Paris by night

Øyh!

Både Georg og barn og jeg er enige om at vi burde legge oss, for vi skal tidlig opp i morgen og ta dobbeldekker-TGV til Montpellier. Men vi har gratis nett på hotellet (et hotell vi for øvrig fikk jævlig billig, og med inkludert frokost som vi til og med får dem til å servere en halvtime tidligere enn vanlig) og abstinens etter å ha vært uten nett i over en uke. Etter å ha gått gjennom en fjerdedel av innboksen min, har jeg blant annet fått en forespørsel om å søke på jobb ved IBMs internasjonale servicesenter i Madrid. Jeg får slike tilbud fra tid til annen fordi jeg har registrert søknaden min ved Eures, en database for jobbsøkere i EU- og EØS-land, og jeg blir like fristet hver gang noe slikt kommer. Selv om jeg vet det ikke ville funket for meg i lengden.

Jeg har også fått bekreftet at månedsleien for hybelen under studieopphold i Frankrike i høst blir under to tusen kroner.

Men jeg ville si noe om i kveld. Vi gikk opp fra hotellet til Garde de Lyon, der vi skal ta toget fra i morgen tidlig, for å se om det virkelig var kort nok til at vi kunne gå med de abnorme mengdene med bagasje som vi har. Vi så samtidig etter et sted å spise, og etter at Alexander hadde funnet ut, med sorg i sinnet, at ingen av restaurantene serverte hamburger bortsett fra på barnemeny, fant vi en Savoy-inspirert sjappe som hadde fabuløs fudders. Selvsagt.

Men etterpå! På veien hjem ble vi så vidt stoppet av en full mann. Jeg strenet forbi, som vanlig, men Georg nølte og sa: - Annie? Jeg tror han sier at han vil gi oss et dikt! Og det ville han. Fulle mannen som ikke var så full likevel var likevel rimelig full... tja, sånn passe. Og han hadde prøvd å stoppe forbipasserende hele kvelden, men alle trodde han skulle ha penger, men alt han ville var å gi dem et dikt, sa han. Og var på gråten. Og vi fikk opplest to vakre, vakre dikt, skikkelig nydelige, og jeg hadde heldigvis vett til å la være å gi ham penger - selv om det var vanskelig å forstå, som konsept, for kyniske, vestlige hjerner. (Hadde det vært i Stamsund under teaterfestivalen nå nylig - ok. Men i Paris, ved Gare de Lyon - hm.)

Poesien lever. Det eneste jeg husker akkurat nå, er: "En vinge drar mot himmelen. Den andre blir her."