Barcelona

En helg med Le Gog er over. Han reiste i ti-tiden i dag. Jeg gikk opp til frokostsalen. Hotellet har frokost helt til elleve. Der satt Freddie, kanadieren med engelsk aksent som bor i Portugal og har morsomme skjorter. Han hilste, jeg spurte om han ville ha selskap. Han ville det. Jeg var på gråten. - Livet mitt er som en mengde triste filmer, bare avskjeden, igjen og igjen, hele livet mitt er bare sluttene. - Det var en måte å se det på, sa han. - Har du familie; er du gift? spurte jeg. Han humret. Jeg klarte ikke å tolke humringen. - En kone, men vi var aldri gift, og nå har vi vært separert i tyve år. Ungene er voksne, og besøker meg i Portugal.

Etter frokosten gikk jeg opp og pakket og sløvet. Hadde fått beholde rommet til to, toget gikk tre. Klokken to fant jeg ikke jakken min. Pakke opp kofferten, slenge alt rundt, akseptere at jakken ikke var i kofferten eller rommet, huske skittentøysposen Le Gog sorterte, åpne skittentøysposen og kaste skitne klær rundt, ikke finne jakke men finne Le Gogs bukser, som skulle vært på vei til Norge i samme øyeblikk.

Fikk sett Le Gog lite i helgen. Men fikk i det minste sett ham litt. Trasket rundt i Barcelona og innså at jeg var kjent. Trengte ikke ta opp kartet. Har jo vært der ganske mange ganger etter hvert, men jeg pleier ikke gidde å la bykart feste seg i hodet mitt. Kan til nød henge dem på veggen.