Jeg leste for en stund siden at Willoch visstnok aldri skulle ha sagt tittelsetningen. Da ble jeg overrasket, da. For jeg visste ikke at det var noen andre enn foreldrene mine som sa det. Husker at Willoch var statsminister, men bare vagt, en skallet mann på teven, tror jeg var fem år. Her er jeg derimot nærmest for gammel kone å regne med mine 27 år. I går vasket jeg opp på kjøkkenet, og så kom det en gutt inn, en skikkelig langslakeneger, og begynte å lage mat (pasta med saus: surret løk og sjampinjong i crème fraiche). Jeg spurte ham om hva han lagde, for det luktet så godt, og etterpå spurte han om jeg hadde spist ennå. Men han sa: Har DE spist ennå? Man sier De, og ikke du, til de som er eldre enn en; såpass eldre at det kreves å gi dem litt respekt. Ergo.
Vet dere hvordan man vet at det er ramadan? Man har kjøkkenet for seg selv frem til syv-åtte om kvelden.
Dessverre har jeg vært syk i en hel uke, så jeg har ikke laget så mye mat. Det akter jeg å ta igjen i kveld: Andelår (et svært et for 1 euro og 70 cent på Vår herres fredagsmarked (det heter det)), linser, nypoteter, løk, en hel bunt bladpersille og fenikkel. Grønnsakenes orden er både tilfeldig og for så vidt også likegyldig, reiser jo til Spania en uke nå. Tar toget til Paris i morgen, så en kort natt på billig flyplasshotell, så svusj ned til solen. Nå er det faktisk så varmt her fremdeles at det ikke er stor forskjell på temperaturen, men, men, som man sier. Jeg gleder meg faktisk skikkelig til å komme til Spania for å se om jeg kan snakke spansk, og så til å komme tilbake igjen hit for å se om jeg kan snakke fransk. Jeg vet at jeg har litt trøbbel med norsken, er ikke alltid det går like greit når jeg snakker med Georg i fonen. Må lete litt etter ord av og til, og Håvard og jeg er av og til litt hybrid i språket. Ikke bra.
Møtte Håvard igjen i dag, ble med ham opp på kontoret hans og lånte en haug med norske bøker. Ahahahahahahaha! Fikk låne dem på ubestemt tid, noe som jo betyr gave, så vidt jeg vet. Han får dem gratis fordi han er norsklærer her. Tok skikkelig for meg, masse deilige bøker, ord og ord og ord. Aksel er fremdeles like søt. Sønnen hans, altså. Og i går møtte jeg dem alle tre (dvs også den franske Sophie) på Monoprix (eller Monop', som franskmennene kaller det - sikkert av samme grunn som gjør at McDonald's heter McDo'), helt tilfeldig. Det er ikke så mange mennesker her, da, tror det bor mellom 100 og 200 000 her, så det er lett å komme borti hverandre i sentrum. Ja, hybrid, i dag, på markedet, sa Håvard: Jeg tror jeg skal kjøpe en side med klippfisk" Men ha sa "jeg tror jeg skal kjøpe" på fransk, og "en side med klippfisk" på norsk. Jeg tror ikke det er helt comme il faut å si "en side med" på norsk, heller. Men sånn fungerer altså hodet mitt også, det er en skikkelig slaskete blanding i topplokket akkurat nå.
Forklarte jeg ordentlig om disse grønnskaene mine? Jo, må spise dem opp, og i tillegg tør jeg ikke la kjøleskapet være på mens jeg er borte. I natt slo jeg det faktisk av. Omformeren var kjempevarm, så det var uten strøm i fem timer, med melk og alt. Jeg åpnet ikke døren først, håpet at det ville fungere som en kuldebeholder likevel. Det er jo et bilkjøleskap, og jeg tror ikke det er meningen man skal ha det på konstant. Vel.
Ja, da lar jeg kanskje ikke høre fra meg på en uke, da. Men jeg har det sikkert bra likevel. Au revoir/hasta luego-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar