La vie normale

Har kommet i gang med oppgaven jeg fikk utsettelse på, sånn at jeg kunne reise til Spania. Men tjobing, så tungt det er å gjøre den! Her regner det (bra, for da får jeg brukt de fine hodeskallestøvlene mine) og jeg tør nesten ikke bruke penger fordi dumme Lånekassen fremdeles ikke har svart meg. Kvekk, kvekk. Etter Spania har jeg kjøpt 1) en flaske melk 2) et grovt, langtidsholbart brød og 3) en sekspakning med mageregulerende surmelk. Siden jeg blir så lett tullete av å ikke få ordentlig frokost, trasket jeg mot biohyllen for å kjøpe min vanlige skursk. Men de økologiske skurskene koster hele to euro, mens de vanlige koster 90 cent. Og så gikk jeg for å sjekke prisen for egg, men de var utsolgt for de billigste, og da ble det bare dumt, det også. Så husket jeg, heldigvis, at jeg jo hadde med meg (*fanfare*) serranoskinke fra Spania. Tata! For atte serranoskinke blir bare tull med skursk oppå, og egg skal man i hvert fall ikke ha til. Man skal bare ha: (*ny fanfare*) Olje! Olivenolje, som man drypper på brødet, og så kan man legge skinken oppå, og så er det ferdig, kom & spis. Den må selvsagt være god - men god olivenolje har man da i alle møblerte hybler. Ergo har jeg hatt fantastiske frokoster (men skinken holder bare til en frokost til, og etterpå må jeg tenke nytt) og til og med et veldig gode middager på grunn av Spania. Jeg hadde brun pasta og like før Spania-turen hadde jeg kjøpt spekepølser på markedet her, sånn at det skulle være noe bra som var spisende da jeg kom hjem. Bra tenkt, hæ?! Jeg hadde UHT-lettfløtepakker og en enorm boks med haricots verts som noen som har reist fra hybelhuset hadde satt igjen på kjøkkenet. Og viktigst av alt - jeg hadde tatt med den ene parmesanosten vi ikke fikk spist i Spania. Ekte, deilig, smakfull og feit parmesan. Med dette inviterte jeg de tre andre i klassen min (vi er faktisk bare fire norske som skal følge det kurset jeg er med på frem til jul, men vi kommer til å være ofte i klasse med mange andre, vanlige franske studenter) på middag. Til dessert hadde vi negerbarn (for dem som ikke var der: en utrolig morsom og sikker rasistisk sjokolade - på linje med Lille Svarte Sambo), og da vi begynte å snakke om mat og Frankrike, kunne jeg dra opp en Calvados kjæresten min kjøpte sist han var her. Takk til Goggen og Père Magloire.

Det fransk-norske kontoret ble også fornøyde for å få spanske søtsaker i bygave, og læreren hadde ti og med passet på å dra opp noen stensiler hun visste jeg hadde hatt før de andre kom, sånn at jeg skulle gå glipp av minst mulig. Matmessig sett er altså alt bare fryd & gammern - foreløpig. Har sendt epostpurring til lånekassen, men har snart en hel uke fri, den eneste i hele høst, og skulle gjerne reist både til Sør-Frankrike og Skottland da. Det kan man ikke gjøre uten penger. Slemme Lånekassen.

Og slemme Giske, som har kuttet ut nesten all den nordnorske kulturen i det nye statsbudsjettet. Skulle ønske det hadde vært i det minste en smule hold i disse subsidie-ryktene. Det går ut over meg direkte, det. MOI! ("Men dét skal da ikke gå ut over meg?" Sitat Torgersen, tror jeg. )

Jeg skrev at Hannemor ikke hadde det bra på ferien, men det var ikke sånn ment at hun ikke hadde det bra i det hele tatt. Var bare matforgiftning på slutten. Epostsitat (uten lovlig godkjenning fra avsender): "Johohoooo ! Hadde det kjempefint i Spania, såh! Men den lille mageseansen helt på slutten, kunne man kanskje vært foruten.... på den annen side så trengte man jo å gå ned noen kilo".

Entonces. Hasta luego. Og takk igjen for fine turen, alle sammen. Håper på bilder snart.