Dette har hendt i de forrige episodene

Siden den sekstende desember har jeg og kjæresten min kjørt fra Frankrike til Øst-Norge. Der tilbragte jeg en natt, så tok jeg flyet opp til Tromsø. Der møtte jeg Hilja, verdens kuleste matematiker, og Yngve, verdens beste eks og supergod venn, i noen timer. Jeg tok hurtigruten fra Tromsø til Honningsvåg og møtte blant annet noen fyrer fra Mehamn som først syntes å være artige og morsomme. Da den ene humpet på krykkene sine bort til doet, hoppet (ikke nordnorsk talemåte denne gangen) den andre på meg, og jeg måtte for første gang (forhåpentligvis den siste også) avvise en ukjent fyr med makt.

Jeg innså ikke før etterpå hvor alvorlig det egentlig var. Han var virkelig fysisk insisterende. Jeg ble aldri redd, bare sint og irritert. Jeg føyset ham bort; først lett, så med all styrken jeg hadde. Jeg fikk til slutt vridd meg ut av grepet hans, så gikk jeg ut av panoramasalongen og møtte kompisen på krykker, som nå var på vei ut av do. - Hvor skal du? spurte han. - Et eller annet sted der den idioten ikke er, sa jeg. Og mens jeg gikk lenger og lenger fra dem, hørte jeg krykkemannen rope - hva faen er det du har gjort? Hva faen er det du driver med? til kompisen, akkompagnert av ustødig klikking fra krykkene.

Jeg tok hurtigruten langt, og lenger enn langt, og der møtte jeg min kjære bestemor. Det er godt og vondt samtidig å være sammen med henne, men overveiende mest godt. Og overveiende mest vondt å reise. Julen var fin. Og det var en fin, personlig logistikkseier da jeg skjønte at ingen fly landet på øya samme dag som jeg kom med hurtigruten.

Jeg gråt ikke da jeg reiste fra bestemor, men det var helst fordi jeg hadde det så travelt i grålysningen. Etter altfor mange timer på den teite Nordlys-båten (den dårligste hurtigruten, à mon avis), kom jeg frem til min stemors residens, der også min far og mine to stebrødre var. Tradisjonell nyttårsfeiring med mange hyggelige mennesker (les bobos... les bobos!) og en veldig hyggelig katt. Fordi jeg tidligere har vært nødt til å bruke kortisontabletter og sitte i ekle maskiner på sykehus etter kattebesøk (og fotballbesøk i Skottland, men det er en annen historie), kastet jeg i meg tunge antiallergitabletter og kjente at det er ikke så morsomt å møte folk man er glad i når man faktisk aldri er seg selv sammen med dem. Dog. Jeg har en fantastisk familie. Jeg er priviligert, og jeg vet det.

Så ble det flyet ned til Gardermoen. Min elskede tok i mot meg.

Her sørpå ventet blant annet en norsk jente jeg har blitt kjent med i Frankrike, og en fransk jente som er samboeren hennes der. Jeg har vært på middag hos dem noen ganger, og Magalie, den franske jenta, har bodd et år i Bergen. Det var derfor naturlig at hun drog til Norge for å feire nyttår og litt til, men det var like naturlig at Julie, den norske jenta, ikke syntes det var like kult å ha besøk av samboeren sin i nesten to uker når hun var på juleferie i Norge (hun er en del av lærerklassen der, som tar et helt år). Magalie reiste litt rundt til forskjellige folk hun kjente, blant annet meg - oss. Hun var med på skolen til min fantastiske stedatter, og hadde en fransktime helt alene (hun er ikke lærer). Min bedre halvdel lagde sin fantastiske laks à la Hellstrøm kvelden før skoletimen; Marit hadde bestisen sin på besøk og vi snakket en fjong blanding av norsk, engelsk og fransk.

Dagen etter skulle Magalie og jeg på byen, og så ville jeg ikke få se henne mer på aldri så lenge. Jeg var så fornøyd med å få snakke fransk igjen etter to uker i Nord-Norge. Vi hadde dårlig tid, jeg stod på badet og sminket meg... og jeg stakk hull på netthinnen i øyet mitt. Jeg har allerede fortalt noen at det var en ulykke som skyldtes en blanding av en flammekaster, en salt uer og en lærpisk - men det var altså en maskarabørste. Jeg holdt den i en rar vinkel da jeg hørte en lyd fra stuen, badedøren stod halvåpen og jeg kastet på hodet for å se hva det var som skjedde - og pfhrfrf! der stod jeg krokete over vasken og konsentrerte meg om ikke å spy av smertekvalme.

Vi hadde det så travelt, og jeg klarte å ta meg sammen. Det kjentes ut som den ene delen av hodet mitt ville skille seg fra resten og løpe hylende bortover e16, men jeg klarte meg relativt fint helt til dagen etter. I en altfor pen leilighet (Julies far og stemor, altså! Frogner atrium...) våknet jeg av at det ene øyet mitt utstrålte smerter jeg aldri hadde vært borti før. Det lot seg ikke åpne, og utsondret vanvittige mengder væske. Som om jeg strigråt. Dette blandet seg med Diorshow Waterproof Mascara - og her snakker vi ikke balsam. Magalie og jeg tok etter hvert trikken til Oslo S; jeg kjente systemet og hun hadde øyne. Jeg kan nesten ikke skjønne at jeg klarte å komme meg til familiegården på Toten, men det gjorde jeg altså, og min elskede kjørte meg frem og tilbake til folk som klistret lapper over øyet mitt og hadde det morsomt på min bekostning.

Nei, jeg kommer ikke til å slutte å sminke meg. Men jeg må innrømme at jeg ikke har sminke på nå, selv om jeg fikk lov til å ta lappen av i dag. Øyespesialisten i Moss hadde forresten en mor som var fra et sted ved Harstad, sa hun. Og så sa hun at jeg ikke får lov til å klø meg i øyet på ett år, og at hvis jeg gjør det, så får jeg bank.

Nå er jeg takknemlig for at jeg har det synet jeg har. Jeg er takknemlig for de norske vennene jeg har, og for de franske. Og for den irske, stakkars, som var like lei seg for å reise fra Frankrike som jeg var, men som i det minste visste at han kunne få en ny kontrakt i byggefirmaet etter jul. Det gjorde han for så vidt, men like etter falt han nedover en lang trapp i Tramore og fikk det ene håndleddet så ut av ledd at han måtte opereres lenge - og fikk etterpå beskjed om at han kanskje aldri kan gjøre fysisk tungt arbeid igjen.

Jeg innser at jeg må se etter arbeid hvis jeg skal kunne reise som jeg vil nå. Jeg har et semester med mange studiepoeng foran meg, men noe er fransk på relativt lavt nivå, og jeg tror det skal gå greit.

Og mandag starter studiene igjen. De burde ha startet litt før; jeg måtte utsette en eksamen som alle vi som har gått i klasse sammen i Frankrike skulle hatt i Norge på grunn av Kaptein Sorte Bill-syndromet mitt.

Da gjenstår det bare å si én ting:
Hoka hey.