Låvefest, bildeforvirring, utdrikningslag

Jeg har prøvd å legge ut bilder av Georg, Guro og Solveig i flere dager nå, og av mystiske grunner går bare ikke det an. Det ser ut som at bloggen ikke vil ha flere familiebilder fra Fredrikstad, og jeg skjønner bare ikke hvorfor. Mens jeg har lett, har jeg imidlertid kommet over bildene som ble tatt på utdrikningslaget mitt. Platesjappe og Fru Gud kledde meg opp som Madonna og leide blant annet fotograf. Deler av bryllupsgaven fra dem ble selvsagt et bilde (det av magen) og en CD med den overjordisk vakre stemmen min som trallet "like a virgin". (Et tips til fremtidige utdrikningslagdeltakere: Selv om man tror det vil gå mye bedre å synge etter at man har drukket et halv liter med grønn cocktail, er ikke nødvendigvis denne meningen konstant. Faktisk kan det hende man blir edru igjen, og spør seg selv: Hvorfor!? Og: Hva har jeg gjort for å fortjene dette?! ) Jeg fikk bildene for ganske kort tid siden, og, vel, her er noen av dem.

Forresten ble jeg bedt om å søke på enda en jobb her forleden. (Har registrert CV'en min på en side som faktisk virker - problemet er at jeg bare blir bedt om å søke på skikkelig kårni jobber.) Denne gangen var det faktisk som personlig handler. Trodde slike ting bare fantes i damebladene; som våte drømmer for slike som Pia Haraldsen. Jeg vurderte det faktisk et lite øyeblikk, men for det første var det i Norge, og for det andre måtte man ha førerkort - det første oppdraget var nemlig å handle luksusbiler. Jaja. Jeg har vært Madonna, jeg. Hva skal man med luksusbiler da?

Til slutt var det dette med låvefest. Jeg er akkurat ferdig med å stappe invitasjoner inn i snørrogfjerti konvolutter. Det jeg imidlertid vet, er at jeg ikke hadde nok papirinnbydelser, at programmet med adressene låste segog at jeg til slutt ble litt lei hele sulamitten. Hvis det er noen som synes de burde hørt om låvefesten, men som ikke har fått invitasjon verken på epost eller som sneglepost, håper jeg at enten jeg eller min elskede Gugg kan få beskjed om det. Vi har nemlig både hjerte- og husrom. Natta-

Familietreff i Fredrikstad

Etter å ha feiret svigermors 72 år for noen få dager siden, ilte vi ned til Fredrikstad. Der var blant annet både mater familia og familiens nyeste tilskudd, Solveig, på besøk. Skikkelig fint, var det. Mange som hadde kommet fra forskjellige kanter av landet. Dessuten har onkel Steinar et svært tre i hagen, og det var fullt av noe av det beste jeg vet: Moreller!

Konkurranse!

Jung-sjefen Brynjulf har laget konkurranse om lanseringsfesten på Spasibar. Tihi! http://jung-redaksjon.blogspot.com/

Bilder fra Nordahl-lansering

Nå er det lagt ut bilder fra laseringen: http://www.jungforlag.com/nordahl/lansering_2006-06-16/. Morsomt, til torss for den ekle følelsen man alltid får når man ikke er fornøyd med bilder av seg selv.

Har et kort mellomspill på Østlandet nå. Håper jeg er så heldig at jeg får møte min kjære mormor, som visstnok også er i nærheten, før noen av oss reiser igjen.

Er fryktelig melankolsk.

Det er veldig fint å komme tilbake til en kjent leilighet, selv om jeg allerede savner Collioure. Men jeg har fått et nytt slag i trynet når det gjelder skriving. Jeg begynte å skrive igjen i Stamsund, fortsatte i løpet av Paris-turen, men så bare dabbet det mer og mer av, og til slutt nesten sluttet jeg igjen. Jeg klarer bare ikke å kombinere familie og skriving. Det gjør meg trist.

Heldigvis har vi kjøpt masse fin mat. Og champagne. Jeg gleder meg til å drunke melankolien i spekepølse, torskebrandade og gåselever.

Østers på Amphitryton og gjess i Palau del Vidre (noen andre som legger merke til hvor like ansiktsuttrykkene er?)

Opptog 14. juli og Collioures fallos-kirke med borgen og vindmøllen på fjellet bak - sjekk fullmånen!

Au revoir, Collioure

Nå er det straks slutt på denne turen. Neste tur begynner straks. Jeg har ikke lyst til å tenke på det. Vil gjerne være her lenge. Lenge, lenge, lenge.

Bortsett fra noen fysiske uhell som har satt både Marit og meg ut litt, har dette vært overordentlig deilig. Dette er så... så idyllisk.

Det er 14. juli i dag; Frankrikes nasjonaldag, og vi ble vekt av en prosesjon med flinke korpsmusikanter. Det rare var at flere av instrumentene deres hørtes ut som kazooer. Så har vi pakket, gjort ingenting og gått rundt slottet ved vannet. Vi hadde med oss to poser med gammelt brød fra hele uken, og vi skapte stor liv & røre ved å kaste biter til fisk og fugler. Vi gav bort litt brød til noen andre unger også, og alle hjertene gledet seg.

Jeg skal prøve å legge ut noen bilder herfra, men nettet går plutselig veldig tregt. Uansett. I morgen reiser vi til Montpellier. Så er det adjø til Frankrike for denne gang. Takk, Frankrike, for at du er så fint.

Collioure: Fotball og forventning

I går var vi på Café Sola og så finalen mellom Italia og Frankrike. Mange, mange mennesker; gemyttlig tone og til og med et bord med italienere bak oss. Spennende kamp, selvsagt, men jeg ante mildt sagt uråd og hadde det vondt i sekundene mellom Zizous idiotiske stunt, og da dommeren drog opp kortet. Etterpå ble det ingen kraftig reaksjon, underlig nok. Jeg hadde ventet meg litt bråk, men alle gikk bare pent og stille hver til sitt. Jeg snakket med en av kelnerne etterpå, og han sa at det var sånn det var. Noen ganger taper man, andre ganger vinner man. Akkurat sånn som med kjærligheten, sa han.

Vi var i England og så den siste kampen det engelske laget spilte i VM. Vi hadde fortøyd kanalbåten ved et sted som heter Selly Oak, ikke langt fra Birmingham. Det er en av de slitneste stedene jeg noensinne har besøkt; med fulle tenåringer tidlig om dagen. På puben jeg så kampen var det politi da jeg kom inn, og Georg og Alexander måtte dra til et arabisk sted uten alkohol lenger ned i gaten, fordi Alexander ikke var gammel nok. På puben der jeg var, knuste noen en rute straks etter kampen var avsluttet, og folk hadde det travelt med å komme seg ut. Noen så en litt mørkhudet fyr på andre siden av gaten, og ropte: - He looks like a Portuguese! Heldigvis ble han som ropte holdt tilbake av noen kompiser.

Det er forskjell på folk.

Jeg har det veldig bra, men det spørs om dette er et sted jeg helst burde dra til alene. Eller kanskje jeg ganske enkelt burde være eremitt. Neida. Bare tullet.

Marit har bursdag om to dager, og i morgen har mannen min og jeg vært sammen i fire og et halvt år. Dagen før vi reiser, er det nasjonaldag. Litt av en uke, dette. Dessuten har det nettopp vært regatta her, med gammeldagse, katalanske fiskebåter med seil. Vi har dessverre ikke stått opp tidlignok til at vi har fått med oss noe særlig av de båtgreiene, men da vi gikk for å se kampen i går, var det noen som lagde en menneskelig pyramide (!) ved havnen.

Dette stedet er manna fr sjelen. Selv med alle turistene om sommeren. Au revoir-

Paris by night

Øyh!

Både Georg og barn og jeg er enige om at vi burde legge oss, for vi skal tidlig opp i morgen og ta dobbeldekker-TGV til Montpellier. Men vi har gratis nett på hotellet (et hotell vi for øvrig fikk jævlig billig, og med inkludert frokost som vi til og med får dem til å servere en halvtime tidligere enn vanlig) og abstinens etter å ha vært uten nett i over en uke. Etter å ha gått gjennom en fjerdedel av innboksen min, har jeg blant annet fått en forespørsel om å søke på jobb ved IBMs internasjonale servicesenter i Madrid. Jeg får slike tilbud fra tid til annen fordi jeg har registrert søknaden min ved Eures, en database for jobbsøkere i EU- og EØS-land, og jeg blir like fristet hver gang noe slikt kommer. Selv om jeg vet det ikke ville funket for meg i lengden.

Jeg har også fått bekreftet at månedsleien for hybelen under studieopphold i Frankrike i høst blir under to tusen kroner.

Men jeg ville si noe om i kveld. Vi gikk opp fra hotellet til Garde de Lyon, der vi skal ta toget fra i morgen tidlig, for å se om det virkelig var kort nok til at vi kunne gå med de abnorme mengdene med bagasje som vi har. Vi så samtidig etter et sted å spise, og etter at Alexander hadde funnet ut, med sorg i sinnet, at ingen av restaurantene serverte hamburger bortsett fra på barnemeny, fant vi en Savoy-inspirert sjappe som hadde fabuløs fudders. Selvsagt.

Men etterpå! På veien hjem ble vi så vidt stoppet av en full mann. Jeg strenet forbi, som vanlig, men Georg nølte og sa: - Annie? Jeg tror han sier at han vil gi oss et dikt! Og det ville han. Fulle mannen som ikke var så full likevel var likevel rimelig full... tja, sånn passe. Og han hadde prøvd å stoppe forbipasserende hele kvelden, men alle trodde han skulle ha penger, men alt han ville var å gi dem et dikt, sa han. Og var på gråten. Og vi fikk opplest to vakre, vakre dikt, skikkelig nydelige, og jeg hadde heldigvis vett til å la være å gi ham penger - selv om det var vanskelig å forstå, som konsept, for kyniske, vestlige hjerner. (Hadde det vært i Stamsund under teaterfestivalen nå nylig - ok. Men i Paris, ved Gare de Lyon - hm.)

Poesien lever. Det eneste jeg husker akkurat nå, er: "En vinge drar mot himmelen. Den andre blir her."

Livstegn!

Akkurat ankomet i Paris - etter en såkalt interessant uke i kanalbåt m.m. i England. Skrive mer senere, nå er det tid for mat (som alltid, med oss). Men: Jeg lever!

(Hoka hey)