Collioure

Fra: Datter
Til: Far og stemor

Så er jeg tilbake etter en mindre hyggelig hendelse med en entrecôte. Eller, rettere sagt, den var veldig god, god å spise, akkurat slik jeg vil ha den - nesten rå - og med masse roquefortsaus oppå. Dessverre tilbragte jeg mesteparten av neste dag på toalettet. Heldigvis kom Madame Ramone tilbake fra Paris, og stakk innom - uten ferske grønnsaker fra hagen denne gangen - og akkurat da var det veldig fint å vite at det fantes andre mennesker i det hele tatt. Vanligvis er jeg veldig glad i å reise alene, men i de verste øyeblikkene på do, med hodet i vasken og rumpa i toalettet, angret jeg bittert på at jeg i det hele tatt våger meg utenfor Norges grenser, og ikke absolutt alltid er sammen med noen. Men alt går over når det blir bedre, som min venninne Elin pleier å si.
'
I går spiste jeg middag sammen med Laurent, som eier Café Sola. Jeg har sittet her altfor mye på nett - det er jo gratis - og bare drukket en vann eller en kaffe. Etter å ha sett kakkerlakken på do, mistet jeg lysten på å spise her. Men i går tenkte jeg at jeg i hvert fall kan ta meg et glass vin her. Laurent gav meg gratis påfyll, og vi kom i prat. Heldigvis la han av seg den rare vanen med å snakke engelsk med superfransk aksent i annen hver setning. Han var faktisk en hyggelig mann, og jeg snakket om at jeg savnet Georg og han snakket om at han er 38 og ikke har barn og han er redd det snart er for sent. Så spanderte han østers og rosévin på den fine restauranten over stranden i Faubourg, som jeg nå har lært at det heter, og det var de absolutt beste østersene jeg noensinne har smakt. Jeg fortalte ham at jeg husket at min far også hadde sittet på Café Sola, og skrevet og drukket vin. Da sa han at han ikke var her da, han kjøpte caféen for fem år siden av familien som hadde drevet den før. Men at siden han ikke hadde fått sjansen til å møte min far, skulle min far faen meg få en gave fra Collioure og Café Sola.

Så nå har jeg med en gave til deg fra Laurent. Har du sett rammene i havnen? Vet ikke hvor lenge de har vært her, det er gullfargede rammer, vanlige rammer som man har rundt bilder, men de står på stolper og er tomme så folk kan stille seg bak dem og se på for eksempel kirketårnet, bare at det har fått en ramme rundt! Laurent inviterer kunstnere til å holde utstilling på caféen sin, og det eneste han ber om til gjengjeld er ett av bildene deres. Derfor har han også en bok om disse rammene og om kunstneren som har laget dem, signert og skrablet i av kunstneren selv. Og den boken er det altså jeg har med til deg. Er ikke det morsomt?

Det som ikke var morsomt, var å innse at jeg hadde glemt koden på visakortet mitt. Jeg prøvde to ganger, og var redd for å prøve igjen, men da jeg gikk i banken i dag for å ta ut penger manuelt, sa de at jeg ikke kunne det, uansett hvor mye ID jeg hadde, og det var bare å trykke forskjellige koder, så skulle de ta ut kortet igjen hvis maskinen spiste det. Som sagt, så gjort, bortsett fra at maskinen ikke spiste det, bare sperret det og spyttet det ut. Georg ringte Visa og Postbanken, men der sa de bare at kortet ikke var sperret mer etter fire dager, og at de kunne sende ny kode til folkeregisrert adresse straks jeg hadde fakset over adresseforanding. Visa visste ikke om det kunne fungere på moderne betalingsterminaler, men helt sikkert på gammeldagse - ikke engang Frankrike har gammeldagse lenger. J-zuz. Men! Da jeg, i mer eller mindre panikk, løp ned til Café Sola og Laurent, viste det seg at ting løser seg likevel. Jeg sa ganske enkelt at jeg hadde et problem, og Laurent hørte tålmodig etter mens jeg fortalte alle de dumme detaljene. Så sa han at dette ikke var noe problem. Vi skulle prøve terminalen hans, og hvis det ikke funket, kunne han låne meg penger. Det var egentlig ikke lov å bare ta ut penger slik. Kortet funket - og jeg fikk ut hundre euro. Det var jævlig bra, for jeg skal ta toget til Amsterdam i morgen, og selv om jeg har interrailbilletten, må jeg jo betale supplement. Plassbilletter, altså. Haha!

I tillegg: Marit har sagt at hun ikke vil bo hos moren mer. Hun har spurt Georg om ikke vi kan leie noe i Askim sånn at hun kan bo hos oss og gå på samme skole. Jeg har sagt til Georg at vi jo allerede har avtalt å ofre alt for ungene og flytte etter dem før de begynner på videregående, og dette er vel en del av det. Hater jo å flytte, men leiligheten i Oslo var for liten uansett. Det som ikke er så bra, er at vi hadde tenkt å flytte inn med Hege og Martine i en større leilighet i Oslo. H & M kommer til å bli skuffet. Men jeg er ennå ikke hundre prosent sikker på at det er dette som kommer til å skje. Alexander har insistert på å være alene på Vestad i en hel uke, tror jeg, sammen med Irene. Vel. Det er kanskje på tide at ungene våkner opp. Stolt av å si at jeg fremdeles ikke har pratet dritt om moren. Positiv energi til hele verden fra meg.

Dette var langt, gitt. I tillegg: Etter middagen med Laurent i går, gikk jeg på Le Petit Café, der bartenderen alltid fyller på calva-glasset mitt så det aldri blir tomt. Han hadde kommet innom Sola tidligere om dagen og spurt om jeg ikke kunne være så snill å stikke innom i kveld. Han er litt gammel, og selv om jeg blir litt lei av calva med ham, så synes jeg litt synd på ham. Han har hundeøyne. Vel. I går fikk jeg en svær drink som jeg ikke likte så godt, og så et glass champagne. Jippi! Liker veldig godt champagne. Og møtte en hyggelig kunstner fra Iran som het det samme som en båt på engelsk, sa han: Ferry. Poenget er i hvert fall at i går møtte jeg mange hyggelige mennesker, hvorav en reddet skinnet mitt, så og si, i dag, jeg åt fabuløst god mat og drakk mye godt drikke - uten å betale så mye som en sou. Nei, cent heter det i dag. Og nå er jeg sliten i fingrene. Klem


*Hei!
Glad for dine ord om dag og minner i Collioure - så kanskje vi fortsetter vår lille ByOdyssee?
.. så go**dt at det ennå er en alimentation med ost og kjeks, vann og vin og oliven og pate som ikke er infisert av amerikansk, vulgær sterilitet i vår lille by- og det er heller ikke til estetikkens forringelse at kokkene får strofer i strupene ved synet av prinsessen fra nord...
Det synes som du bor på Rue de la Democratie - som går videre inn i Route de Port Vendres. Overfor den er vår lille dal med /Residence Port d`Avall/, som er navnet på huseriet i den korte høsten for mange år siden. Vest for Port dÀvall går stier opp mot Fort St. Elme (den visirhjelmlignende normannerborgen helt på toppen av fjellet) , og mot øst ligger Cloitre des Dominicans. Alt dette er nå kommet tilbake i husken etter at kartet over Collioure innkom fra nettet mens jeg ventet på å bli bragt hjem fra jobb i dag.
Lukten fra dine barnefamilies griller mangler kun odørenes valens - er det kanskje sardiner - eller mer sannsynlig små soisisser som lifler seg rundt smaksløkene under kveldshimmelen? Den samme himmel som kokkens vinder skyver ren for skyer om morgenen.
Dine naboers glade lyder tvinger deg omstundes til å lukke balkongdørene. For du har selvsagt en smijernsbalkong med franske dører nedtil. En sivilisert, arktitektonisk detalj vi gledelig fant igjen i vår lille landsby Kardimili på Peleponnes i Hellas i sommer. Komplett festet med utskårne støttestokker på undersida i eføykledde tretasjers natursteinhus. En arv fra våre normanniske forfedre som kamperte der et par århundrer rundt 1100. Og sikket var de en tur innom Collioure også.
Fullt forståelig
Du var en liten morgenfugl også dengang, og det hendte ikke rent sjelden at vi løp i lett jogg henimot borgen, rundt dens øverside og ned til fiskerhavna på andre siden. Der ruslet vi langsmed båtene og hilste på fiskerne som batt garn og spleiset tau etter å ha solgt dagens fangst.
Derfra rundet vi borgen til vi kom til "vår side" og kunne se boulangeriet og palmene. Da satt vi oss gjerne under det gamle fikentreet som vokste rett ut av slottsmuren og sendte sine søtpirrende duftstråler over alle som passerte under dets adamske bladverk.
Det var kveldens fortsettelse av dine nybeskrivende ord. Så spinner vi videre i morgen...
Varm klem fra Pappa og Henny*