord som mimer sin egen betydning: tung-tung-lett.

Jepp. Dette interesserer sannsynligvis bare meg, men nå har jeg i hvert fall sagt det. Føler meg ganske trygg på akkurat dette området, og tror fremdeles dette er et område jeg har fordeler i forhold til franske studenter. Det hjalp imidlertid ikke i dag; jeg skjønte svært lite av forelesningen. Det var herliggale M. Bauer og Questions de poésie, men det hjalp ikke. Jeg kjente meg som en alien i form av en rosa og turkis-stripete elefant midt i klasserommet. Jeg var nødt til å spørre om en ting som var helt esensiell for å gjøre en oppgave, og det var bæsj at jeg ikke hadde skjønt greia. Stoltheten min får det ikke bedre av at det er en annen Erasmus i den klassen; en tysk jente som på mysteriøst vis klarer å si hver setning i klasserommet nesten uten aksent - mens jeg har snakket litt med henne "privat", og da hang hun ikke med i svingene, og viste frem noe av den veldig karakteristiske, tyske aksenten. Jeg vet det er smålig av meg, men det irriterer meg altså at hun tydeligvis skjønte alt i dag, mens jeg var amøbe. Og læreren gjentok spørsmålet mitt, men da hadde han rettet et sted jeg hadde sagt hunkjønn til hankjønn.

Det gårt jo veldig fort i min verden, og jeg hadde en veldig fin dag i går. Mme Cannone fikk meg til å forstå Balzac, og jeg skrev elleve sider med notater på tre timer. At jeg ikke er på topp nå, kommer også av at jeg hadde en kjempesyk drøm i natt; jeg våknet av den halv fem og fikk ikke sove etterpå. Julien var i et svært hus som var delt i to og eid av noen brødre; han drev og løp og hoppet rundt omkring og sa at han kunne hjelpe meg - men ikke med hva. Så begynte han å kaste grønnsaker og normannisk grøt rundt seg; jeg fikk masse på klærne mine og ble sur fordi jeg tross alt må betale i dyre dommer hver gang jeg sleper klærne mine til vaskeriet.

Kjente allerede da jeg våknet at halsen min var litt sår, så det kan hende det er kroppen som sliter med noe. Får prøve å være ekstra snill med meg selv, så jeg ikke blir syk til fredag og Skottlandstur.

Om noen få timer skal jeg tilbake til universitetet, da for kjedelige franskundervisningen for utlendinger. Jeg er i den gruppen med høyst nivå, og alt det muntlige er så lett at jeg har trøbbel med hvor jeg skal gjøre av tankene mine - mens det grammatiske er så vanskelig at jeg ofte ikke skjønner bæra. Det har jeg forresten slått meg til ro med nå. Jeg orker ikke å prøve å sette meg inn i alle disse systemene når det er så mye som kommer intuitivt av snakking, lesing og skriving.

Ja, jeg ser at jeg må være snill med meg selv i kveld, jeg er helt klart for negativ. Det er en bra oppgave: Tenke på noe som kan skjemme meg bort. Klem fra FrAnnie

Jeg digger aleksandrinere

Takk og pris for at jeg bestemte meg for å ta meg sammen. Forelesningene mine er så utrolig morsomme. Til og med når jeg ikke skjønner halvparten, føler jeg meg som... i paradis. Jeg snakket om det med Julien nylig, at jeg like godt kan presentere meg som "hei, jeg heter Annie, og jeg liker å telle stavelser". I dag er det forelesning om det minst interessante av alle temaene jeg har, nemlig den parisiske romanen i det... tyvende århundre? Nei, nittende, selvsagt. Poenget er i hvert fall at til og med det minst interessante er interessant. Pensum i dag er først og fremst Flaubert og Balzac, og selv om jeg ikke er så glad i akkurat disse pariserbetraktningene, er det veldig bra å få ekstra viten om nettopp Flaubert og Balzac. Flaubert har jeg som pensum i et annet fag også, Balzac i to andre fag - og dessuten skrev jeg oppgave om hans Eugenie Grandet i forrige semester i Norge. Er ikke sånn superbegeistret for ham, men han er veldig viktig for fransk litteratur.

Men, ja, aleksandrinere: Faget heter "Questions de poésie", og foreleseren, M. Bauer, er lidenskapelig opptatt av poesi og lingvistikk, og han har tidligere jobbet med teater - forelesningene hans er helt ville. Alle jentene fniser hysterisk fordi de ikke skjønner hvordan de skal notere (det strikte skolesystemet gjør at til og med forelesninger ofte er som om noen bare leser fra en bok, og studentene har aldri blitt oppfordret til å tenke selv), og han kommer aldri med en påstand - han får folk til å resonnere seg frem til svarene selv. Vel. Vi har telt stavelser i Rolandskvadet, og jeg mener det, det er noe av det morsomste jeg har gjort. Og i går lærte jeg forskjellen på en ekte aleksandriner og det som ellers bare er et vers med tolv stavelser. Oioioi. I går forstod jeg virkelig lite av det han snakket om, men samtidig var det ting franskmennene spurte om som gjorde at jeg kjente meg litt heldig. Norsk kan ha verseføtter som gammelgresk, derav våre eksellente oversettelser av Homer (lærte jeg da jeg hadde antikk litteratur), men fordi fransk har trykk i forhold til ordgrupper og ikke i de enkelte ordene, som vi har, er det ting de har veldig vanskelig for å forstå. Hvis jeg bare blir flink nok i fransk, kan jeg altså kanskje nyte både franske aleksandrinere og greske verseføtter i lik grad.

Plutselig ble jeg slått av tvil; hva om jeg bare babler tull; hva om jeg ikke har lært noe som helst?

Det er dét som er så vanskelig med å være alene i et fremmed land. Det finnes ingen som kan hente meg i land når hjernen min er på villspor.

I kveld skal Julien og jeg på besøk til en norsk jente. Han er litt interessert i henne, og vi klarer ikke helt å skjønne om hun er en klasse over ham eller ikke. Fint er det i hvert fall at vi ble invitert, for Julien kommer til å leve lenge på å ha vært sammen med bare norske jenter en hel kveld.

Ti dager igjen til Skottland. Ti dager til jeg får se kjæresten min igjen.

Fin nyhet

... En venninne sendte akkurat en epost om at hun var gravid, og jeg ble oppriktig rørt. Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Jeg smiler så jeg holder på å tygge opp ørene mine.

Ny uke, nye muligheter

Har hatt det kjipt den siste uken, jeg har ikke blitt kvitt Georg-savnet. Alt har vært mye tyngre enn jeg trodde; jeg har til og med skulket skolen en dag med obligatorisk undervsining. Så nå er jeg lei av meg selv, skal ta meg i nakkeskinnet og bare bite tennene sammen. Det føles som jeg blir dratt mellom kjærligheten til Frankrike og kjærligheten til Georg. Hvis jeg ikke tar meg sammen nå, må jeg jo dra tilbake til Norge, og få en forferdelig økonomisk smell. Og når Georg kommer på besøk, får jeg jo tross alt begge deler.

Det positive er at jeg virkelig er blitt mye flinkere i fransk; allerede nå, etter såpass kort tid. Jeg har holdt på med et manuskript på norsk, som jeg nå har begynt å oversette til fransk, bare for min egen skyld. Julien hjelper meg med skrivefeil og grammatikk. I går hadde jeg en dårlig språkdag, og likevel snakket jeg relativt godt fransk. Mitt dårligste nivå nå er bedre enn det beste nivået jeg hadde da jeg kom hit i fjor.

Dessuten har jeg funnet en ny, finurlig måte å plassere datamaskinen på inne på rommet mitt slik at jeg har litt nett. Blir slitsomt å stå på kne foran en stol i lengden, men det er nå greit å få slettet noe av søppelet i epostboksen av og til. Og en annen positiv ting er jo dette huset i H-våg. Det hadde vært fantastisk, det. Klem til alle kjente og kjære fra ta-seg-sammen-nå-jenta.

Oppdatering fra Ofnec: Varmere! Og mer behagelig å sitte enn å stå...

1) Møtte akkurat en dame som heter Liv. Hun kommer fra Bodø, men bor i Sogndal, og har jobbet sammen med min kjære mamma. Liv hilser. Hun er på Ofnec fordi hun skal bli fransklærer.

2) Jeg var visstnok i FP i forrige uke (på grunn av den nordnorske antologien som kommer), og ville blitt glad hvis noen kunne fått tak i et eksemplar. Bestemor skulle ringe meg i helgen, men hun gjorde det ikke, og jeg hadde tenkt å be henne ta vare på avisen til jul, i hvert fall. Er så dyrt å ringe at det bare ikke funker. FP er ikke på nett.

3) Hvis noen vil ha mitt nye, franske tlfnr, er det bare å spørre Georg eller å sende meg en epost.

Diverse fra Frankrike så langt

Georg utenfor Les Caves de Rosel. Idyllisk! Ca. en halvtimes kjøretur dit. Les Caves de Rosel er spesialister på calvados og sider, men har også fantastisk utvalg av whisky og vin.

Julien og Georg på vei til en gammel, forlatt kirke: Fantastisk sted å ha piknik.

Fiskediva, Julien og mat.

Dette bildet ble tatt i begynnelsen av september: Frankrike - Skottland 0-1...

The Tartan Army!

Første skoledag imorgen

... er nervøs.

Det kom fra gangen

Nå blir det oppdatering fra gangen. Jeg fant et usikret trådløst nettverk som funker hvis jeg sitter på en stol utenfor døren min... Håper ingen kommer forbi. Det er ikke comme il faut å stjele nett i Frankrike.

Georg reiste tilbake til Norge i går, og etterlot seg et trist tomrom. Først tenkte jeg at jeg bare skulle sitte inne og sture hele kvelden, men så ble jeg så fryktelig trist at jeg skjønte at jeg måtte ta meg sammen. Jeg drog på en dårlig konsert med blant andre Julien A, Jeremy og Yann; gutter av den typen som ser fryktelig skumle ut, men som altså bare er snille og søte. Etterpå gikk vi på O'Donnel's, som var stambaren min her i fjor. Jeg prøver å få en ny stambar, for O'Donnel's er en irsk pub med vanvittige priser, men alle ender liksom opp der før eller siden, uansett.

Før Georg reiste, rakk han å handle masse vann og andre tunge ting til meg, reise frem og tilbake til Paris med leiebil og å skjøtte jobben. Julien A kjørte oss også ut på landet, der vi besøkte Les Caves de Rosel; et paradis av vin, sider, calvados og whisky. Etterpå kjørte vi til en kjempegammel kirke (fra 1000-tallet?) som ikke er i bruk, og ved et par enorme graver med surrealistiske inskripsjoner hadde vi en herlig piknik.

Jeg har endelig ordnet rom, elektrisitet (for det var det ikke da vi kom...) og alle slags rare, franske papirer en må ha bare man vil nyse. Nå venter jeg bare på at nettkodene til bankkortet mitt skal komme, så jeg får betalt husleien. Jeg tok forresten ut neseringen igjen da jeg møtte det eldre paret for å gå gjennom alle detaljene. Følte meg naken og... prostituert. Altså; det der med å gi opp prinsippene sine. Vel. Den er tilbake i nesen nå, og jeg har et hyggelig sted å bo.

Det er forresten plass minst et par personer på gulvet, men jeg har verken ekstraseng eller sovepose. Forresten har jeg heller ikke hybelkomfyr. Dumme SAS knuste den fine komfyren vi fikk i bryllupsgave, og den hadde to kokeplater og en liten ovn. Nå har jeg bare en enslig, sen kokeplate jeg kjøpte for tyve euro av gale, snille damen jeg bodde hos i september. Hvis det går an å få penger igjen hos SAS eller hos forsikring, skal jeg straks kjøpe noe lignende som den som ble knust, for når det tar et kvarter bare å koke et egg, er det ikke så morsomt å lage mat.

(Til pappa: Hvis en hybelkomfyr som var polstret og merket med både forsiktig og fragile ble knust med SAS, tviler jeg på at det går å sende en fra Bodø til Frankrike uskadd. Men jeg kan sikkert få kjøpt en her for de pengene det ville kostet å sende en!)

Ellers er jeg altså veldig, veldig fornøyd med hybelen min. Den er visst på tolv kvadrat, men jeg synes den virker mye større. Koselige vinduer med utsikt over byens tak, dusj på rommet, skap og skrivebord, god madrass... I det hele tatt. Og Georg var på Carrefour for meg og handlet inn både vannkoker og radio, så hittil i dag har jeg spilt Civ4, hørt på France Bleu Basse Normandie og drukket litervis med ayurvedisk te.

Dette er den siste fridagen min på en stund, så jeg tenkte jeg skulle få lov til å være lat. Mandag begynner undervisningen på mitt fakultet, og i og med at vi begynner så sent, får vi ingen høstferie. Det er litt dumt, men jeg klarer å komme meg på Stenhousemuir-turen likevel, for Julien A fortalte meg i går at 1. november alltid er en fransk helligdag - på Allehelgensdag må alle franskmenn være hjemme i husene sine og spise allehelgensmat.

Jeg har dessuten noen helt merkelige ferier etter jul; den franske påskeferien er kjempelang og lenge etter vår, mens jeg har en vinterferie som også virker merkelig raskt etter eksamenene i det første semesteret. Og, ja, eksamenene er etter jul, så det blir nok å dra med seg bøker nordover.

Som tidligere nevnt blir jeg veldig glad for besøk, enten det nå er i eller utenfor mine ferier. Jeg får litt flere forelesninger enn i Oslo, men det kunne absolutt vært verre. Klem fra FrAnnie