Det er lenge til jul

Har fått hyggelige og bekymrede tilbakemeldinger etter siste blogginnlegg. Det jeg kan si, er at man ikke trenger å bekymre seg for min mentale helse. Jeg er kanskje gal, men jeg blir nok ikke mer normal enn dette.

Man kan derimot bekymre seg for min fysiske helse, økonomien min, studiene og mangelen på jobb. Det spørs imidleritd om det er noen vits i. Jeg vet ikke hvordan det skjer, men ting pleier å ordne seg for meg. Jeg håper det ikke bare er på grunn av mammas lommebok og det at Hege alltid kan låne meg penger.

Jeg har fått ny kjæreste. Flere av vennene mine har møtt ham, og Georg vet om det, men jeg vil gjerne understreke at dette ikke nødvendigvis er noe seriøst. Det siste jeg vil nå, er å inngå noe nytt, fast. Jeg utelukker ikke at det kan vare en stund; jeg mener, er det bra, så er det jo bra, men jeg er veldig, veldig fornøyd med å føle meg selvstendig nå.

Det er lenge til jul, men jeg har laget en ønskeliste allerede (under en laaang forelesning om Dreyfus-affæren...):

1) Tur til Honningsvåg for å feire jul med bestemor
2) Reparasjon av datamaskin eller ny datamaskin (garantien på tre år er gått ut, den avslutter stadig helt av seg selv, tastaturet mangler en tast, den bruker hundre år på å gjøre noe som helst)
3) Internett-abonnement
4) Tannlege
5) Tur til Frankrike
6) Stoler som ikke er av hvit plast (men nå har jeg både sofaseng, lampe og bord!)
7) Gavekort på mat, polet, klær
8) Ikke teve! Er så fornøyd med å ikke ha teve!

Tihi.

Jeg er på Blindern, men har ennå ikke fått svar fra kollokviemenneskene mine om oppgaven vi skal skrive sammen. De sendte beskjeder om hvem de ville ta for seg, jeg var sent ute og måtte ta den teiteste, men nå har jeg ikke fått svar på forslag om å møtes og jeg skjønner ikke om fremleggelsen er mandag eller uken etter. Aiaiai. Meeeen det ordner seg nok. Skal sende fra meg en teit oppgave om en stor fransk by eller region som jeg har gjort ferdig lenge før fristen, nettopp fordi jeg har mange andre oppgaver omtrent samtidig. Foten har gjort meg immobil lenge, men denne hjernen er søren meg sylskarp fremdeles. (Det er faktisk merkelig å være så intelligent som det jeg er. Jeg tror verdensoppfatningen til vanlige dødelige er helt annerledes en min. Hm. Cocky i dag.)

I kveld skal jeg på premierefest for Bitch Song Club, en lesbisk dukkecabaret skrevet av flinke Ellisiv Lindkvist. Hun var i bryllupet; vi gikk i klasse sammen i Tromsø. Ellisiv selger meg en billett til bare femti kroner, og Hege har nettopp lånt meg penger, så jeg håper jeg har nok til både å kjøpe noen flere pensumbøker til teite, teite litteraturkritikkhistoriefaget og å kjøpe øl på teateret - for det skal man visst. Men hva har man på seg på premierefest for lesbisk dukketeater med øl når man har lagt på seg tusen kilo og fremdeles ikke kan bruke de fineste skoene sine? I går møtte jeg Lene Westerås, fra samme klasse - som også var i bryllupet. Utrolig bra folk fra den klassen. (Hvorfor er det en uteligger på datarommet? Hva vil han? Huff! Han bare går rundt og kikker! Sånt skal man ha seg frabedt.) Det var også en fra den klassen som gav meg tegneserieoppdraget, men Tromsø kommune har fremdeles ikke betalt meg for den. Nå har jeg sendt purre-epost. 1500 kroner er en formue for meg nå.

Vel. Jobbe. Lete etter jobb. Jeg saluterer dere alle.