Jeg har innbilt meg at jeg har hørt Tchaikovsky et par ganger her. Sånn helt uten videre. Jeg har sagt til meg selv at det bare har vært tull. En liten musikksnutt i hodet, underlig klart og samtidig langt borte, ja vel, det er vel noen små gnomer igjen inne i hjørnene da, har jeg tenkt.
På vei til skolen i går gikk jeg forbi barneskolen nede i gaten. Idét jeg passerte en fet, uflidd jente som glodde måpende på meg, mens de klissete hendene hennes tviholdt i sprinklene, begynte det å strømme Tchaikovsky ut av skolen. En bit av Svanesjøen. Jeg kjenner den så godt, Svanesjøen var den første klassiske CD'en jeg kjøpte, da jeg var i den nette alder av tretten år.
I dag skjedde det igjen. Jeg hadde åpnet vinduet. Svanesjøen strømmet inn, unger ble til zombier på vei inn til avguden deres. Og jeg innså at det faktisk var slik. Ingen ringeklokke. Bare Tchaikovsky hver gang det var tid for å gå inn eller ut. Så fantastisk, tenkte jeg. Før jeg husket at jeg bare har hørt Tchaikovsky. Og bare den ene, lille snutten fra, tja, ca. midt i Svanesjøen.
De ungene kommer til å hate klassisk musikk. De kommer til å bli dårlige kopier av Denis Leary.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar