Artig å stå!

Mina øver seg masse på å stå og gå i disse dager.

Mina liker å herje

Litt risting og sliting etter maten er bare gøy!

Dagens ord er … 22. Eller 19. På fransk.

Mina syns det meste er morsomt … for eksempel telling på fransk!

Mina har tatt et bad

Tenker det er greit å ikke legge bilder av babyen etter badet på Facebook, selv om det jo er en baby. Bedre å ha det her. Og komme med noen ord samtidig. Vårt lille store vidunder er nå snart ni måneder gammel. Har akkurat gått masse rundt i leiligheten, det er like før hun slipper og går uten støtte. Men det har vi for så vidt tenkt lenge. To uker igjen her, så reiser vi til Norge. Det er gode og dårlige ting med alt! Jeg må komme meg til legen med nytt begynnende magesår og øresus i Oslo. Komforten i leileigheten der er bedre enn her. Men vi kommer til å savne de gode råvarene de har her, virkelig. Og det å stadig gå rundt i sandaler! I dag er det dårlig vær, skal gå helt ned til atten grader i morgen ...

Ny oppdatering, litt sent

Gildeskål i Nordland for eldste stebrors bryllup. Mina fikk møte de to stefetterene sine! Så til Spania, helt sør, faktisk, til fincaen pappa & Henny stemor deler med tre andre familier. Først var det veldig kaldt, så var det veldig varmt. Nå er vi tilbake i Collioure igjen. Her er det akkurat passe nå! Ca. 25 grader hele tiden. Og Martine og Zana, Minas gudmødre, kommer fra Australia om to dager. Happy days. Viktigst av alt: vi har ingen ekle bitt av usynlige insekter! Og jeg har endelig fått litt jobb igjen, var ordentlig tørke en stund.

- Vi spiser ofte bokhvetepannekaker. Med masse ost på.

- Mina har fått fire tenner i overmunnen, i tillegg til de to nede, og krabbeløper rundt overalt. Blir fornøyd av å få leke med emballasje.

Katalansk uvær

Etter at vi hadde vært på Dalì-museet i går ettermiddag, skulle vi handle og spise, men ble ramma av skikkelig tordenvær!

Vi fikk til slutt kjøpt oss litt frokostmat til dagen etter (én dag med frokost til 13 € per pers er nok!) på en delikatessebutikk, paraply på en 2 €-butikk (og da slutta det sjølsagt å regne!) og åt sein middag på restaurant Los Angeles. (Biff med roquefortsaus til Annie, kanin med "all i oli" som det heter her.)

Mina ble dekka til av det vi hadde for hånda: Helseteppe, vanntett stellematte og handlepose fra Meny utapå der igjen.

Gammel video; Mina ville gå fra hun var en måned gammel - her er hun to-tre måneder

Figueras, baby

Vi har hatt det veldig slitsomt med disse insektene. Huseieren har kjøpt ny seng og madrass til oss, og vi har gjort svære tiltak som har kostet oss mye i både penger og energi. Da vi begynte å bli bitt igjen på ordentlig etter å ha fått ny madrass, vel, da ble det nok, og vi sa at vi måtte flytte hvis han ikke fikk inn skadedyrutryddere.

Skadedyrfirmaet Rentokil kommer i morgen. Vi hadde en inspektør derfra på befaring i forrige uke, og halv ni i morgen tidlig kommer det folk som skal rote rundt med gift overalt i leiligheten vår. Vanligvis råder de folk til å bli borte i ett døgn; fordi vi har en liten baby bør vi bli borte i minst to døgn. Vi har bestilt hotell i Figueras, Dalìs fødeby, der favorittmuseet mitt ligger. Det er ikke langt herfra, rett på den andre siden av grensen - spansk Katalonia.

 Ikke rart jeg kalte det "Eggsentralen" da jeg var liten

Men fy faen så slitsomt alt dette er. Jørn har vasket og tørket alt av tekstiler på vaskeriet i dag. Vet ikke hvor mange søppelsekker det var - fem? Alt av klær, puter, pledd, kluter, bamser - virkelig alt. Tror det er femte gangen han har slept med seg alt vi har av tekstiler ut i heten, bare for å jobbe hardt med vasking i vaskeriet, der det er enda varmere. Jeg har passet Mina og vasket ting og laget mat og - ja, det å passe Mina er virkelig en heldagsjobb. Hun er så nydelig som en baby kan få blitt, men jeg får enda mer respekt for mannen når jeg er alene med henne en hel dag, som nå. Jeg er ikke laget for å holde på med baby hele tiden, spesielt ikke når jeg samtidig skal renske leiligheten, vaske, lage middag og jobbe ++. Ja, for jeg hadde glemt at jeg måtte ta korrektur på noe i dag, men jeg fikk aldri tid til å dusje - man har lite lyst til å gå ut i boksershorts og singlett med gulp på og gårsdagens sminke og fett hår ... men vi har internett hjemme, så jeg fikk fikset alt fra kjøkkenbordet! Hurra! Det går ikke an å jobbe sånn med store oppdrag, men det å ha nett hjemme er perfekt til slike halvtimesting.

Så, ja, vi skal til Figueras. Vi har fått beskjed fra forsikringsselskapet at de ikke dekker hotell for oss. :( Må spørre huseier, og siden han ikke har nevnt det, dekker sikkert ikke hans forsikring våre tvungne hotellopphold, heller. :( Er lei av å kommunisere med huseier. Vet at jeg må gjøre det, for behandlingen skal gjentas tre ganger, i tre uker. Vi har altså til sammen seks netter med hotell og å spise ute - vips, så er det seks hundre euro, altså en måneds husleie ... vi har jo ikke råd til det. Gah.

Jeg har jobbet såpass at jeg faktisk tjener litt penger, men revisorfirmaet spiser opp det meste. Jeg tjente såpass mye i fjor at jeg burde ha meldt over fra en ting til noe annet, og det gjorde jeg ikke, og plutselig er firmaet mitt, mitt lille tullefirma! satt i en slags karantene der revisorene må sende inn en mini-selvangivelse for meg hvert kvartal. Jeg ville aldri ha eget firma, jeg, jeg har jo ikke peiling på disse tingene i det hele tatt, men jeg måtte ha det, siden kundene mine ble flere og flere - og utenlandske. Jeg prøvde i det lengste å klare meg med å bare sende kopi av skattekortet mitt rundt. Jørn sier at det første året er verst økonomisk sett, det kommer til å bli bedre etter hvert. Jeg håper det. Jeg tjener ikke nok til å gi revisorene 4500 i kvartalet, eller hva det nå er. Og elleve tusen som førstegangsbetaling. Og baby koster penger. Det koster penger å bli kvitt insekter, og å vaske alt vi har av tekstiler igjen og igjen. Det koster i hvert fall penger å reise bort på en ferie man aldri ville ha tatt seg råd til under normale omstendigheter. 

Greia er at huseieren nylig hadde pusset opp leiligheten, og han ville leie den ut etter hvert, umøblert, over lengre tid. Da jeg tok kontakt med huseierens mor og var litt despo, sa hun "men min sønn har jo en leilighet! Den er imidlertid umøblert - jeg skal se hva jeg kan gjøre med det" - og så møblerte de leiligheten vår med brukte møbler, inkludert stellebord og seng til Mina. De er dritsnille, det er det som er vanskelig når man skal sette hardt mot hardt. Og det er sannsynligvis i de brukte møblene at problemet ligger. Hvis insektene opprinnelig bare var i den gamle sengen, vel, så har de spredd seg nå. Uansett om det er vegglus eller hva som helst (vi har fortsatt ikke sett det som biter oss, men Rentokil har forsikret oss om at uansett hva det er, så dør det nå, og både inspektøren og legen vår har sagt at slike bitt er det bare vegglus som lager). Det koster sannsynligvis huseieren en formue å spraye leiligheten. Fordi moren hans ville være snill med oss og satte en masse møbler inn her. Og jeg er så glad i moren hans, og jeg vet at det er snakk om en forretningsavtale og - og - og - det er litt vanskelig, ja. Don't mix business and pleasure.

De eneste insektene vi faktisk har sett er noen trespisere. De heter vrillettes på fransk, vet ikke hva det er på norsk. Det er ikke termitter, men det ligner. De liker ikke menneskeblod, de spiser bare tre, men de faller fra bordet og stolene og er et klart tegn på at disse møblene ikke er helt - ja. Uh, jeg tror aldri jeg kommer til å kjøpe brukte møbler igjen. I hele resten av mitt liv. Vi har minst ti slike trespisere i en tett boks nå, vi skulle vise dem til skadedyrinspektøren (det var han som bekreftet at det var trespisere, men vi hadde allerede skjønt at det ikke var det som bet oss, for trespiserne beveger seg sakte, og de er store, og vi har funnet alle bortsett fra én i stua - det som spiser på oss må være lite, kjapt og blodsugende), og jeg har sendt epost til huseierens foreldre om dem. For hva om de har lagret bordet og stolene sammen med andre ting hjemme hos seg selv? Uansett om vi hadde blitt bitt av disse mystiske usynlige dyrene eller ikke, så hadde de hatt behov for hjelp til å ta knekken på disse trespiserne. Stolene våre er fulle av hull. De skal jo ha leieboere etter oss, også.

Vi har brukt to måneder på å prøve å finne føttene våre. Jeg har jobbet for mye, hatt mye magevondt, insektbittene har vært ubeskrivelig (faktisk) plagsomme, banken brukte to måneder på å gi oss et kort slik at vi kunne kjøpe nettdings - men nå har vi kort og nett, og det kommer folk som skal fikse insektproblemet. Og Mina har fått vaksine og legen hennes her mener at hun har det kjempebra. Da er det bare å håpe at resten av oppholdet blir litt lettere.

Om ikke annet skal vi ha to netter på et hotell med boblebad på rommet nå, og besøke yndlingsmuseet mitt. Det vil helt sikkert gjøre oss godt. Det er faktisk litt fint å vite at det ikke er noen vits i å spise på hotellets gourmetrestaurant - Mina vil nok ikke sette pris på det - og jeg vil heller ligge på sengen og se på BBC News og spise spekepølse, faktisk, og ikke våkne av at det klør sinnsykt fordi noe har mumset på meg i løpet av natten igjen. Åh, det kommer til å bli så bra.

Enda flere bilder

 Mina er mett

Lesestund

 Collioure-gate

Fersk fisk på markedet hver onsdag og søndag

HM?!

Mina angriper franske innenriksnyheter

Oppdatering!

... Vi sliter litt for tiden, disse usynlige insektene gjør det vanskelig for oss. Men vi har gode stunder - og Mina har det bra. I stedet for å klage mer, så poster jeg bare noen hyggelige bilder. :)

Jeg tror, jeg tror på en insektfri hverdag

Sprayet igjen i stua i dag. Jeg insisterte fordi jeg har hatt en fornemmelse av at det er stua som er problemet, ikke den nye sengen/soverommet. Mistet dermed en arbeidsdag, men det får bare være. Jeg pleier å si at jeg ikke har noen annen moral enn arbeidsmoral, men nå kommer det til å holde hardt med prosjektet jeg skal levere inn i morgen formiddag. Arbeidsgiveren maser ikke, men jeg tror ikke de kommer til å hyre korrekturleser, så jeg må passe på at det ikke er noen tullefeil der, i hvert fall.

Jeg er faktisk positiv i dag, tross de nye bittene vi har fått etter at den nye sengen kom. I dag tror jeg det kommer til å gå bra. Er det fordi bønnegruppen til Yngve har bedt for oss, er det fordi vi har sprayet og vasket så mye, er det fordi menssyklusen bare har gjort at jeg er i godt humør? Hvem vet.

Mannen har vært fantastisk i dag, som alle andre dager. Jeg er så heldig, altså, han er så fin. Jeg gikk på markedet med Mina mens han sprayet hjemme, så åt vi lunsj sammen alle tre - pizza for andre gang på en uke! - og så dro han til vaskeriet og hadde med seg alle tekstilene fra stua mens Mina og jeg var på soverommet med døren lukket, for å ikke puste inn insektgift. Hun ville selvsagt ikke sove, jeg fikk meg en støkk da vi hadde sovnet sammen, og så våknet jeg av at hun pustet frustrert - hun hadde snudd seg på magen og var i full fart på vei ut av sengen. Hun har nemlig fremdeles ikke lært hvordan man skal krype fremover. I dag ville hun ha tak i smokken, og langet ut mot den - men klarte ikke å sparke fra riktig med bena, og slengte dermed hele kroppen bakover. Takk og pris for at hun blir så frustrert når hun ikke får til noe, så hun vekte meg før hun falt ut av sengen.

Ja, så jeg sitter på Café Sola igjen en søndagskveld og jobber, stor greie skal leveres inn i morgen. Kjenner ikke den vanlige panikken når deadline nærmer seg, er kul og litt sliten og ganske rolig. Har nye, fine øreplugger og lukker ute all sporten og menneskene rundt meg på kafeen. Har kjøpt tre par øreplugger på amazon.fr til ti euro stykket; jeg forbruker virkelig øreplugger. Om det ikke er noe annet som funker her, så virker i hvert fall leveringstjenester bra. Det som ikke får plass i postkassen blir båret opp til oss i andre etasje, og det vi bestiller på nett kommer kjemperaskt frem.

Banken har forresten unnskyldt seg fordi de ikke har sendt kort, og har visstnok ordnet opp i det som "blokkerte". Vi får nå se på dét. Vi har stjålet nett fra en nabo i det siste, men det nettet forsvant plutselig, så vi er tilbake til analog hverdag hjemme. Straks vi får kort skal vi reise til Perpignan og kjøpe en såkalt Hotspot som gjør at vi kan ha fem apparater koblet på nett samtidig, uansett hvor vi er i Frankrike.

Livet går opp og ned som alltid, men Mina er fornøyd, og da er vi det også. Dessuten var det markedsdag i dag, dagen for fersk fisk, og jeg skal tilberede kjempereker til sen middag når jeg drar hjem.

Oppdatering natt til 04062012

Jeg vet nesten ikke om jeg tør å skrive noe her. Man vil helst at alt skal gå bra. Og alt er jo bra. Det er jo ikke noe alvorlig galt med oss. Vi blir bitt av veggdyr og jeg er magedårlig. Det kunne vært verre! Likevel – nå er jeg litt på felgen, ja. Som man blir etter at kjæresten har holdt rundt en mens Trygve Hoff synger i bakgrunnen, og tårene renner.

Jeg skrev en seks sider lang oppdatering etter at Henny og Dagfinn hadde vært her, men jeg skrev den på papir; jeg hadde jobbet så mye at jeg ikke orket å ta i datamaskinen. I mellomtiden har jeg vært syk og tusen ting har skjedd, og nå gidder jeg bare ikke skrive over fra papir til maskin.

Det var et fantastisk besøk. Hvem reiser gjennom hele Spania for å overnatte én natt i Collioure, være med på et par måltider, dikke litt med Mina og gi henne gaver, overlevere flere bærenett med løk og avokado og noen svære bokser med jordbær- og aprikossyltetøy fra fincaen, og så reise igjen? Det er bare H&D som gjør sånt. Det var heftig, det var kjapt, vi hadde veldig fine matopplevelser, Mina hadde det kjempefint med begge to. Hun roer seg fint når Henny triller henne, og synes visst det er helt topp å bli holdt av bestefar og gripe skjegget hans.

Etter at de hadde dratt, så skjedde …. Hvordan skal jeg si det … masse jobb. Jeg ble smådårlig, men jobbet likevel. Hjem igjen flere ganger fordi det kom ny seng i flere omganger. Skulle spraye med ny insektsspray (vi har gjort det to ganger før, én gang med spray fra butikken, så med spray fra apoteket etter å ha vært hos legen, nå kom sprayen fra et skadedyrfirma som huseieren kjenner til), men like etter vi hadde fått ny madrass ble jeg dritdårlig. Jeg kastet opp som om det ikke fantes noen morgendag. Masse jobb ringte, jeg kunne ikke engang ta telefonen. Mannen skulle dra på vaskeriet med alle tingene våre, som lå i søppelsekker slik at de ikke skulle bli infisert av eventuelle dyr, mens jeg skulle ta Mina ut, så vi kunne spraye inne, men det gikk jo ikke, før jeg lå på den smale benken i stua og spydde, og det var 33 grader ute, og mannen kunne ikke ta med Mina til vaskeriet, og det ble raskt klart at han ikke kunne gå fra meg, heller. Han måtte bare bli hjemme og ta seg av en hylende Mina som fikk tenner, og skifte spybollen min, blant alle søppelsekkene med tingene våre. For en dag. For en helg.

Jeg klarer ikke å si ”vi har det kjipt” på en dekkende måte nå. Og på en måte så har vi det ikke så kjipt. Det er veldig fint at vi klarer å falle i hverandres armer å si ”dette får vi til” igjen og igjen. Jeg er ofte kjeftete, og mannen blir selvsagt sliten av og til, men i det store og det hele synes jeg at vi takler dette veldig godt. Det virker som vi vokser med vanskelighetene. Måtte det fortsette å gå så bra med mannen og meg!

Man skal vente åtte dager etter spraybehandling før man kan si om man har nye bitt. Men jeg har en stygg mistanke om at her fremdeles er noe som biter oss.

Huseieren har betalt både ny seng, ny madrass og det siste sprayproduktet. Han har ikke forsøkt å få oss til å betale noe utover den vanlige husleien. Det er vel en positiv ting. Men jeg har vondt i hjertet fordi Monsieur Ramone, huseierens far, var irritert da han hjalp kjæresten min å bære opp og ned sengegreier, mens Madame og jeg satt og snakket med Mina på fanget. Monsieur har nemlig dårlig rygg, og det var rekordvarmt den dagen. Og telefonen min ringte to ganger på grunn av jobbting, og jeg var stresset fordi jeg burde ha vært på Café Sola og jobbet, og akkurat den dagen skjedde det faktisk noe jævlig viktig med meg og jobb, og jeg hadde ikke fått noe varsel på at det med sengen skulle skje akkurat da. Ååååhhhh for et strev det har vært.

Det er fransk morsdag i dag. Jeg har tenkt på at jeg godt kunne tenkt meg å bare krype opp i min mammas fang. Bare være der, helt rolig, beskyttet fra omverdenen.

Vi har valgt dette, vi tar konsekvensene av det. Mannen sier at han har det bra. To ganger har vi snakket seriøst om vi burde reise tilbake til Norge. Svaret er fremdeles nei, fra begge to. 

Men nå er Mina bitt, også. Først tre-fire bitt som kan være av helt vanlig mygg, så et stort, ovalt bitt på ryggen, med blemme, akkurat slik våre første bitt var. Og hun er så fra seg fordi hun klør sånn. Det klør i tennene, det klør i bittene, det klør på utslettene. Da vi skjønte at hun var bitt av veggdyr i dag, da gråt jeg. Så bad jeg til Gud. Det er ikke ofte jeg tør å be til Gud. Jeg føler ikke at jeg er en god nok kristen. Jeg håper ikke Han holder det mot meg. At jeg torde å be. (Eller at jeg ikke ber ofte nok.) Og så sendte jeg en melding til Yngve også, for han er den beste kristne personen jeg vet om, og spurte om han ville be for oss. Det ville han. 

Hvis jeg blir syk én gang til, da må jeg alene til legen, jeg kan jo ikke ha spysyke hver uke. Men jeg tror ikke det er noe laboratorium her i Collioure, altså må man reise litt for å få tatt prøver. Ergo er det enten å være litt syk her, eller å være ambulansesyk. 

Jeg skjønner ikke hva det er som går av magen min. Vi drikker bare vann fra flaske. Jeg har bodd her før, flere ganger, jeg burde kunne takle bakteriefloraen, og jeg drakk vann fra springen sist jeg var her – men da bodde jeg jo Caen ellers. Vi bruker springvann i matlaging, men flaskevann til Minas mat. I begynnelsen brukte vi isbiter av springvann, nå lager vi også dem av flaskevann. Jeg har spist østers fire ganger, men mageproblemene mine har ikke kommet like etter østers, og det føles ikke som det er noen sammenheng der. Jeg har vært spysyk fire-fem ganger, den siste gangen var verst (og da hadde jeg heller ikke spist østers kvelden før, hilsen hun som nekter for at det kan være østersene, men som har fått høre at slikt alltid er på grunn av dårlig sjømat). 

Innimellom øktene har jeg vært småkvalm. Det virker som det er en konstant tilstand som forverrer seg av og til. Min andre eksmann pleide å si at magen selv sier fra når det er noe den ikke vil ha, og jeg tør ikke ha i meg melkeprodukter mer. Jeg var uten melkeprodukter i hva? kanskje tre måneder mens jeg delammet Mina. Kan jeg i løpet av den tiden ha blitt superoverfølsom for melkeprodukter? Kan jeg helt tilfeldigvis ha blitt matforgiftet fire-fem ganger på en måned? Det synes jeg høres jeg veldig merkelig ut, veldig mange tilfeldigheter på én gang. Ikke er jeg gravid, heller, det er nå helt sikkert! Og jeg har hatt magesår før, og det var smertefullt, men det var ikke så mye kvalme som det er nå, det var bare vondt. Nå går jeg mest rundt og er veldig kvalm. Og sist, da jeg spydde, var jeg edru da jeg la meg, og hadde ikke inntatt alkohol før jeg begynte å spy – for ordens skyld.

Sukk. Reise seg igjen. Være en soldat. Være en god kjæreste og en kjærlig mor. Si nei til for mye jobb. Ta det med ro. La det gå en uke før ny panikk for veggdyr får lov til å komme. Det er jo ingen krise. De har ingen overførbare sykdommer. Vi dør ikke av det. Vi leier en frysekontainer og/eller kaster tingene våre når vi drar til Norge igjen. Og vi er ikke økonomisk avhengige av at jeg må jobbe, det går bra at jeg tar meg fri på tirsdag, slik at vi kan mase på banken for å få kort, slik at vi kan få internett. Og mandag formiddag, så mannen kan vaske fellestrappen.

Mina har det bra, men hun er litt sutrete. Hun kommer snart til å begynne å krabbe. Hun krabber faktisk bakover nå, og da hyler hun av frustrasjon, for hun ville jo fremover! De to tennene i nedre del av munnen vises mer og mer, ansiktet hennes er helt forandret. Og hun er tung! Vi har vært til kontroll her med henne allerede, skal igjen snart, men jeg er så dårlig med tall, husker ikke vekten hennes. Hun er i hvert fall så tung at det er vanskelig å plukke henne opp fra gulvet.

Det Mina liker best: Å bli kost med av pappas skjegg. Å få tynn klut, våtserviett eller mammas hår strøket over ansiktet. Å stå selv.

Det Mina liker minst: Å være sulten, å være trett, å ikke få til å krabbe / gå / få tak i en eller annen dings.

Åh, men Mina spiser mat! Eller, vi har introdusert det pent, slik Helsedirektoratets hefte ”Mat for spedbarn” sier at vi skal gjøre det. (Hvis ikke vi gjør det Helsedirektoratet sier, så får jeg noia.) Tre ganger med torsk ispedd MME (Helsedirektoratet advarer ikke om fisk tidlig nå, slik de gjorde før, og jeg fikk fisk som første mat, har jeg blitt fortalt, og jeg er jo så glad i fisk), nå fire-fem ganger med aubergine. Én gang om dagen, ikke hver dag, men nesten. Én matvare om gangen. Hadde lyst til å starte med avokado, og det hadde i hvert fall passet med de enorme mengdene avokado H&D kom med, men i Sør-Frankrike sier man at babyer bare skal få kokte ting i begynnelsen. Det er jo litt logisk.  

Nå har jeg det, jeg kan spørre mormor om hun vil be for oss! Nei, da blir hun bare bekymret. Og kanskje Gud blir overbelastet for en slik filleting i den store sammenhengen. Men kanskje mormor bare ville satt pris på å få bidra? Hm.

Jaja.

Rapportering fra natt til lørdag 26.

Uhuhuhu. Noe spiser fremdeles på oss. Klokken er 0431, jeg har stått opp alene. Våknet av at rumpa mi klødde noe infernalsk. Vekket mannen, for Mina lå uansett ved siden av ham og trengte litt hjelp – hun smatter og/eller vrir seg så støyende noen ganger at hun til slutt våkner av det selv, må ha en beroligende hånd og få en smokk eller bamsen Arvid Pedersen for å sovne tungt igjen. Mannen lyste i sengen vår – null insekter, som vanlig. Men kunne konstatere at både han og jeg har nye stikk i rumpeområdet. Jeg har noen svære, saftige midt på venstre rumpeball, og ett helt ved trusekanten! Vi har fått Aerius (antihistaminer), kortisonkrem til å smøre på stikkene og kortisoltabletter av legen, fordi han mente vi hadde så allergisk reaksjon. Jeg har gått rundt og tenkt at vi sikkert kan få vepsestikk nå uten at vi merker det. Der tok jeg altså feil. Og sengen er sprayet med et eget stoff kjøpt på apoteket, spesielt mot vegglus.

Jeg vil ha rumpa mi i fred!

Nå når vi skal til Norge i sommer, hvordan skal vi da gjøre det med bagasjen? Det virker som det er sånn ”én gang vegglus, alltid vegglus”, og vi kan frakte jævlene uten at vi ser dem. Kan jo ikke ta med faenskapet til Røssnes, der vil de i hvert fall få steder å gjemme seg, og der skal det jo være tre babyer i sommer.  Vi må kanskje spørre noen i Bodø om å overnatte en natt før vi drar til Røssnes, slik at vi kan fryse ned alle tingene våre. Hvem har stor nok fryser til to kofferter, tro? Hvem tør å ta oss i hus? Kan ikke spørre pappa og Henny, jeg blir så allergisk der at det er bare å glemme.

Og i går ødela jeg jobbedagen min fordi jeg kastet opp, ble bra bare utpå på kvelden, og nå når jeg sitter oppe alene midt på natten klokken 0440 skjønner jeg jo at det ikke nødvendigvis blir en bra jobbedag i morgen, heller. Kall meg Einstein! AAAAAAHHHHHH jeg er lei av å klø. Mistenker at det ikke var ueffen mat, men medisinene som lagde kvalm(e) hos meg.

Kastet opp så mye i går at det er vanskelig å svelge nå. Alt blir liksom sittende fast midt i brystet.

Har en stor frist på tirsdag, har ikke tid til dette mølet. Skulle ønske jeg var som mannen, at jeg kunne sovne igjen.  Ikke nett, får ikke logget meg på Spotify. Irriterer meg at jeg har Vanessa Paradis på alle spillelistene mine, også i Windows media player. Og jeg burde selvsagt fortalt Spotify da jeg var på nett at jeg skulle bruke Spotify uten nett. Akkurat som med Steam, for å spille Civ. Det har jeg gjort, da, kan spille både Civ og SimCity. Men vil ikke kaste bort mer tid, må jobbe mens jeg har hjerne.

Collioure er stille, bortsett fra noen som drar noe på hjul et sted et stykke unna. Hører ikke om det er noen som drar på en stor koffert eller om det er søppelfolkene som allerede har begynt på jobb. Ser ikke gekkoen som pleier å være på fasaden på andre siden av gaten. Vet ikke hvorfor, men den pleier å berolige meg.  

Madame Ramone, huseierens mor, kom innom i går. Hun gjentok det huseieren har sagt, at han er for å kaste sengen og madrassen, og kjøpe ny. Føles teit når vi ikke vet hvor insektene er. Hvorfor kaste en helt utmerket seng? Men legen mente at det helt sikkert var sengen og at bittene våre helt sikkert var fra vegglus. Jeg fortalte Madame at det på norsk heter vegglus (eller veggelus, da, med denne binde-e’en jeg ikke liker), mens det på fransk heter sengelus. De kan jo gjemme seg i hva som helst, men det er gjerne noe som er laget av tre. Jeg sa at vi i det minste må vente i åtte dager, slik det står på sprayboksen. Men nå har vi altså nye bitt, tre dager etter å ha sprayet med apotekproduktet som skal ta akkurat vegglus.

Føler meg både overdramatisk og underdramatisk samtidig. For eksempel mener både mannen og legen at det er OK at vi er her med lite barn, tross vegglus. Andre venninner med barn ville funnet et annet sted å bo, men det er ikke mulig å finne et nytt sted til denne prisen, jeg brukte alt jeg hadde av kontakter for å ro i land dette. Skal vi reise tilbake til Norge og bo i mammas kjellerleilighet på grunn av insekter? Eller leie dårlig leilighet i Oslo mens vår fine leilighet er leid ut til noen andre, og få skikkelig dårlig råd? Når alt ellers her går så bra? Nei, det synes jeg ikke at vi skal. Må jo bare lære meg å leve med dette på et vis.

Og alt ellers her går faktisk veldig fint. Mannen og Mina klarer seg meget bra alene, og jeg har store oppdrag. Når dette er ferdig på tirsdag, skal jeg begynne med en ny greie på onsdag. Kjedelige greier begge oppdragene, og fra norsk til engelsk, selv om jeg helst vil jobbe til norsk. Gode oversettere oversetter bare til morsmålet sitt. Men gode penger, ja. Jeg jobber faktisk og tjener penger med dette nye lille firmaet mitt mens mannen passer Mina, akkurat som planlagt. Og vi kunne så vidt klart oss på bare mannens farspermisjon, men det er jo mye bedre at jeg får inn noe, ja. Betyr østers og vin på restaurant, det, og flere leker til Mina. Hun nyter helt klart å bli stimulert masse.

Fandens oldemor. Jeg har vært forskånet for bitt på rumpa til nå. Nå har jeg til og med mensen for første gang siden jeg ble gravid, har inspisert bindet også, ingen insekter der heller … Nei, det man ikke kan fikse, det må man lære seg å takle. Men jeg klarer ikke å sovne igjen. Så da får jeg jobbe. Det får ikke hjelpe at jeg ikke har nett, noe får jeg vel til. Det er så masse Business English at jeg slår opp hvert tredje ord når jeg jobber på Café Sola. Annie Fishydiva har kanskje ingen eksamen i oversetting, men hun har faktisk eksamener i Business English for foreigners fra Oxford!  Pass with distinction både nivå én og to. Jeg kunne tydeligvis noe en gang. Så hva om jeg bruker hjernen min nå, da, og slutter å syte?

Mannen skulle fått bankkort fem dager etter at han fikk bekreftelsen på at den franske kontoen hans var i orden. Det er mer enn en uke siden nå, tror jeg. Vi får ikke lov til å kjøpe internett uten både 1) fransk adresse, 2) fransk konto og 3) fransk bankkort eller sjekkhefte. Blir deilig når jeg bare kan sjekke eposten min hjemme, og ha sene morgener uten angst for ubesvart jobb. Må vel gå til banken og spørre om hva det er som skjer nå.

Klokken er 0513. Rumpa mi svir.

Klokken er 0612, nå har søppelfolkene begynt et annet sted i byen, langt borte-lyd. Jeg jobber og har litt panikk når jeg tenker på at jeg sikkert må sove på dagen i dag, mens jeg burde ha jobbet ordentlig på Sola, og mens babyen kommer til å være våken. Her er svære artikler jeg ikke har begynt på engang. Fuglene hyler som gale. Himmelen blir raskt lyseblå. Tok meg en røyk ut vinduet. Gekkoen var ikke der, men på det forlatte gekkohuset på andre siden av gaten satt det en katt på taket igjen. Den minner meg om Krishna, katten til pappa og Henny.  Reservert og sjeleskadet, men sikkert full av kjærlighet når man har vunnet tillit. Den stikker av når den skjønner at jeg har sett den.

Spillelistene mine er infiserte av Vanessa Paradis og Dr. Hook-ballader! Hva har jeg tenkt med?!

Der slo gatelyset seg av. Det er en eldgammel lykt som ser ut som den burde vært oljefyrt. Får elektrisitet fra en tykk ledning som gekkoen liker å gjemme seg bak. Gatelyset er av, da er det vel offisielt morgen, da.

Og der skrev jeg ”vompny” i stedet for ”company”, og ”strgh” i stedet for ”strengthen”. Man må faktisk ha hjerne for å jobbe, og for å ha hjerne må man ha søvn. For første gang på mange år lurer jeg på om jeg bør gå til doktoren igjen og spørre om sovetabletter.

Minas første voksenmat

Mina fylte fire måneder sist mandag, og feira dagen med å spise voksenmat for første gang! Hun følger i sin mors fotspor – det er torsk som står på menyen – riktignok finmosa og blanda med morsmelkerstatning.

Oppdatering fra natt til fredag 25. mai

I kveld spiste vi middag på et dyrt sted. Casa Leon har fersk tunfiskbiff. De har byttet kokk siden jeg var der sist, og serveringen var litt sen - tallerkenen hadde nok stått litt for lenge før den kom ut. Den var fortsatt varm, og grønnsakene var varme og hadde skikkelig tyggemotstand – mot normalt her i dette landet. Man er like flinke til å koke i hjel grønnsakene her som vi er i Norge, minst. Men tunfiskbiffen hadde hvilt såpass at det var bare en fjerdedel av den som fortsatt var rå; det skal være bare en liten stripe oppe og nede som har stekeflate, ellers skal det være sashimistruktur. Grønnsakene var ferske og lokale, og de hadde til og med lagt en kjempereke og noen blåskjell på asjetten min. 

Det gjorde ikke så mye at maten hadde ventet litt før den kom ut. Mina var snill i vognen ved siden av, mannen åt godt andebryst med Banyuls-saus, Raiko fra Le Petit Café kom stadig og sjekket at alt var bra med oss, vi drakk en fin lokal rosévin.

Vi spiste ute fordi jeg ikke har kapasitet til å lage to måltider om dagen når jeg jobber så mye som nå. Hadde laget lunsj hjemme, og noen ganger kan sikkert mannen lage middag, men han måtte ta ny runde med insektspray nå i kveld, og så måtte vi lufte etter spraying, så da måtte vi gå ut uansett.

Har en kjedelig og litt stor jobb akkurat nå. Er lei før jeg har kommet ordentlig i gang. Men det er OK betalt. I morgen skal jeg slite meg opp tidlig og passe på at jeg får en god økt på Café Sola før lunsjgjestene kommer, så hjem og lage lunsj og sove lunsjlur, så tilbake til Sola igjen og gi seg kanskje i åttetiden. Det er bare om å gjøre at jeg får sove om natten … Det er ikke det at jeg ser eller kjenner insekter, det er det at jeg tror jeg gjør det. Så spretter jeg opp og slår på nattbordslyset og inspiserer madrassen, mannen våkner helt, Mina våkner nesten, jeg finner ingen insekter denne gangen heller – det har vi jo aldri gjort her, til tross for bittene legen sier helt sikkert er fra veggdyr – men jeg ligger på ank helt til jeg er så dødstrøtt at jeg nesten svimer av. Så snorker jeg i tre-fire timer før Mina våkner, og da er jeg så sliten at jeg er sur. Det er ikke kult, jeg er sånn som pleier å våkne glad.

Insektene og søvnen er det eneste problemet nå, ellers har vi det veldig fint. Jeg skjønner ikke hvordan mannen kan sovne så lett, jeg. Ja, og så har Mina varmeutslett rundt nakken og i albuene, men det hadde hun i Norge også, tror ikke man kan si at vi gjør noe ekstra galt her. Vi er veldig obs på alt hun kanskje kan komme til å reagere negativt på. Etter i kveld har hun kanskje fått myggstikk, da, men som mannen sier, så må hun jo utsettes litt for det andre folk opplever, hun kan jo ikke leve i et helt sterilt miljø.

Hvis familie kommer ned hit, så bør vi reservere plasser på forhånd, uansett hvilken restaurant vi skal gå på. Det er allerede masse folk her, og vi hadde Raiko som fikset plasser til oss – den gamle, fulle mannen som driver nabokafeen. Kjent ham i noen år nå, og kom nærmere ham da vår felles venn Feri døde. Min hovedrett i dag kostet 23 euro og var i det øvre sjiktet, og Casa Leon er blant de dyreste stedene. Tror de har hele menyer med tre retter til femtini eller noe. Men min hovedrett var enorm, min lokalt fiskede tunfiskbiff var minst dobbelt så stor som en vanlig kubiff. Jeg kunne også tenke meg å servere mat her hjemme hos oss, i hvert fall for et par måltider. Det er noe eget med å kjøpe og tilberede mat man finner på markedet, for eksempel. Vi har stoler til seks personer, og bordet har klaffer vi kan slå ut. Og så er det ekstra greit når Minas seng, stellebord, vippestol og lekematte er rett i nærheten.

Nå kom jeg på at en viss tante er allergisk mot skalldyr! Oioioi. Da er det i hvert fall viktig å reservere bord på forhånd og si at det ikke må komme noen skalldyr i nærheten av maten! Den ferske kjempereken og de blåskjellene jeg fikk på tunfiskbiffen min stod ikke på menyen i dag, de var bare en bonus, liksom, men slikt er jo ikke en bonus for alle.

Ja, nå er det fire minutter til selvbestemt leggetid. En røyk ut vinduet, så hop! til sengs. Ersch, gruer meg litt til jobben i morgen. Er så bortskjemt med morsomme jobber som det er moro å oversette. Disse tekstene bryr jeg meg ikke om. Og så er Mina så søt når jeg drar, og så sitter mannen der i bar overkropp og pusler Taj Mahal … jaja, det var dette jeg skrev under på!

En ny dag

Vi bestemte oss i går for å bli værende her som planlagt, tross veggdyr. I dag virker det som en god beslutning, solen er tilbake og verden smiler, vi har fått medisiner, madrassen er sprayet og det har vært lite kløing siden vi var hos legen. Mannen kom med argumentet at Mina faktisk må utsettes for ting som andre mennesker blir utsatt for. Altså, vi kan ikke la henne vokse opp i et helt sterilt miljø. Og hun er tross alt ikke bitt i det hele tatt så langt. Og legen sa i går at det er tydelig at hun har det bra.

Huseieren tar saken alvorlig. Han mener vi bør kaste madrassen hvis ikke middelet vi brukte i går virker, og han har tatt kontakt med en venn som driver et skadedyrfirma. Jeg har aldri møtt huseieren, men kjenner jo og er glad i foreldrene hans, som bor her. Det jeg kan si om huseieren er bare at det virker som han tar ting på en god måte, og at han svarer meg kjapt på epost.

Dette er et vakkert sted å bo, altså. Noen ganger er det så pent her at jeg får rent vondt i hjertet. Og så gleder jeg meg til mannen får postet en video der Mina spiser fast føde for første gang, hihi.

Veggdyr

Hurra, hurra, hurra. Vi har fremdeles ikke sett utyskene, men legen sier at merkene våre på kroppen helt sikkert er fra veggdyr.

Har fått remedier som skal hjelpe oss, og produkt som skal sprayes på madrass ++ for å drepe dyrene.

Har skrevet til huseier. Har nevnt at forsikringen hans kanskje dekker skadedyrfirma.

Hva ville dere ha gjort? Dyrene har ikke gått løs på Mina. Legen kontrollerte henne også i dag; hun har det fint. 7,5 kilo!

Det virket som legen mente at produktet fra apoteket kunne hjelpe, men han påpekte at dyrene kan leve i et helt år uten næring. Men i Norge sier man at det bare er sanering som hjelper.

Vi finner ikke en ny leilighet til den prisen, det er sikkert. 

Bør vi dra hjem fordi madrassen har veggdyr? Fordi vår leilighet er utleid, vil det bety 1) bo i mammas kjeller i fem måneder eller 2) finne et knøttlite sted et eller annet sted i Norge. Eller dra til Romania, eller et annet svinbillig land.

Nå er jeg lei startvansker her nede.

(Og så gjør jeg noe som er mot normalt; det heter faktisk "veggedyr", ikke "veggdyr", men jeg synes den binde-e'en er så stygg at jeg nekter å bruke den. Hvis det hadde vært en jobb, så ville jeg selvsagt skrevet det korrekt. Bare så det er klart!)

Har fått eit bilete av Tor-Arne

- Bestemor, 17. mai klokka tre:

Torenatt, åleinenatt

Natta til den attende mai. Me har ikkje merka la tramontane mykje denne uka kor ho har blese, men me har kjent ho på kroppen av og til. Vinden som er ein mistral, men som ikkje heiter mistral, men altså tramontane (”millom fjella”), og som blir småtullete mens den bles nedover Pyrineane. Det er ikkje som i Finnmark, nei, langt i frå, men det er futt i denne vinden óg. Me vart overraska over styrka i kasta på vei til togstasjonen for eit par dagar sida, togstasjonen ligg på ei høgde. No sit eg oppe med jobb medan Jørnen og Minaen søv, og høyrer på at tramontanaen har teke skikkeleg av. Her er tore og lyn rett utfor vindauget, men berre nokre få regndråpar så langt. Mykje lyd. No er ho her. Ho vil rive sigaretten ut av fingrane mine når eg røykar ut vindauget.

Eg skulle berre bli trøytt, eg, Mina og Jørnen hadde allereie lagt seg, men så byrja eg å lese på denne teksten. Har ikkje samvit til å sitja oppe utan dei viss eg ikkje jobbar. Eg held på med eit svært manuskript som … jau, ein kan seie at det har mykje ord i seg. Men det er ikkje dårleg, heller, så eg lyt faktisk tenkja. Og no har eg med eitt jobba i tre timar, så no har eg dårleg samvit fordi eg har jobba for mykje; no burde eg jo lagt meg, det er så seint. Åh, fri og bevare seg for dårleg samvit.

Eg likar å høyre på torever. Eg trur eg elskar vind. 

Med helsing ho som jobbar med nynorsk for tida, og orsak! for eventuelle språklege bæsjar på leggen.