A new world in the morning coming on

Jeg er våken om natten. Jeg sover fire-fem timer i døgnet. Jeg drikker for mye alkohol (men jeg røyker bare en tredjedel så mye som før, nå som jeg ikke kan røyke inne). Det går bra, merkelig nok. Kanskje jeg har blitt vant til det. Jørn er fantastisk. Selvsagt. Jeg vil fremdeles gifte meg og ha tusen barn med ham. Vi har snart vært sammen i fire måneder. (Noe med at folk mister forelskelsen etter hvert og at det hadde vært lurest å reprodusere seg i begynnelsen, mens man fremdeles har lyst, og ikke tenker gjennom følgene?). Jeg har fått en gammel PC av en fin venninne. Den er for gammel til at jeg kan jobbe ordentlig eller spille Civ4 på den. Neste måned får jeg verken stipend, innbetalinger fra frilansjobber eller noe som helst. Jeg har ikke noen ny jobb. Jeg er sykemeldt uten å ha noe å være sykemeldt fra. Jeg vasker kjøkkenet og hører på en fransk fyr som døde av Aids for ikke lenge siden. Hver natt.

Antoine er i den gamle leiligheten, jeg er hos Jørn. Jeg savner den gamle leiligheten. Av og til savner jeg Antoine. Men så møter jeg Antoine, og så sier han noe idiotisk, og så blir jeg vaksinert på nytt. Det er noen få uker igjen av oppsigelsestiden på den gamle leiligheten, og Antoine har fremdeles ikke bestemt seg for om han vil bli i Norge eller ikke. Selvsagt ville det være best for ham å ha familien rundt seg - han er deppa. Men vil han ikke bli mer deppa der, hvor han ikke kan få noen ny jobb? Her har han jobb, folk som er glade i ham, folk som vil at han skal bli. En jobb med ansvar. Han vet at han lett kan få et nytt sted å bo i Oslo - men han nekter å la noen av oss finne noe til ham. "Vent til jeg har bestemt meg", sier han, og viser den bestemte ryggen sin.

Jeg trekker meg unna. Sier at han vet at han kontakte meg hvis han vil. Men snart må jeg dra ned dit igjen, og bli kvitt møbler og vaskemaskin og bøker og klær og alt man må bli kvitt når man flytter. Jeg må bli kvitt sengen Antoine sover i. Jeg skulle ønske han hadde en ny dame jeg kunne forholde meg til. En som kunne tatt beslutninger der han er lammet. Jeg vet det ikke er mitt ansvar, men jeg må virkelig snart overstyre ham, selv om han ikke vil - leiligheten må jo bare tømmes.

I kveld lagde Jørn sjokoladeting til middag i morgen, det blir vår første felles vennemiddag der de inviterte er venner av både ham og meg. Jørn er både kropp og sjel - og kjøkken. Vi hadde det så fint i kveld. Vi har det bestandig fint. Nei, det er jo ikke sant. Men når vi ikke har det fint, så snakker vi om det. Vi er alvorlige, vi ligger tett sammen, vi prøver å finne ut hva det er vi egentlig føler. Vi har ennå ikke vært slemme mot hverandre (bank i bordet); vi prøver bare å finne ut hvordan den andre/vi skal få det bedre.

Det gjør meg trist at jeg er trist selv om jeg har det så fint.

Portugal-tingen er ikke ferdig. Husverten i Lisboa mener fremdeles at jeg var med på ranet der jeg - og han - ble ranet. Og han lar meg få vite at han mener det, men han har altså ikke anmeldt meg, selv om han sier at han har beviser på at jeg var med på mitt eget overfall. Jeg skal til sosionom for ente gang på Legevakten i morgen, og stikke oppom posten i femte etasje for noen prøvesvar etterpå. Man regner med at jeg ikke har pådratt meg noen sykdommer.

Jeg leste Shabana Rehmans "Blåveis" forleden. Var verken stor litteratur eller mye til selvhjelp, bortsett fra noe veldig fornuftig om å la tiden virke på sjelesår.

Jørn pleier å vekke meg litt før ni, når han går på jobb. Han gir meg en bol med melkekaffe, akkurat slik jeg vil ha den, og ofte våkner jeg av at han stryker og nusser meg på ryggen. Når jeg legger meg i fire-fem-tiden, etter å ha skrevet dårlige dikt, eller hva det nå enn er jeg holder på med om natten, så våkner han ikke helt. Han pleier ikke å åpne øynene, men han snur seg, og smiler bredt.

Jeg har det veldig bra. Jeg har det veldig dårlig. Jeg har kjærlighetssorg. Jeg er lykkelig forelsket.