Tilbake fra Nerja

Tilbake fra Spania og rett til fransk grammatikk på så tidlig forelesning at jeg måtte opp fem i morges. I tillegg har stakkars Georg fått en betennelse i... og dette er litt tragikomisk, så her gjelder det å formulere seg rikitg... han har fått en betennelse i en muskel nederst på ryggen. Skikkelig vondt; han kan knapt bevege seg uten at han får problemer. Men han har fått antibiotika i dag, så da får man regne med han blir bedre snart.

Hennys bursdag var kjempefin. Mange bra folk, flotte taler, god mat. Det regnet flere av dagene i Spania, den varmeste dagen var da vi drog hjem igjen, typisk nok. Det var likevel veldig koselig og mye varmere enn i Norge. Vi spiste flere trilliarder fincaavokadoer og nisporoser, drakk abnorme mengder vin og noen av oss (fishydivaer tåler ikke vann så godt) svømte i bassenget.

Ble litt mismodig da jeg sjekket Kirstis dagbok nå nylig; hun får bare palliativ behandling nå. Jeg har aldri møtt henne i virkeligheten, og likevel føler jeg meg nær henne. Og jeg vet svært godt at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg; jeg har en flott familie og et rikt liv, til tross for at jeg har det med å ta på meg så mye, slik at jeg blir stresset.

Ellers... jeg fikk bare to dagers varsel på en muntlig eksamen, mens det stod på emnesiden at det ville bli minst en ukes varsel. Var borte i seks dager uten nett - i løpet av den tiden kom epost, og eksamen ble holdt. Heldigvis gikk det bra; det var bare å sende en epost, så får jeg tatt den igjen i mai - men det var en stund jeg følte en smule panikk. Har fått beskjed om at jeg har fått med noen tekster i en ny antologi, og det er jo herlig, selv om jeg slett ikke kan huske hva slags tekster jeg sendte inn. Og jeg har fått en søppelepost med en av de beste titlene jeg har vært borti: So myself mackerel. 'Ta luego!

Ping? Pong! Hasta luego! Voy a Andalucìa mañana-

Jeg er i ferd med å sende fra meg en oppgave som faktisk ikke skal leveres før om noen dager, men da er jeg i Spania for å feire min kjære stemors sekstiårsdag. Da jeg endelig skjønte hvordan jeg ville avslutte oppgaven, innså jeg samtidig at konklusjonen ble en smule kynisk. Vel, det er nok sånn realismen er. Siste avsnitt av oppgaven min om Balzacs Eugénie Grandet er som følger (jeg garanterer slett ikke at dette er skrivefeilfritt, altså):

"Quand Balzac utilise cette image de la maison pour décrire la vie d’Eugénie, il évoque les mots de madame Grandet – qu’il faut souffrir, et puis il faut mourir. Le romantisme ne se sert a rien – ni l’argent. Si on sacrifie tout pour l’amour (ou pour un homme), comme Eugénie et sa mère, on ne gagne rien. Si on devient un scélerat pour l’argent, comme Charles, on ne gagne rien. Si on sacrifie tout pour l’or, comme Grandet – bon, on meurt au moins heureux avec l’or."

Fishydiva som tidlig diva