Afghanske pilegrimer

På radioen her forleden hørte jeg om de afghanske flyktningene som går pilegrimsmarsjen fra Trondheim til Oslo. De har fått litt oppmerksomhet i media, men ikke mye, og jeg hørte selvsagt om dette på Migrapolis på P2. Det teller liksom ikke, siden det er et program hvor de fleste journalistene er ikke-etniske nordmenn. Jeg mener, jeg hører på det, men det er jo fordi 1) jeg har en intens trang til å la ikke-norske mennesker føle seg like velkommen som jeg har gjort, når jeg har reist i eller bodd i andre land, jeg vil gjerne høre om hvordan de har det her og 2) jeg hører på alt på p2, bare med unntak av den samiske halvtimen (men jeg hører på begynnelsen, når det er samiske nyheter på norsk) og folkemusikktimen (uansett hva jeg gjør med ørene mine, ser de ikke til å ville oppfatte norsk fele på riktig måte. Det blir bare skviiiin! Skviiiin!).

Uansett. Det var en annen ting jeg reagerte på. Afghanerne går pilegrimsmarsjen fordi de vil ha oppmerksomhet; bare en av fem som søker, får bli i Norge. Heller ikke Noas var enige i at alle disse som gikk skulle få bli. Nå er det nemlig slik at afghanere som kommer fra steder iAfghanistan hvor det ikke er trygt, som for eksempel noen steder i sør, kan få lov til å bli plassert et annet sted i landet. Slik kan norske myndigheter sende dem tilbake uten å være redd for at de blir drept straks de kommer frem.

Og jeg tenker... la oss si at det hadde blitt krig i Norge. At USA hadde bombet oss sammen med de andre allierte, for å få tak i en samisk geriljaleder som hadde sprengt noen greier og tatt livet av folk i USA. Fordi de allierte ikke var vant med vidda; verken myggen på sommeren eller tretti minus om vinteren, og fordi geriljalederen skjulte seg i huler og lett tok seg over grensene til Russland, Finland og Sverige til andre samer, ville de slett ikke få tak i ham. La oss si USA bombet Oslo fordi Stoltenberg nektet å utlevere geriljasamen. At Østlandet ville blitt totalrasert, og at det hadde oppstått borgerkrigslignende tilstander der fordi all infrastruktur ble ødelagt. La oss si at nordmenn flyktet til Afghanistan, et land langt borte uten spesielt rennommé, men med mange penger og god levestandard. La oss si at Afganistan etter noen år, da det hadde blitt litt roligere i Norge, ville sende de norske flyktningene hjem. At det fortsatt var umulig å bo i sør; at Øst-Norge var herjet av bander og opprørere og samiske geriljafolk (for Oslo er jo den byen i Norge med størst samisk befolkning); at det i det hele tatt var for farlig å bo der. På kysten av Nord-Norge, derimot, var det rolig; man hadde fisk i havet og klarte seg relativt godt uten infrastruktur; folk der hadde ikke hatt toglinjer før krigen; de var vant til at flyene ikke kunne lette og lande og de var vant til å klare seg selv, å ikke få særlig oppmerksomhet fra de norske myndighetene.

La oss si at de afghanske myndighetene hadde sagt: Det er bedre å bo i Norge nå. Det er fremdeles for farlig å bo i sør, men vi plasserer dere i... Havøysund, Skjervøy, Steigen etc. La oss si at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen, som altså har ansvar for innvandring og inetgrering i Norge, var en av dem. Han, konen og deres fire barn hadde søkt og søkt på nytt, men fikk ubønnhørlig avslag. Selv om det var umulig å bo der de hadde bodd, i Oslo, og der de kom fra, i Trøndelag, så var det fredelig lenger nord. Hansen og familien ville dermed bli tvangsflyttet til Havøysund. Fordi de ikke hadde gått med på å reise frivillig da de hadde blitt bedt om det, fikk de ikke den afghanske statens hjelpepakke på 15 000. La oss si at de dermed ble satt på kaia i Havøysund uten penger; at de ikke kjente noen der. De ville være uten familie, uten sted å bo. La oss si det var vinter. La oss si det var snøstorm - slik det gjerne er i de afghanske fjellene.

Åh, nå orker jeg ikke mer. Jeg levde meg for mye inn i det jeg skrev, og ble litt kvalm.

Høyre har forsøkt å stoppe marsjen, fordi flere av asyksøkerne har fått endelig avslag og dermed burde bli pågrepet av politiet. Mange av disse som går, er de samme som sultestreiket utenfor Stortinget. Det finnes et eget nettsted for pilegrimsledene til Nidaros; de ser ut til å ha relativt oppdaterte nyheter om marsjen. Og i dét jeg skal avslutte dette, kommer nyhetene på radioen, og forteller at tolv stykker har blitt drept i Afghanistan.