Ny tid

Det er tid for å reise igjen. Det har skjedd mye siden jeg begynte å skrive her; platesjappe og fru gud er ikke lenger et par, blant annet.

Slik det ser ut nå, kommer sommeren til å være bare reising - og deretter skal jeg reise bort.

Jeg føler meg litt trist for å forlate bestis og fedreland. Samtidig er jeg veldig klar. Jeg er moden for å springe ut i Europa og installere meg på en café.

Hoka hey.

Samtaler med Horats

Har nettopp lest ferdig Kjell Arild Pollestads "Samtaler med Horats". En dagbok med mange Horats-referanser, og det var på grunn av dem jeg ville lese boken. Jeg hadde aldri hørt om denne Pollestad før, men Strongbow visste godt at dette var en katolsk prest. Han har noen av de absolutt sykeste meningene jeg har vært borti når dt gjelder kvinner og kjønnsforskjeller. Mannen er helt klart kokkelikokko oppi nøtta si. Intet mindre. Men! Jeg klarer ikke å la være å synes han er sympatisk likevel. Det er kjemperart. Og Horats-kommentarene hans er fakisk grunn nok til å lese boken.

For noe dritt? Eller himmelstormende lykke?

OK. Har det bra. Men lengter ut igjen. Sist vi var i Frankrike var i desember. Vinterferien min brukes til å skrive en mappeoppgave og å spise myking (fornorskingen av smoothie) med Strongbows datter, mens Strongbow selv er på jobb (og på NRKs frokost-teve). Skulle så gjerne funnet en restplass. Til Frankrike. Spise and og drikke rødvin og spise østers og terriner og spise enda flere østers og drikke champagne og spise gåselapskaus, for eksempel.

Det var den der katalanske dikteren. Som jeg har glemt hva heter. Lloreng Villalonga? Noe sånt? Noe sånt. Som sa (jeg parafraserer) at hvis nåtiden bare er å savne fortiden og drømme om fremtiden, forsvinner alt. Forsvinner alt, faktisk. Og det er jo smart sagt. Det er jeg helt enig i. Og jeg har det bra, jeg liker fortiden og ser frem til fremtiden... men jeg vil ut igjen.

Nå er det også slik at jeg ikke hadde så veldig lyst til å reise fra Spania i høst heller. Sukk. Selv om jeg aller helst skulle vært i Frankrike, nøt jeg maten og folkene og språkkurset og... og mange fine spanske ting. Å finne seg et fast lite supermarked med den der damen i oste- og skinke-disken som kommenterte at jeg ble flinkere og flinkere til å snakke spansk. Alle de vanvittig gode salatene. De ferske grønnsakene; et kilo tomater for ti kroner. Den nydelige, godt modne manchegoen. Gustavos ville blikk når han ikke skjønte hva i helvete det var jeg prøvde å si. Den spanske popmusikken; Las chicas eller hva de nå het, med andalusisk Rn'B, og fantastiske Que bueno og Malo og til og med den poppete duetten med hun der Lucia Silva eller hva hun nå heter. Jeg savner alt det der. Og spesielt én sang svirrer oppi hodet ganske ofte, med linjen: Vuelvo mañana, vuelvo mañana temprano.

Det blir ikke det samme med Kiwi på Byporten eller Rimi i Østbanehallen rett før jeg reiser hjem etter enda en slitsomt og grå dag. Hvis jeg skeier ut er det med økologisk sjokolade eller en krydderurt fra innvandrersjappa.

Vuelvo mañana, vuelvo mañana temprano.

Hm?

Blindern. Fransk. Litteratur. Pc. Flytting. Askim. Tog. Bane. Snø. Våte støvletter. Rot. Skitt. Søppel. Full gang. Rar, gammel dame. Eksentrisk fransklærer. Vil ha Frankrike. Eller Spania. Ost. Vin. Middager med fire retter som koster ni euro og da er både en pichet med vin og kaffe etterpå inkludert og ostetrallen bare fyker gjennom restauranten.

Kjærlighet

I dag er det fire år siden jeg møtte min Strongbow på Gardermoen og så ham i levende live, for første gang. Vi omfavnet hverandre og oppdaget at kroppene våre passet perfekt sammen. Takk for fire nydelige år, kjæresten min.