¡Oye!

På kjøpesenteret i dag. Så en dverg! Hun var kjempesøt, og gikk og lo. Jeg måtte smile da jeg så henne, fordi hun var så søt og fordi hun hadde en så smittende latter, og fordi hun var pen slik spanske kvinner kan være, men likevel var hun jo bitte liten og stabbe-vagget slik dverger gjør. Men så tok jeg meg sammen. Jeg kom til å tenke på Fru Gud. Om hun ville løpt derfra, hylende, eller gått rett bort og spurt om å få ta på. (¿Qué? ¿Qué?)

Bildet er fra stranden i sentrum. Jeg tenkte at jeg burde komme meg ned dit i dag, for jeg begynner å bli så jævla blek, men jeg gidder bare ikke. For en prosess! Pakke håndkle! Ha på bikini under retsen av klærne! Finne passende strandbok! Overbevise seg selv om at man ikke får kreft, selv om man ikke har på solkrem! Og så: Gå! Gå, i minst en halvtime! Med korte føtter! Deretter, det verste av alt: Å ligge der! Å Bare ligge der! Ligge rett ut! På sand! Og vite at håndkleet blir skittent!

Meny i dag:

Brun pasta

Kjempereker

Hvitløk

Olje

Tomat i små biter

SALT og pepper (ikke bake-natron)

Tror jeg, eller:

Marinert grisebit

Hjemmelaget potetmos med hvitløk

Salatblader med olje og edikk

Roquefort

En av delene, i hvert fall, og kanskje slår jeg på stortrommen og legger til oliven fylt med blåmuggost i tillegg.

Orker ikke sosialisere på overfult pub i snetrum, orket ikke å sosialisere på ekkel strand i sentrum, utsatte leksene til i morgen, men orker helt sikkert å lage middag. Små ender, store gleder.