På skolen en søndag

Ting går litt bedre nå som jeg ikke jobber, men nå innhenter de forsømte studiene meg med full kraft. Skal straks hjem og skrive om Mitterrand og lese til en dum prøve; begge delene skal termineres i morgen. Billett til bestemor er nå kjøpt - med mormors hjelp. Jeg sa at det ville gå bra uansett, jeg måtte bare vente til lønningen kom, men, vel, mormor er mormor. Jeg tror bestemor vil bli glad og imponert når hun får vite det. Og håpet mitt er at jeg kan så smått begynne å betale ned noen av de hundre vennelånene jeg har pådratt meg nå som jeg slipper unna billettpenger - nesten, i hvert fall. Blir ikke sjøveien i år (snufs!), det ble bare altfor dyrt, og i stedet må jeg ta buss den siste biten. Får ikke kjøpt bussbilletten på forhånd og det var så få billetter igjen at jeg ikke kommer frem før på lille julaften; alt annet var hårreisende - i åtte tusen kroners-klassen. Men jeg klager ikke. Jeg får se bestemor denne julen også, pappa kommer og er med på noen romjulsdager, og han betaler reisen tilbake sørover, med stopp i Bodø.

Jeg skal være med på kurs for tolker på onsdag, det overrasket meg. Jeg trodde de hadde glemt meg, eventuelt at jeg ikke var bra nok likevel, men det var visst bare at de måtte vente på å kunne holde kurs. Der blir det en test som skal avgjøre om man er kvalifisert, og jeg håper den er kjempebra. Jeg er redd for å bli godkjent på feil grunnlag; noen dager er fransken min veldig dårlig og det hender jeg bruker franske ord når jeg snakker engelsk. Det vil si at fransken fremdeles ikke er flytende nok til at jeg kan skifte mellom tre språk uten å tulle et av dem til.

Ellers er jeg litt engstelig for alt jeg har gått glipp av mens jeg har jobbet, men jeg vet at det ikke er noe annet å gjøre enn å ta seg sammen og begynne å sette meg inn i studiene igjen. Bekymrer meg litt for de som skal feire julen i Thailand, forresten! Situasjonen kan jo ikke fortsette på grunn av turistnæringen, men jeg synes allerede den har vart merkelig lenge.

Søndagskvelden blir forhåpentligvis hyggelig med purresuppe og svinekotelett og ikke altfor mye sen jobbing. Og så kan man begynne på adventskalenderen! *Klemmer*

Tjæh

Jaja, så har man kommet til siste uken med rovdrift på seg selv. Mandag har jeg en prøve jeg må ha 17 av 20 på for å få gå opp til eksamen, en innlevering om årene under Mitterrand og så begynner eksamenstiden. Youpi. Men først er det altså enda et par dager igjen med både jobbing og studering. Forrige uke tok jeg en av Gudruns vakter i tillegg til de jeg allerede hadde fordi hun ble syk - og fordi jeg ikke hadde råd til å si nei. Dermed ble onsdagen slik: Opp seks, lese, dra til legen, dra på forelesning, dra på jobb, komme hjem midnatt. Sove mindre fem timer. Opp fem, på jobb... den torsdagsmorgenen gav Antoine meg kaffe straks jeg hadde våknet, men jeg bare gråt og beskyldte ham for å ha spist MITT brød. Han så ulykkelig på meg og visste ikke hva han skulle gjøre. Jeg skjønte selv at jeg var sånn fordi jeg var så sliten, men jeg var for sliten til å si unnskyld.
Jeg vet at dette er tullete, men det er likevel den beste løsningen. Må bare bite tennene sammen litt til. I tillegg har jeg litt oppdrag som mystery shopper og prøvekanin. Håper alt strekker til og går rundt så jeg kommer meg til bestemor til jul. Har blitt bedt om å jobbe mer enn de tre ukene jeg i utgangspunktet skulle ta, og har sagt nei. Var veldig fristet til å si ja, men fornuften vant og jeg sa jeg måtte prioritere eksamenene.
Jeg egner meg forresten ikke til jobben. Jeg er svak, utålmodig og synes det meste er rimelig ekkelt, men som sagt klarer jeg å bite sammen tennene for en periode. Men, ja, jeg er ikke en person som burde ha noe omsorgsyrke.
Sveins bursdag var morsom og fin. Yngve har vært på besøk, også morsomt og fint.
Antoine skal bli i Oslo i julen, har jeg nevnt det? Har prøvd å få ham fra det, men han har bestemt seg og skal bli her for å jobbe og tjene mest mulig penger, og heller reise ned en uke rundt nyttår. Jeg bekymrer meg. Mutters putters alene i Oslo på julaften.
Jeg har ikke tid til å skrive blogg. Må på Nav på grunn av skattekort, så til Sandvika for å delta i et eksperiment. Sliten allerede, selv om jeg bare har hatt to timer med forelesning i dag. Jaja. Alt blir bedre når det går over.

Personlig assistent-vikar

er min nye tittel. Min glimrende venninne Gudrun ringte meg søndag kveld, jeg var på opplæring i går, jeg hadde første ordentlige dag i dag der jeg altså alene hadde ansvaret for en ung, handikappet studine. Forelesninger som ikke har noe med det jeg driver på med. Søt jente, men helledussan, at noe så lite kan være så tungt. Verst i går, for da måtte jeg trene på alle de forskjellige løftene og måtene å støtte på. Etter å ha vært på forelesning hele dagen. Og etter å ha vært med på første del av et forskningsprosjekt, ikke fordi jeg er en superidealist, men fordi det gir meg fem hundre kroner på kontoen, forhåpentligvis en gang før jul. Etter testen som skulle definere engelsknivået mitt (neste mandag skal de sette en artig badehette på hodet mitt og måle hvordan hjernen min jobber), fikk jeg beskjed om at nivået mitt var C1; det beste er C2. Jeg hadde imidlertid estimert at nivået mitt var C2 i begynnelsen av testen, og rådet jeg fikk ble altså å ikke tro at jeg er bedre enn det jeg er, men heller konsentrere meg om å jobbe med vanskelighetene mine. Da tenke jeg "pøh! For noen tullinger!" og fniste av meg selv. Men, altså, testen skulle ta en halvtime, jeg brukte tyve minutter. Er det virkelig noen som gidder å lese alt?

Trøbbel med husleie og strømbrudd fremdeles, venter på svar fra økonomikontoret, gikk på nett nå etter siste forelesning (denne gangen min egen) bare for å sjekke om de hadde latt høre fra seg, men nei. Konsulterte Ingvild jusstudenten søndag, hun var i Oslo i helgen og vi hadde fiiiine falafler - og Ingvild mente jeg definitivt hadde en sak. Jeg hadde dessuten ikke brukt poenget med at det koster å kaste mat som blir liggende en natt i et kjøleskap uten strøm.

Er jeg heldig, er jeg hjemme før åtte. Der venter poteter, og i vesken min er det kyllinglår til førti kroner kiloen, og de skal få følge av saus av mammas epler. Er jeg heldig, blir det penger på meg før jul. Vikariatet som personlig assistent skal bare vare i tre uker, kanskje litt lengre, men firmaet som tar seg av lønningene er nyoppstartet og må gå gjennom Oslo kommune - jeg har bare skrevet under på en taushetserklæring (jeg har lov til å si det jeg har sagt her), men ingen arbeidskontrakt, og uten de riktige skjemaene får jeg ikke gi fra meg kontonummer eller skattekort. Foreløpig skal jeg bare jobbe to eller tre dager i uken.

Og er jeg heldig, får jeg kanskje mer enn fem timers søvn i natt.

Jeg vet dette er å drive rovdrift på seg selv, spesielt nå som eksamenene nærmer seg, men jeg følte virkelig at jeg ikke hadde noe valg. Alt går bedre når de går over - hvis ikke armene faller av først, da. Klem til hele verden