Angst for å simse

http://www.dagbladet.no/weblogg/blog.php/dbadi/post/3501

Barcelona

En helg med Le Gog er over. Han reiste i ti-tiden i dag. Jeg gikk opp til frokostsalen. Hotellet har frokost helt til elleve. Der satt Freddie, kanadieren med engelsk aksent som bor i Portugal og har morsomme skjorter. Han hilste, jeg spurte om han ville ha selskap. Han ville det. Jeg var på gråten. - Livet mitt er som en mengde triste filmer, bare avskjeden, igjen og igjen, hele livet mitt er bare sluttene. - Det var en måte å se det på, sa han. - Har du familie; er du gift? spurte jeg. Han humret. Jeg klarte ikke å tolke humringen. - En kone, men vi var aldri gift, og nå har vi vært separert i tyve år. Ungene er voksne, og besøker meg i Portugal.

Etter frokosten gikk jeg opp og pakket og sløvet. Hadde fått beholde rommet til to, toget gikk tre. Klokken to fant jeg ikke jakken min. Pakke opp kofferten, slenge alt rundt, akseptere at jakken ikke var i kofferten eller rommet, huske skittentøysposen Le Gog sorterte, åpne skittentøysposen og kaste skitne klær rundt, ikke finne jakke men finne Le Gogs bukser, som skulle vært på vei til Norge i samme øyeblikk.

Fikk sett Le Gog lite i helgen. Men fikk i det minste sett ham litt. Trasket rundt i Barcelona og innså at jeg var kjent. Trengte ikke ta opp kartet. Har jo vært der ganske mange ganger etter hvert, men jeg pleier ikke gidde å la bykart feste seg i hodet mitt. Kan til nød henge dem på veggen.

Otro titulo

Oh, er trøtt. Le Gog og jeg satt oppe nede på puben (oppe, nede, oppe, nede) helt til lenge, emd Soberano, og gjorde ferdig kortene. Hadde aldri klart det uten Soberano, for var helt skutt før vi gikk ned dit, men jeg har vært trøtt lenge og nå skjønner jeg ingentingpå skolen, har gått fra vanskelig til vanskeligere, tør ikke å legge meg nå for da får jeg aldri sove til kvelden og i hvert fall ikke gjort leksene. Må reise til Barcelona i morgen. Skulle egentlig reise fredag, men det var ingen billetter bortsett fra tidlig om morgenen, og når jeg må gå glipp av en skoledag kan jeg like gjerne får være en ekstra natt sammen med kjæresten også. Åh, trøtt. Har fått nett hjemme, halleluja. Nei, meg var det ikke mye fornuftig å få ut av.

Titulo

I morgen kommer kjaeresten min! Det er middelaldermarked i Elche i morgen, det var 29 grader i sentrum midt paa dagen i dag, livet er fint, fint, bortsett fra at Laanekassen bare sier at det tar lengre og lengre tid aa behandle soeknaden min. Ikke bra.

I dag bestemte jeg meg for aa dra hjem til Norge omtrent i midten av november, og bli der, for forholdsvis godt. Kanskje Fru Gud vil ha juleverksted med meg?

At verden ser ut til a ramle fra hverandre (jordskjelv, sinnsykt uvaer overalt, fugleinfluensa), bekymrer meg bitte litt. Men jeg maa innroemme at det er en av de tingene det ikke gaar an aa gjoere saa mye med. Dessuten skal jeg gaa og spise mat naa. Ahaha! Spise mat! Hasta luego-

Men, at, derfra -

nei, altså, det er ikke det at det er noe særlig å utsette på Alicante, eller på Spania i det hele tatt, faktisk, for når jeg kjenner etter og leter inne i hodet mitt eller bare der jeg står og går, på gaten, ser jeg hundedritt overalt, og det er noe som er negativt, det er nå så at alle hundeeiere går tur med hundene sine på fortauene og lar hundene drite på fortauene og ikke plukker opp etter dem, men det gjør det verre, det skal være sikkert, det kan jeg skrive under på, at det er varmt, men for så vidt, det har vært kjølig de siste dagene, ikke slik som i Barcelona med så mye regn at det var fire personer som døde, langt i fra, bare en og annen skur, jeg var bare til stede, uten tak, utomhus, ved én av dem, og da gikk jeg bare inn på en café, for jeg liker å ha god tid når jeg skal noe, og jeg var på vei til skolen, så jeg kunne gjerne gå inn på den caféen, akkurat den, da det plutselig begynte å styrtregne, for det var der jeg var akkurat da og der var også caféen, men etterpå, og spesielt i dag, har det blitt varmt igjen, og i dag var det 25 grader, stod det på tv-skjermen, men jeg har en mistanke om at det var mer, selv om jeg ikke kan si det sikkert, det var ikke nødvendigvis en ubegrunnet mistanke, men jeg kan ikke si at jeg har belegg, eller, heller, bevis for den, og det var i denne varmen, etter dette regnet, at hundedritten virkelig begynte å lukte, etter regnet som hadde bløtt opp faenskapen, og så den sterke solen, det var som det stod en kjempemessig hund på toppen av byen og dreit hundediaré nedover gatene

det andre jeg ikke liker er turistene, men dem er det få av nå, selv om jeg, må jeg innrømme, jo går på skolen sammen med turister - nåh - begrepene er uklare, i dét de begynner å studere språket, er de da turister, der de leier en leilighet for kortere eller lengre tid, som tyske simone som skal være her til februar - tja, tja - mens man kan være skarve to uker hvis man vil, jeg skal ikke bli så lenge, tror jeg, relativismen, men det er folk som skal være her kortere tid enn meg

det jeg liker er fincaer, mat og drikke, kan ikke få fullrost, som det heter, dette landet nok når det gjelder dagligvarer, og i de daglige varene regner jeg selvsagt vin -

a mí, me gustan las fincas

¡Oye!

På kjøpesenteret i dag. Så en dverg! Hun var kjempesøt, og gikk og lo. Jeg måtte smile da jeg så henne, fordi hun var så søt og fordi hun hadde en så smittende latter, og fordi hun var pen slik spanske kvinner kan være, men likevel var hun jo bitte liten og stabbe-vagget slik dverger gjør. Men så tok jeg meg sammen. Jeg kom til å tenke på Fru Gud. Om hun ville løpt derfra, hylende, eller gått rett bort og spurt om å få ta på. (¿Qué? ¿Qué?)

Bildet er fra stranden i sentrum. Jeg tenkte at jeg burde komme meg ned dit i dag, for jeg begynner å bli så jævla blek, men jeg gidder bare ikke. For en prosess! Pakke håndkle! Ha på bikini under retsen av klærne! Finne passende strandbok! Overbevise seg selv om at man ikke får kreft, selv om man ikke har på solkrem! Og så: Gå! Gå, i minst en halvtime! Med korte føtter! Deretter, det verste av alt: Å ligge der! Å Bare ligge der! Ligge rett ut! På sand! Og vite at håndkleet blir skittent!

Meny i dag:

Brun pasta

Kjempereker

Hvitløk

Olje

Tomat i små biter

SALT og pepper (ikke bake-natron)

Tror jeg, eller:

Marinert grisebit

Hjemmelaget potetmos med hvitløk

Salatblader med olje og edikk

Roquefort

En av delene, i hvert fall, og kanskje slår jeg på stortrommen og legger til oliven fylt med blåmuggost i tillegg.

Orker ikke sosialisere på overfult pub i snetrum, orket ikke å sosialisere på ekkel strand i sentrum, utsatte leksene til i morgen, men orker helt sikkert å lage middag. Små ender, store gleder.

Alicante

På skole. Spansk er vanskelig. Spania er sinnsykt varmt. Sendt alle sommerklærne mine med Le Gog da vi møttes i Amsterdam fordi det hadde begynt å bli kaldt i Collioure. Men her er det gjerne opp i mot tredve om dagen. Ikke bra med varme, norske sko da. Savner kjæresten min. Savner bestisen min. Savner Martine og Venterommet og Øystein og er litt lei meg for at jeg går glipp av Jungs Nordahl-slippefest. Savner kaldt vær (selv om det sikkert blir bedre når jeg får sandaler).

Ellers er det selvsagt mye som er bra. I dag: Hjemmelaget salat med isbergsalat, agurk, hvitløk, sorte oliven, manchego-ost, serranoskinke, olivenolje og god edikk. I går: Bake-natron.

Det er ikke godt for magen og sjelen å spise bake-natron i en uke.

Vanskelig kurs. Etter første time bad jeg om å bli flyttet ned til nest-nederste nivå.

På mandag skal jeg over i ny gruppe, på litt høyere nivå. Vi blir ti stykker. Ni tyskere. Og meg. Ni tyskere og meg!

Det var noen jeg likte på skolen, noen italienske og sveitsiske gutter, men de reiser til Granada i morgen. De andre jentene synes jeg er rar etter at jeg sa at jeg ikke pleide å ligge på stranden så ofte. Pluss at jeg liker meg bedre hos Loren rett nedenfor leiligheten i stedet for Mulligan's i sentrum. Mulligans betjening stjal penger fra meg og det var så mange der inne at det til slutt ikke engang ble mulig å danse, og jeg hørte ingen som snakket spansk. Bedre da å traske rundt i bydelen der leiligheten ligger, å bli sett rart på av alle de gamle damene.

Nettcaféen har på radio sinnsykt høyt. Det er radio direkte fra Paris. Det er en kanal eller et program der en fransk eller spansk vert prøver å snakke engelsk hele tiden. ("What can I do for you, baby, I don't know, music?") De som ringer inn, må også snakke engelsk. De ønsker seg russisk tekno.

Har virkelig min elskede Strongbow pleid å sitte her?

Nei, nå har jeg sjekket Lånekassens sider, og jeg har fremdeles ikke fått svar på søknaden min. Da tror jeg faen meg jeg går hjem og spiser oliven med blåmuggost inni. Ahahaha!

Collioure

Fra: Datter
Til: Far og stemor

Så er jeg tilbake etter en mindre hyggelig hendelse med en entrecôte. Eller, rettere sagt, den var veldig god, god å spise, akkurat slik jeg vil ha den - nesten rå - og med masse roquefortsaus oppå. Dessverre tilbragte jeg mesteparten av neste dag på toalettet. Heldigvis kom Madame Ramone tilbake fra Paris, og stakk innom - uten ferske grønnsaker fra hagen denne gangen - og akkurat da var det veldig fint å vite at det fantes andre mennesker i det hele tatt. Vanligvis er jeg veldig glad i å reise alene, men i de verste øyeblikkene på do, med hodet i vasken og rumpa i toalettet, angret jeg bittert på at jeg i det hele tatt våger meg utenfor Norges grenser, og ikke absolutt alltid er sammen med noen. Men alt går over når det blir bedre, som min venninne Elin pleier å si.
'
I går spiste jeg middag sammen med Laurent, som eier Café Sola. Jeg har sittet her altfor mye på nett - det er jo gratis - og bare drukket en vann eller en kaffe. Etter å ha sett kakkerlakken på do, mistet jeg lysten på å spise her. Men i går tenkte jeg at jeg i hvert fall kan ta meg et glass vin her. Laurent gav meg gratis påfyll, og vi kom i prat. Heldigvis la han av seg den rare vanen med å snakke engelsk med superfransk aksent i annen hver setning. Han var faktisk en hyggelig mann, og jeg snakket om at jeg savnet Georg og han snakket om at han er 38 og ikke har barn og han er redd det snart er for sent. Så spanderte han østers og rosévin på den fine restauranten over stranden i Faubourg, som jeg nå har lært at det heter, og det var de absolutt beste østersene jeg noensinne har smakt. Jeg fortalte ham at jeg husket at min far også hadde sittet på Café Sola, og skrevet og drukket vin. Da sa han at han ikke var her da, han kjøpte caféen for fem år siden av familien som hadde drevet den før. Men at siden han ikke hadde fått sjansen til å møte min far, skulle min far faen meg få en gave fra Collioure og Café Sola.

Så nå har jeg med en gave til deg fra Laurent. Har du sett rammene i havnen? Vet ikke hvor lenge de har vært her, det er gullfargede rammer, vanlige rammer som man har rundt bilder, men de står på stolper og er tomme så folk kan stille seg bak dem og se på for eksempel kirketårnet, bare at det har fått en ramme rundt! Laurent inviterer kunstnere til å holde utstilling på caféen sin, og det eneste han ber om til gjengjeld er ett av bildene deres. Derfor har han også en bok om disse rammene og om kunstneren som har laget dem, signert og skrablet i av kunstneren selv. Og den boken er det altså jeg har med til deg. Er ikke det morsomt?

Det som ikke var morsomt, var å innse at jeg hadde glemt koden på visakortet mitt. Jeg prøvde to ganger, og var redd for å prøve igjen, men da jeg gikk i banken i dag for å ta ut penger manuelt, sa de at jeg ikke kunne det, uansett hvor mye ID jeg hadde, og det var bare å trykke forskjellige koder, så skulle de ta ut kortet igjen hvis maskinen spiste det. Som sagt, så gjort, bortsett fra at maskinen ikke spiste det, bare sperret det og spyttet det ut. Georg ringte Visa og Postbanken, men der sa de bare at kortet ikke var sperret mer etter fire dager, og at de kunne sende ny kode til folkeregisrert adresse straks jeg hadde fakset over adresseforanding. Visa visste ikke om det kunne fungere på moderne betalingsterminaler, men helt sikkert på gammeldagse - ikke engang Frankrike har gammeldagse lenger. J-zuz. Men! Da jeg, i mer eller mindre panikk, løp ned til Café Sola og Laurent, viste det seg at ting løser seg likevel. Jeg sa ganske enkelt at jeg hadde et problem, og Laurent hørte tålmodig etter mens jeg fortalte alle de dumme detaljene. Så sa han at dette ikke var noe problem. Vi skulle prøve terminalen hans, og hvis det ikke funket, kunne han låne meg penger. Det var egentlig ikke lov å bare ta ut penger slik. Kortet funket - og jeg fikk ut hundre euro. Det var jævlig bra, for jeg skal ta toget til Amsterdam i morgen, og selv om jeg har interrailbilletten, må jeg jo betale supplement. Plassbilletter, altså. Haha!

I tillegg: Marit har sagt at hun ikke vil bo hos moren mer. Hun har spurt Georg om ikke vi kan leie noe i Askim sånn at hun kan bo hos oss og gå på samme skole. Jeg har sagt til Georg at vi jo allerede har avtalt å ofre alt for ungene og flytte etter dem før de begynner på videregående, og dette er vel en del av det. Hater jo å flytte, men leiligheten i Oslo var for liten uansett. Det som ikke er så bra, er at vi hadde tenkt å flytte inn med Hege og Martine i en større leilighet i Oslo. H & M kommer til å bli skuffet. Men jeg er ennå ikke hundre prosent sikker på at det er dette som kommer til å skje. Alexander har insistert på å være alene på Vestad i en hel uke, tror jeg, sammen med Irene. Vel. Det er kanskje på tide at ungene våkner opp. Stolt av å si at jeg fremdeles ikke har pratet dritt om moren. Positiv energi til hele verden fra meg.

Dette var langt, gitt. I tillegg: Etter middagen med Laurent i går, gikk jeg på Le Petit Café, der bartenderen alltid fyller på calva-glasset mitt så det aldri blir tomt. Han hadde kommet innom Sola tidligere om dagen og spurt om jeg ikke kunne være så snill å stikke innom i kveld. Han er litt gammel, og selv om jeg blir litt lei av calva med ham, så synes jeg litt synd på ham. Han har hundeøyne. Vel. I går fikk jeg en svær drink som jeg ikke likte så godt, og så et glass champagne. Jippi! Liker veldig godt champagne. Og møtte en hyggelig kunstner fra Iran som het det samme som en båt på engelsk, sa han: Ferry. Poenget er i hvert fall at i går møtte jeg mange hyggelige mennesker, hvorav en reddet skinnet mitt, så og si, i dag, jeg åt fabuløst god mat og drakk mye godt drikke - uten å betale så mye som en sou. Nei, cent heter det i dag. Og nå er jeg sliten i fingrene. Klem


*Hei!
Glad for dine ord om dag og minner i Collioure - så kanskje vi fortsetter vår lille ByOdyssee?
.. så go**dt at det ennå er en alimentation med ost og kjeks, vann og vin og oliven og pate som ikke er infisert av amerikansk, vulgær sterilitet i vår lille by- og det er heller ikke til estetikkens forringelse at kokkene får strofer i strupene ved synet av prinsessen fra nord...
Det synes som du bor på Rue de la Democratie - som går videre inn i Route de Port Vendres. Overfor den er vår lille dal med /Residence Port d`Avall/, som er navnet på huseriet i den korte høsten for mange år siden. Vest for Port dÀvall går stier opp mot Fort St. Elme (den visirhjelmlignende normannerborgen helt på toppen av fjellet) , og mot øst ligger Cloitre des Dominicans. Alt dette er nå kommet tilbake i husken etter at kartet over Collioure innkom fra nettet mens jeg ventet på å bli bragt hjem fra jobb i dag.
Lukten fra dine barnefamilies griller mangler kun odørenes valens - er det kanskje sardiner - eller mer sannsynlig små soisisser som lifler seg rundt smaksløkene under kveldshimmelen? Den samme himmel som kokkens vinder skyver ren for skyer om morgenen.
Dine naboers glade lyder tvinger deg omstundes til å lukke balkongdørene. For du har selvsagt en smijernsbalkong med franske dører nedtil. En sivilisert, arktitektonisk detalj vi gledelig fant igjen i vår lille landsby Kardimili på Peleponnes i Hellas i sommer. Komplett festet med utskårne støttestokker på undersida i eføykledde tretasjers natursteinhus. En arv fra våre normanniske forfedre som kamperte der et par århundrer rundt 1100. Og sikket var de en tur innom Collioure også.
Fullt forståelig
Du var en liten morgenfugl også dengang, og det hendte ikke rent sjelden at vi løp i lett jogg henimot borgen, rundt dens øverside og ned til fiskerhavna på andre siden. Der ruslet vi langsmed båtene og hilste på fiskerne som batt garn og spleiset tau etter å ha solgt dagens fangst.
Derfra rundet vi borgen til vi kom til "vår side" og kunne se boulangeriet og palmene. Da satt vi oss gjerne under det gamle fikentreet som vokste rett ut av slottsmuren og sendte sine søtpirrende duftstråler over alle som passerte under dets adamske bladverk.
Det var kveldens fortsettelse av dine nybeskrivende ord. Så spinner vi videre i morgen...
Varm klem fra Pappa og Henny*