For noe dritt? Eller himmelstormende lykke?

OK. Har det bra. Men lengter ut igjen. Sist vi var i Frankrike var i desember. Vinterferien min brukes til å skrive en mappeoppgave og å spise myking (fornorskingen av smoothie) med Strongbows datter, mens Strongbow selv er på jobb (og på NRKs frokost-teve). Skulle så gjerne funnet en restplass. Til Frankrike. Spise and og drikke rødvin og spise østers og terriner og spise enda flere østers og drikke champagne og spise gåselapskaus, for eksempel.

Det var den der katalanske dikteren. Som jeg har glemt hva heter. Lloreng Villalonga? Noe sånt? Noe sånt. Som sa (jeg parafraserer) at hvis nåtiden bare er å savne fortiden og drømme om fremtiden, forsvinner alt. Forsvinner alt, faktisk. Og det er jo smart sagt. Det er jeg helt enig i. Og jeg har det bra, jeg liker fortiden og ser frem til fremtiden... men jeg vil ut igjen.

Nå er det også slik at jeg ikke hadde så veldig lyst til å reise fra Spania i høst heller. Sukk. Selv om jeg aller helst skulle vært i Frankrike, nøt jeg maten og folkene og språkkurset og... og mange fine spanske ting. Å finne seg et fast lite supermarked med den der damen i oste- og skinke-disken som kommenterte at jeg ble flinkere og flinkere til å snakke spansk. Alle de vanvittig gode salatene. De ferske grønnsakene; et kilo tomater for ti kroner. Den nydelige, godt modne manchegoen. Gustavos ville blikk når han ikke skjønte hva i helvete det var jeg prøvde å si. Den spanske popmusikken; Las chicas eller hva de nå het, med andalusisk Rn'B, og fantastiske Que bueno og Malo og til og med den poppete duetten med hun der Lucia Silva eller hva hun nå heter. Jeg savner alt det der. Og spesielt én sang svirrer oppi hodet ganske ofte, med linjen: Vuelvo mañana, vuelvo mañana temprano.

Det blir ikke det samme med Kiwi på Byporten eller Rimi i Østbanehallen rett før jeg reiser hjem etter enda en slitsomt og grå dag. Hvis jeg skeier ut er det med økologisk sjokolade eller en krydderurt fra innvandrersjappa.

Vuelvo mañana, vuelvo mañana temprano.