Rapportering fra natt til lørdag 26.

Uhuhuhu. Noe spiser fremdeles på oss. Klokken er 0431, jeg har stått opp alene. Våknet av at rumpa mi klødde noe infernalsk. Vekket mannen, for Mina lå uansett ved siden av ham og trengte litt hjelp – hun smatter og/eller vrir seg så støyende noen ganger at hun til slutt våkner av det selv, må ha en beroligende hånd og få en smokk eller bamsen Arvid Pedersen for å sovne tungt igjen. Mannen lyste i sengen vår – null insekter, som vanlig. Men kunne konstatere at både han og jeg har nye stikk i rumpeområdet. Jeg har noen svære, saftige midt på venstre rumpeball, og ett helt ved trusekanten! Vi har fått Aerius (antihistaminer), kortisonkrem til å smøre på stikkene og kortisoltabletter av legen, fordi han mente vi hadde så allergisk reaksjon. Jeg har gått rundt og tenkt at vi sikkert kan få vepsestikk nå uten at vi merker det. Der tok jeg altså feil. Og sengen er sprayet med et eget stoff kjøpt på apoteket, spesielt mot vegglus.

Jeg vil ha rumpa mi i fred!

Nå når vi skal til Norge i sommer, hvordan skal vi da gjøre det med bagasjen? Det virker som det er sånn ”én gang vegglus, alltid vegglus”, og vi kan frakte jævlene uten at vi ser dem. Kan jo ikke ta med faenskapet til Røssnes, der vil de i hvert fall få steder å gjemme seg, og der skal det jo være tre babyer i sommer.  Vi må kanskje spørre noen i Bodø om å overnatte en natt før vi drar til Røssnes, slik at vi kan fryse ned alle tingene våre. Hvem har stor nok fryser til to kofferter, tro? Hvem tør å ta oss i hus? Kan ikke spørre pappa og Henny, jeg blir så allergisk der at det er bare å glemme.

Og i går ødela jeg jobbedagen min fordi jeg kastet opp, ble bra bare utpå på kvelden, og nå når jeg sitter oppe alene midt på natten klokken 0440 skjønner jeg jo at det ikke nødvendigvis blir en bra jobbedag i morgen, heller. Kall meg Einstein! AAAAAAHHHHHH jeg er lei av å klø. Mistenker at det ikke var ueffen mat, men medisinene som lagde kvalm(e) hos meg.

Kastet opp så mye i går at det er vanskelig å svelge nå. Alt blir liksom sittende fast midt i brystet.

Har en stor frist på tirsdag, har ikke tid til dette mølet. Skulle ønske jeg var som mannen, at jeg kunne sovne igjen.  Ikke nett, får ikke logget meg på Spotify. Irriterer meg at jeg har Vanessa Paradis på alle spillelistene mine, også i Windows media player. Og jeg burde selvsagt fortalt Spotify da jeg var på nett at jeg skulle bruke Spotify uten nett. Akkurat som med Steam, for å spille Civ. Det har jeg gjort, da, kan spille både Civ og SimCity. Men vil ikke kaste bort mer tid, må jobbe mens jeg har hjerne.

Collioure er stille, bortsett fra noen som drar noe på hjul et sted et stykke unna. Hører ikke om det er noen som drar på en stor koffert eller om det er søppelfolkene som allerede har begynt på jobb. Ser ikke gekkoen som pleier å være på fasaden på andre siden av gaten. Vet ikke hvorfor, men den pleier å berolige meg.  

Madame Ramone, huseierens mor, kom innom i går. Hun gjentok det huseieren har sagt, at han er for å kaste sengen og madrassen, og kjøpe ny. Føles teit når vi ikke vet hvor insektene er. Hvorfor kaste en helt utmerket seng? Men legen mente at det helt sikkert var sengen og at bittene våre helt sikkert var fra vegglus. Jeg fortalte Madame at det på norsk heter vegglus (eller veggelus, da, med denne binde-e’en jeg ikke liker), mens det på fransk heter sengelus. De kan jo gjemme seg i hva som helst, men det er gjerne noe som er laget av tre. Jeg sa at vi i det minste må vente i åtte dager, slik det står på sprayboksen. Men nå har vi altså nye bitt, tre dager etter å ha sprayet med apotekproduktet som skal ta akkurat vegglus.

Føler meg både overdramatisk og underdramatisk samtidig. For eksempel mener både mannen og legen at det er OK at vi er her med lite barn, tross vegglus. Andre venninner med barn ville funnet et annet sted å bo, men det er ikke mulig å finne et nytt sted til denne prisen, jeg brukte alt jeg hadde av kontakter for å ro i land dette. Skal vi reise tilbake til Norge og bo i mammas kjellerleilighet på grunn av insekter? Eller leie dårlig leilighet i Oslo mens vår fine leilighet er leid ut til noen andre, og få skikkelig dårlig råd? Når alt ellers her går så bra? Nei, det synes jeg ikke at vi skal. Må jo bare lære meg å leve med dette på et vis.

Og alt ellers her går faktisk veldig fint. Mannen og Mina klarer seg meget bra alene, og jeg har store oppdrag. Når dette er ferdig på tirsdag, skal jeg begynne med en ny greie på onsdag. Kjedelige greier begge oppdragene, og fra norsk til engelsk, selv om jeg helst vil jobbe til norsk. Gode oversettere oversetter bare til morsmålet sitt. Men gode penger, ja. Jeg jobber faktisk og tjener penger med dette nye lille firmaet mitt mens mannen passer Mina, akkurat som planlagt. Og vi kunne så vidt klart oss på bare mannens farspermisjon, men det er jo mye bedre at jeg får inn noe, ja. Betyr østers og vin på restaurant, det, og flere leker til Mina. Hun nyter helt klart å bli stimulert masse.

Fandens oldemor. Jeg har vært forskånet for bitt på rumpa til nå. Nå har jeg til og med mensen for første gang siden jeg ble gravid, har inspisert bindet også, ingen insekter der heller … Nei, det man ikke kan fikse, det må man lære seg å takle. Men jeg klarer ikke å sovne igjen. Så da får jeg jobbe. Det får ikke hjelpe at jeg ikke har nett, noe får jeg vel til. Det er så masse Business English at jeg slår opp hvert tredje ord når jeg jobber på Café Sola. Annie Fishydiva har kanskje ingen eksamen i oversetting, men hun har faktisk eksamener i Business English for foreigners fra Oxford!  Pass with distinction både nivå én og to. Jeg kunne tydeligvis noe en gang. Så hva om jeg bruker hjernen min nå, da, og slutter å syte?

Mannen skulle fått bankkort fem dager etter at han fikk bekreftelsen på at den franske kontoen hans var i orden. Det er mer enn en uke siden nå, tror jeg. Vi får ikke lov til å kjøpe internett uten både 1) fransk adresse, 2) fransk konto og 3) fransk bankkort eller sjekkhefte. Blir deilig når jeg bare kan sjekke eposten min hjemme, og ha sene morgener uten angst for ubesvart jobb. Må vel gå til banken og spørre om hva det er som skjer nå.

Klokken er 0513. Rumpa mi svir.

Klokken er 0612, nå har søppelfolkene begynt et annet sted i byen, langt borte-lyd. Jeg jobber og har litt panikk når jeg tenker på at jeg sikkert må sove på dagen i dag, mens jeg burde ha jobbet ordentlig på Sola, og mens babyen kommer til å være våken. Her er svære artikler jeg ikke har begynt på engang. Fuglene hyler som gale. Himmelen blir raskt lyseblå. Tok meg en røyk ut vinduet. Gekkoen var ikke der, men på det forlatte gekkohuset på andre siden av gaten satt det en katt på taket igjen. Den minner meg om Krishna, katten til pappa og Henny.  Reservert og sjeleskadet, men sikkert full av kjærlighet når man har vunnet tillit. Den stikker av når den skjønner at jeg har sett den.

Spillelistene mine er infiserte av Vanessa Paradis og Dr. Hook-ballader! Hva har jeg tenkt med?!

Der slo gatelyset seg av. Det er en eldgammel lykt som ser ut som den burde vært oljefyrt. Får elektrisitet fra en tykk ledning som gekkoen liker å gjemme seg bak. Gatelyset er av, da er det vel offisielt morgen, da.

Og der skrev jeg ”vompny” i stedet for ”company”, og ”strgh” i stedet for ”strengthen”. Man må faktisk ha hjerne for å jobbe, og for å ha hjerne må man ha søvn. For første gang på mange år lurer jeg på om jeg bør gå til doktoren igjen og spørre om sovetabletter.

Minas første voksenmat

Mina fylte fire måneder sist mandag, og feira dagen med å spise voksenmat for første gang! Hun følger i sin mors fotspor – det er torsk som står på menyen – riktignok finmosa og blanda med morsmelkerstatning.

Oppdatering fra natt til fredag 25. mai

I kveld spiste vi middag på et dyrt sted. Casa Leon har fersk tunfiskbiff. De har byttet kokk siden jeg var der sist, og serveringen var litt sen - tallerkenen hadde nok stått litt for lenge før den kom ut. Den var fortsatt varm, og grønnsakene var varme og hadde skikkelig tyggemotstand – mot normalt her i dette landet. Man er like flinke til å koke i hjel grønnsakene her som vi er i Norge, minst. Men tunfiskbiffen hadde hvilt såpass at det var bare en fjerdedel av den som fortsatt var rå; det skal være bare en liten stripe oppe og nede som har stekeflate, ellers skal det være sashimistruktur. Grønnsakene var ferske og lokale, og de hadde til og med lagt en kjempereke og noen blåskjell på asjetten min. 

Det gjorde ikke så mye at maten hadde ventet litt før den kom ut. Mina var snill i vognen ved siden av, mannen åt godt andebryst med Banyuls-saus, Raiko fra Le Petit Café kom stadig og sjekket at alt var bra med oss, vi drakk en fin lokal rosévin.

Vi spiste ute fordi jeg ikke har kapasitet til å lage to måltider om dagen når jeg jobber så mye som nå. Hadde laget lunsj hjemme, og noen ganger kan sikkert mannen lage middag, men han måtte ta ny runde med insektspray nå i kveld, og så måtte vi lufte etter spraying, så da måtte vi gå ut uansett.

Har en kjedelig og litt stor jobb akkurat nå. Er lei før jeg har kommet ordentlig i gang. Men det er OK betalt. I morgen skal jeg slite meg opp tidlig og passe på at jeg får en god økt på Café Sola før lunsjgjestene kommer, så hjem og lage lunsj og sove lunsjlur, så tilbake til Sola igjen og gi seg kanskje i åttetiden. Det er bare om å gjøre at jeg får sove om natten … Det er ikke det at jeg ser eller kjenner insekter, det er det at jeg tror jeg gjør det. Så spretter jeg opp og slår på nattbordslyset og inspiserer madrassen, mannen våkner helt, Mina våkner nesten, jeg finner ingen insekter denne gangen heller – det har vi jo aldri gjort her, til tross for bittene legen sier helt sikkert er fra veggdyr – men jeg ligger på ank helt til jeg er så dødstrøtt at jeg nesten svimer av. Så snorker jeg i tre-fire timer før Mina våkner, og da er jeg så sliten at jeg er sur. Det er ikke kult, jeg er sånn som pleier å våkne glad.

Insektene og søvnen er det eneste problemet nå, ellers har vi det veldig fint. Jeg skjønner ikke hvordan mannen kan sovne så lett, jeg. Ja, og så har Mina varmeutslett rundt nakken og i albuene, men det hadde hun i Norge også, tror ikke man kan si at vi gjør noe ekstra galt her. Vi er veldig obs på alt hun kanskje kan komme til å reagere negativt på. Etter i kveld har hun kanskje fått myggstikk, da, men som mannen sier, så må hun jo utsettes litt for det andre folk opplever, hun kan jo ikke leve i et helt sterilt miljø.

Hvis familie kommer ned hit, så bør vi reservere plasser på forhånd, uansett hvilken restaurant vi skal gå på. Det er allerede masse folk her, og vi hadde Raiko som fikset plasser til oss – den gamle, fulle mannen som driver nabokafeen. Kjent ham i noen år nå, og kom nærmere ham da vår felles venn Feri døde. Min hovedrett i dag kostet 23 euro og var i det øvre sjiktet, og Casa Leon er blant de dyreste stedene. Tror de har hele menyer med tre retter til femtini eller noe. Men min hovedrett var enorm, min lokalt fiskede tunfiskbiff var minst dobbelt så stor som en vanlig kubiff. Jeg kunne også tenke meg å servere mat her hjemme hos oss, i hvert fall for et par måltider. Det er noe eget med å kjøpe og tilberede mat man finner på markedet, for eksempel. Vi har stoler til seks personer, og bordet har klaffer vi kan slå ut. Og så er det ekstra greit når Minas seng, stellebord, vippestol og lekematte er rett i nærheten.

Nå kom jeg på at en viss tante er allergisk mot skalldyr! Oioioi. Da er det i hvert fall viktig å reservere bord på forhånd og si at det ikke må komme noen skalldyr i nærheten av maten! Den ferske kjempereken og de blåskjellene jeg fikk på tunfiskbiffen min stod ikke på menyen i dag, de var bare en bonus, liksom, men slikt er jo ikke en bonus for alle.

Ja, nå er det fire minutter til selvbestemt leggetid. En røyk ut vinduet, så hop! til sengs. Ersch, gruer meg litt til jobben i morgen. Er så bortskjemt med morsomme jobber som det er moro å oversette. Disse tekstene bryr jeg meg ikke om. Og så er Mina så søt når jeg drar, og så sitter mannen der i bar overkropp og pusler Taj Mahal … jaja, det var dette jeg skrev under på!

En ny dag

Vi bestemte oss i går for å bli værende her som planlagt, tross veggdyr. I dag virker det som en god beslutning, solen er tilbake og verden smiler, vi har fått medisiner, madrassen er sprayet og det har vært lite kløing siden vi var hos legen. Mannen kom med argumentet at Mina faktisk må utsettes for ting som andre mennesker blir utsatt for. Altså, vi kan ikke la henne vokse opp i et helt sterilt miljø. Og hun er tross alt ikke bitt i det hele tatt så langt. Og legen sa i går at det er tydelig at hun har det bra.

Huseieren tar saken alvorlig. Han mener vi bør kaste madrassen hvis ikke middelet vi brukte i går virker, og han har tatt kontakt med en venn som driver et skadedyrfirma. Jeg har aldri møtt huseieren, men kjenner jo og er glad i foreldrene hans, som bor her. Det jeg kan si om huseieren er bare at det virker som han tar ting på en god måte, og at han svarer meg kjapt på epost.

Dette er et vakkert sted å bo, altså. Noen ganger er det så pent her at jeg får rent vondt i hjertet. Og så gleder jeg meg til mannen får postet en video der Mina spiser fast føde for første gang, hihi.

Veggdyr

Hurra, hurra, hurra. Vi har fremdeles ikke sett utyskene, men legen sier at merkene våre på kroppen helt sikkert er fra veggdyr.

Har fått remedier som skal hjelpe oss, og produkt som skal sprayes på madrass ++ for å drepe dyrene.

Har skrevet til huseier. Har nevnt at forsikringen hans kanskje dekker skadedyrfirma.

Hva ville dere ha gjort? Dyrene har ikke gått løs på Mina. Legen kontrollerte henne også i dag; hun har det fint. 7,5 kilo!

Det virket som legen mente at produktet fra apoteket kunne hjelpe, men han påpekte at dyrene kan leve i et helt år uten næring. Men i Norge sier man at det bare er sanering som hjelper.

Vi finner ikke en ny leilighet til den prisen, det er sikkert. 

Bør vi dra hjem fordi madrassen har veggdyr? Fordi vår leilighet er utleid, vil det bety 1) bo i mammas kjeller i fem måneder eller 2) finne et knøttlite sted et eller annet sted i Norge. Eller dra til Romania, eller et annet svinbillig land.

Nå er jeg lei startvansker her nede.

(Og så gjør jeg noe som er mot normalt; det heter faktisk "veggedyr", ikke "veggdyr", men jeg synes den binde-e'en er så stygg at jeg nekter å bruke den. Hvis det hadde vært en jobb, så ville jeg selvsagt skrevet det korrekt. Bare så det er klart!)

Har fått eit bilete av Tor-Arne

- Bestemor, 17. mai klokka tre:

Torenatt, åleinenatt

Natta til den attende mai. Me har ikkje merka la tramontane mykje denne uka kor ho har blese, men me har kjent ho på kroppen av og til. Vinden som er ein mistral, men som ikkje heiter mistral, men altså tramontane (”millom fjella”), og som blir småtullete mens den bles nedover Pyrineane. Det er ikkje som i Finnmark, nei, langt i frå, men det er futt i denne vinden óg. Me vart overraska over styrka i kasta på vei til togstasjonen for eit par dagar sida, togstasjonen ligg på ei høgde. No sit eg oppe med jobb medan Jørnen og Minaen søv, og høyrer på at tramontanaen har teke skikkeleg av. Her er tore og lyn rett utfor vindauget, men berre nokre få regndråpar så langt. Mykje lyd. No er ho her. Ho vil rive sigaretten ut av fingrane mine når eg røykar ut vindauget.

Eg skulle berre bli trøytt, eg, Mina og Jørnen hadde allereie lagt seg, men så byrja eg å lese på denne teksten. Har ikkje samvit til å sitja oppe utan dei viss eg ikkje jobbar. Eg held på med eit svært manuskript som … jau, ein kan seie at det har mykje ord i seg. Men det er ikkje dårleg, heller, så eg lyt faktisk tenkja. Og no har eg med eitt jobba i tre timar, så no har eg dårleg samvit fordi eg har jobba for mykje; no burde eg jo lagt meg, det er så seint. Åh, fri og bevare seg for dårleg samvit.

Eg likar å høyre på torever. Eg trur eg elskar vind. 

Med helsing ho som jobbar med nynorsk for tida, og orsak! for eventuelle språklege bæsjar på leggen.

Mina snur seg og blir furstrert

… pluss bonus-spor på slutten hvor toppløs Jørn lager norsk bordflagg for å markere nasjonaldagen når familien går ut på Café Sola for å si hei til verden via Internett.

Vi har nemlig fortsatt ikke Internett hjemme. Vi tok toget til Perpignan (omtrent) ens ærend for å oppsøke Orange-butikken på jernbanestasjonen og skaffe oss en mobil internettdings. "Ja, vi har fransk bankkonto. Ja, vi har med oss RIB-en (kontoinformasjonspapir). Eh, nei, vi har ikke fått bankkort ennå … må vi ha det?" Det må vi visst – så da venter vi på det (kommer vanligvis ei uke etter kontoen er oppretta) og må ta en ny tur med toget neste uke.

Formiddag på Café Sola

Jeg sitter alene fordi jeg skal jobbe, men i dag er det foreløpig fire eposter om jobb, men ingen jobb. Så da kan jeg like gjerne dra hjem og lage lunsj. Men før det igjen skriver jeg visst her.

Dagen startet litt for tidlig med Ramones'ene. Vi skulle møtes på gaten for å få en stumtjener klokken halv ti, men de kom hjem til oss klokken ni i stedet. På det tidspunktet står håret til alle kanter og tungen har vanskeligheter med å holde seg rett når den plutselig må snakke fransk. Jeg stotret og stammet litt før jeg løp inn på soverommet og tok på BH. Kan ikke snakke fransk uten å ha på BH. (Hadde kaftan på da de kom, altså.) Poenget var at jeg hadde sendt epost til Ramones-sønnen, altså huseieren, i går - vi har mistenkt at det finnes veggdyr eller noe annet ekkelt i leiligheten. Men etter å ha vasket og sprayet for et par dager siden kan det faktisk se ut som vi har fått overvunnet skaberakket. Vi har noen vanvittige merker begge to (mannen har førti bare på rumpa), men det kan virke som vi ikke har fått noen nye i det siste. Vi har snakket om at det kan ha vært leiebilen. At mannen har flest fordi dyrene var mest i forsetet, at jeg har minst fordi jeg satt bak med Mina, at hun ikke har noen merker fordi hun satt i bilstol. Uansett har vi fått beskjed om å ta vare på eventuelle dyr i en eske og gi den til M. Ramone, som igjen skal gi den til apotekeren, for det er faktisk til ham man går med ekle dyr, og han igjen bestemmer hvilket produkt man skal bruke.

Det er vanskelig å sove når man klør over hele kroppen og stadig sjekker lakenet for eklinger.

Det er kroken på døra for hele ammingen nå. Etter at vi allergitestet Mina for melk igjen vil hun bare ikke ha; hun gråter forvirret og intenst bare hun ser en pupp. Og hun er snart fire måneder gammel, og jeg burde sikkert ha sluttet for lenge siden. Så jeg slutter. Men det er sårt. Jeg visste ikke at det skulle være så viktig for meg å amme. Egentlig sluttet vi da vi kom hit, vi har kanskje hatt to halve ordentlig amminger siden vi dro fra Norge. Jeg gleder meg til å begynne å gi henne mat, da. Har tenkte på å gi henne avokadomos som det første måltidet, tenker at det sikkert er bra som en første smak. Allergilegen rådet altså oss til å slutte med amming og begynne med fast føde ved fire måneder. Gleder meg til å se hvordan hun reagerer!

Jeg glemmer stadig hva mistralen heter her, er det transmontana? Den skal i hvert fall komme i dag, i følge lokalradioen. Det er helt ok, for det er ganske varmt. har vært opp i 27 grader her i løpet av de siste dagene, i dag meldte radioen 24. Vi er utstyrt med solkrem med faktor femti for Mina, myggnett, soldekke for bæreselen, solskjerm til barnevognen, to par solbriller og diverse solhatter ... Og nå har vi to forskjellige vifter som ser ut til å fungere bra, så det skal bli bra med lufting.

Ah, der fant jeg; den heter la tramontane. "La tramontane est un vent froid et violent qui souffle de secteur ouest à nord-ouest en descendant les contreforts des Pyrénées et les monts du sud du Massif central." Kald og voldelig, altså! Akkurat nå er det såpass varmt at jeg gleder meg. Har så masse bitt på armene at jeg ikke har lyst til å ta av genseren, heller ...

Flere bilder

 Omnom

 Halla!

 Østers for første gang på over ett år

 Omnonmnom

?!??