Man blir sine foreldre

I går var jeg fornuftig, og gikk hjem nesten rett etter skolen. Øyet hadde vært vondt og uklart hele dagen, og jeg skjønte at det trengte hvile. Så jeg gikk hjem, laget meg en enkel middag (kalkunescalope, grønne linser, rare husvertdamens ferske urter, hele sjalottløk og mâche med sterk vinaigrette) og la meg tidlig. Det gjorde at jeg kunne stå opp kvart over seks og faktisk være helt uthvilt - en usedvanlig deilig følelse. Radioen melder om at det skal bli masse sol og over tyve grader i dag, og jeg er min egen mor når jeg spiser frokost. Jeg husker så godt at jeg syntes mamma var helt på jordet når hun prøvde å finne grovt brød i Sør-Europa; hvorfor spise grovbrød når man kan spise luftig, sprø, hvit baguette? Jeg har slått meg til ro med plastinnpakket seigle complet; typisk tysk og sort, skinke, lett-camembert, sardiner eller makreller i diverse varianter, agurk og kokt egg. For en franskmann tilsvarer frokosten min en hypersunn middag.

Minuset med å legge seg tidlig i går, var at jeg ikke fikk lett mer etter leilighet, og ikke fikk vært sammen med venner. Det siste er jo sånt som jeg får tatt igjen senere, men etter å ha hatt fransk med tusen utlendinger på skolen, hjelper det aksenten min å snakke med innfødte. Det ser dårligere og dårligere ut med leilighet, dessverre, og i dag har jeg tenkt å bite i det sure eplet og spørre om UiO har gitt fra seg det siste rommet på studenthjemmet ennå. Jeg kan love at det ikke er med lett hjerte; å ha Georg på besøk i en uke på et rom på syv kvadrat... Men det er likevel mye, mye bedre enn å ikke ha noe i det hele tatt.

Lørdag var forresten en helt fabuløs matdag; hjemme hos Julien A fikk jeg tomater fylt med reker, provansalske blåskjell (med harissa som hemmelig ingrediens - og jeg gjettet det!), potetbåter, trou normand med gårdscalvados, som de sier, når man ikke får kjøpt den i butikken, tre typer ost (bl.a. calvadosmarinert camembert) og is-tiramisu.

Solen begynner å stå opp utenfor. Jeg sover ved en av byens mest trafikkerte gater, men foreløpig er det mest bråk fra fugletreet rett utenfor vinduet. Dagens hovednyhet er ikke 11. september i USA, men at Moulinex-fabrikken ble lagt ned for et år siden. Det merkelige er at jeg var her i fjor da det skjedde, og at da jeg var tretten, var vi faktisk på klassetur og så samlebånd spy ut kjøkkenmaskiner. Kanskje det ikke er så rart at jeg føler meg litt hjemme her?

Bisous à tout le monde-