-

Egentlig har det ikke skjedd noe som helst i dag, behagelig nok. Kanskje bortsett fra et lite, underlig øyeblikk med naboene. I den lille, tette gaten der jeg bor, er det utsikt fra balkongen (balkong er vel sterkt sagt - det er en balkongdør og et balkonggjerde, men ikke egentlig noen balkong å stå på) min og rett ned til det jeg går ut i fra er et ungt par på andre siden. Har ikke sett dem ordentlig, noen av dem, men hørt dem ofte. De spiller så høy musikk at jeg må stenge dørene eller slå av min egen lyd, og det er alltid noe kvasi-rap, som Black Eyed Peas, eller reggae. I går kveld virket det som hele gaten spiste middag sammen, med grilling og unger som løpte rundt og hylte, intens lukt av stekte sardiner og da det virket som barnefamiliene la seg, begynte det unge paret å få besøk. Mer musikk og en plutselig, gjennomtrengende lukt av marihuana. Etterpå snåle, fnisende mannestemmer og noe som hørtes ut som søppeltømming der minst den ene mistet/snublet over/prøvde å spise søppelposene. Jeg satt og leste til klokken var halv to, og de fortsatte lenge etter at jeg gikk og la meg. Det tidligere nevnte lille øyeblikket oppstod da jeg spiste jogurt, hørte på musikk og drev med manuset mitt på maskinen samtidig som jeg leste om Kate Moss i en engelsk avis (fotomodell bruker dop, og de kaller det en skandale? Give us a break) og røykte. Jeg hørte en rar lyd, og snudde meg mot balkongdøren, og så rett på balkongdøren over gaten, der stod en halvnaken, ung og pen mann med et totalt åndsfraværende ansiktsuttrykk og klødde seg på den bare magen. Han så selvsagt at jeg så ham, rødmet, og snudde seg bort fra vinduet.

Det må virkelig være ekstremt liberalt her. Alle hører jo hva alle gjør (har til og med hørt det unge paret kline), og det var ikke noen tvil om hva som skjedde i den leiligheten i natt. Men jeg vet ikke om det var derfor den unge mannen ble flau, eller om det var fordi jeg så ham klø seg på magen. Kanskje han hadde klødd seg på ballene like før.

Har laget tidlig middag hjemme for å spare penger og for å bruke tid på å skrive. Mesteparten av gårsdagen og hele dag har blitt brukt til ord, ord, ord (for å sitere Shakespeare). Det er fantastisk å være alene og skrive. Men jeg er stygt redd for at det jeg skriver bare er dritt. Jo mer jeg skriver, jo mer stryker jeg. Hadde skrevet flerforldige sider jeg skulle legge inn i manuset, i hvert fall ti håndskrevne a4-sider, men det var bare to som var gode nok - og passende nok - til å bli lagt inn. Synes ikke jeg får tak på noen helhet. Som vanlig. Den burde vel være der et sted, men jeg er ikke sikker. Har hørt et eller annet sted (kan være Morten Øen som sa det) at man skal kunne forklare handlingen i enten en film eller en bok eller begge deler i løpet av tre setninger. Eller var det tre linjer? Uansett: jeg kan ingen av delene. Jeg kunne det en gang, jeg gjorde det i hvert fall en gang, men nå er det blitt så mye mer og så... så rart.

Jeg gir meg selv en dag til bare viet til skriving, så skal jeg sette inn alle kluter på å nyte Collioure de dagene som er igjen. Da har jeg kanskje også spart nok penger til å unne meg noen skikkelige ute-middager. Nå setter den rare servitøren opp lyden på musikkvideoene sinnsykt høyt. Sikkert et tegn på at gjestene skal komme seg ut. Hasta luego-