Jeg har hatt en uke svært utenom det vanlige. Det er jeg glad for. Hvis jeg hadde hatt det samme tempoet til vanlig, hadde jeg bare orket å eksistere ca. en gang i halvåret. Jeg har nemlig vært med på kurs om middelalderen i området – og jeg har virkelig aldri i mitt liv vært med på et så høyt tempo før. Siste dagen, lørdag, stod jeg opp klokken fem. Jeg drog fra hybelen min ti på halv syv, for jeg skulle møte opp ved studentrestauranten klokken syv. Halv åtte drog vi avgårde, og etter noen timer kom vi frem til Rouen. Der bar det rett til universitetet og to forelesninger. På fransk, selvsagt, og uten noen spesiell tilrettelegging for de utenlandske studentene. Språket har vært akademisk og tungt hele uken. En forelesning er på mellom to og tre timer, og så har man pauser på ca. ti minutter. Mellom hver forelesning, altså. Etter de to forelesningene var det lunsj, og fordi vi var utenbys, skule vi faktisk på et brasseri. Jeg hadde vært fornuftig og tatt med meg kaffe på termos – fordi jeg visste det kom til å bli slitsomt – men den hadde jeg glemt igjen på bussen, og da jeg løp bort til den i pausen, var bussen låst og sjåføren borte. Så da vi gikk ombord på bussen igjen og jeg endelig kunne ta meg en kopp kaffe, var det liksom ingen vits i – vi skulle bare kjøre rett bort på brasseriet. Der fikk vi skosåle og fettfrites, men franskmenn har en egen måte å fremstille dårlig mat på, sånn at man liksom får følelsen av at måltidet er ok likevel. I tillegg var det selvsagt en dessert av hysteriske dimensjoner (jeg gav bort min, for jeg er ikke så glad i søte desserter, men det er litt merkelig at ikke Georg er ved siden av meg å spiser det jeg ikke vil ha) og god kaffe. Etterpå så drog vi bort på universitetet igjen. Bombe. Og hadde ny, hard forelesning. Bombe. Så tok vi bussen til gamlebyen. Der møtte vi en merkelig type (bombe) som pratet i timesvis om bygningene og kirkene og katedralen vi var innom (bombe).
Rouen var forresten en knallfin by. En av de bedre byene jeg har sett. Lite ble ødelagt under krigen, flere gater der hus helt fra tolvhundretallet står ved siden av hus fra attenhundretallet med hus fra femtenhundretallet i mellom. Vi var altså på byvandring i flere timer, helt til det ble middagstid, tror klokken var sånn syv-åtte da vi kom frem til restauranten der vi skulle spise. Skikkelig artig restaurant, med en servirtise som tydeligvis hadde fått beskjed om at mange av oss ikke snakket så godt fransk, SÅ-HUN-SNA-KKET-SLIIIK-TIL-OSS. Det var jo veldig omtenksomt av henne, men hun hadde bestemt seg for at alle trengte samme behandling, også de som bor fast i Frankrike og snakker fransk flytende – ergo tok det sin tid å få tatt i mot bestillingene til alle tretti. Restauranten het ”L’eau vive”; vannet lever eller levende vann, og det rant en slags liten bekk utenfor, men kontrollert, i en slags akvedukt, og jo senere på kvelden det ble og jo mer vin folk drakk, jo flere glemte å se seg for og vasset rett uti vannet før de kom seg på tørt fortau. Artig. Fordi vi brukte tusen år på å få og å spise maten vår, kom de fleste av oss for sent til forestillingen ved katedralen som begynte klokken ti – jeg kom meg ikke dit før halv elleve. I programmet stod det at bussen skulle kjøre fra Rouen klokken 2300, men det ble altså mye senere. Jeg er ikke sikker på når, men jeg vet at jeg sovnet som en sten straks jeg fikk satt meg. Var hjemme ca. klokken to om natten. Hva hadde norske studenter sagt om det, tro? Skoledag i femten-tyve timer? På en lørdag...
De vanlige skoledagene resten av uken var ikke riktig så ille, men ikke langt i fra. En dag reiste vi til Mont St. Michel og Avranches; opp klokken fem da også, hjemme sånn syv-åtte. Altså bare barnemat i forhold til Rouen-turen. Som oftest har vi hatt forelesninger frem til lunsj, deretter byvandring til ca. kl. fem. Alt på vanskelig fransk.
Georg tok med seg en telefon med kamera da han var her, men jeg har rett og slett ikke hatt tid til å slå den på engang. Jeg tenkte det kunne være greit at jeg tok noen bilder også. Og jeg kjenner at jeg burde ha gjort det både på Mont St. Michel og i Rouen, omså bare for min egen skyld.
I dag burde jeg vært på kurset jeg gikk på før middeladerkurset med helvetesuken begynte, men jeg har regelrett drittet i det. Jeg trenger ikke å være med på kurset rent formelt nå lenger, men jeg vet fransken min ville hatt godt av det, og så har jeg av en eller annen merkelig grunn fått en slik moral som gjør at jeg kjenner at jeg burde. Veldig rart.
Jeg har møtt mange bra folk her, men har følt at jeg har fått spesielt god kontakt med Silje, som drog til Toulouse for flere uker siden nå, tror jeg, og Hilja, som reiser til Angers på torsdag. Sukk. Har jo fått nye nordmenn nå, de kom til middelalderkurset, men det er nå engang sånn at jeg kommer til å føle meg litt alene i en periode. Likevel; det an faktisk være bra. Etter en uke med intensivkurs og mennesker rundt meg konstant, er det sikkert bra med litt alenehet. Og så skal vi jo snart reise til Spania.
Dette er sikkert også merkelig, men det jeg gleder meg mest til, er å dusje. Å dusje i en dusj som er ren, og som ikke blir brukt av tretti andre mennesker hele tiden. Som har vegger helt opp til taket, og som ikke har en milliard insekter. Vi er vel noenogtretti mennesker i en gang, og vi deler på fire toaletter og fire dusjer, fordelt på to bad. Vinduene på badene står alltid oppe, og det betyr at det samler seg enorme mengder monstermøll, svære edderkopper, hyperstankelbein og mange vesener som går inn under kategorien ”jeg-vet-ikke-hva”. Jeg pleier å stå opp før mange andre; jeg trenger god tid om morgenen, og jeg misliker intenst å spise frokost i studentkantinene. De som har vært på ferie med meg, vet at det kan være ubehagelig å være i nærheten av meg i en frokostsal når jeg veiver med armene og roper at de bare har tegneseriefrokost i dette landet og at jeg ikke vil proppe kroppen min full av sukker og at hvitt brød er sukker og syltetøy er sukker og croissanter er sukker og jeg vil ha skummet melk og grovt brød og dessuten vil jeg ha ost, nå med én gang. Jeg har spist frokost i studentkantinen her to ganger, fordi jeg måtte (når vi reiser tidlig, har vi samling der under frokosten). De franske kantinemedarbeiderne pleier å være svært steile mennesker som aldri tøyer reglene med mindre det gagner dem selv. Mine medmennesker ble derfor ganske overraskede da jeg trampet bort til bordet mitt, med sorte skyer over hodet, en forskremt kantineperson bak meg og et fat med ost i hånden. ”Har de ost her, altså?” spurte stakkars Tone Line, vi åt frokost sammen før Rouen-turen. ”Nei!” sa jeg, og proppet munnen min full av camembert.
Ergo! står jeg tidlig opp og spiser frokost på rommet mitt. Jeg har vannkoker og presskanne og bilkjøleskap med omformer, jeg spise grovbrød og har ost og skinke og agurk og kaffe med melk (og orm, som jeg fikk i melken for en stund siden, men det gidder jeg ikke å snakke mer om nå). Og ergo! dusjer jeg mens det fremdeles er mørkt ute, og lyset er på på badet og jeg må veive med armene for å komme meg helskinnet inn i dusjen. Når jeg skrur på vannet, stiger dampen, og møllene begynner å bombardere meg. Jeg kan altså, for dem som ikke visste det, opplyse om at monstermøll blir tiltrukket av damp. Sjamponering består av en masserende bevegelse i hodebunnen og en føysende bevegelse over hodet, slik at jeg ikke skal massere inn møll. Da er det kanskje ikke så rart at jeg lengter etter eget bad. Som jeg bare skal dele med syv-åtte andre. Luksus!
Men, altså, nå har jeg sittet foran maskinen i ganske mange timer og er blitt litt kvalm. Begynte på over tolv hundre eposter, er nede i 280 nå. Har jo ikke sjekket epost på over en middeladeruke. Skulle egentlig lage oversikt over hvem som kommer når i Spania, men det får visst vente til i morgen. I kveld skal Hilja og jeg spise på byens visstnok fineste restaurant – de har en pakke med fem retter for tretti euro. Jippi! Tudeluhutt-
