Collioure: Fotball og forventning

I går var vi på Café Sola og så finalen mellom Italia og Frankrike. Mange, mange mennesker; gemyttlig tone og til og med et bord med italienere bak oss. Spennende kamp, selvsagt, men jeg ante mildt sagt uråd og hadde det vondt i sekundene mellom Zizous idiotiske stunt, og da dommeren drog opp kortet. Etterpå ble det ingen kraftig reaksjon, underlig nok. Jeg hadde ventet meg litt bråk, men alle gikk bare pent og stille hver til sitt. Jeg snakket med en av kelnerne etterpå, og han sa at det var sånn det var. Noen ganger taper man, andre ganger vinner man. Akkurat sånn som med kjærligheten, sa han.

Vi var i England og så den siste kampen det engelske laget spilte i VM. Vi hadde fortøyd kanalbåten ved et sted som heter Selly Oak, ikke langt fra Birmingham. Det er en av de slitneste stedene jeg noensinne har besøkt; med fulle tenåringer tidlig om dagen. På puben jeg så kampen var det politi da jeg kom inn, og Georg og Alexander måtte dra til et arabisk sted uten alkohol lenger ned i gaten, fordi Alexander ikke var gammel nok. På puben der jeg var, knuste noen en rute straks etter kampen var avsluttet, og folk hadde det travelt med å komme seg ut. Noen så en litt mørkhudet fyr på andre siden av gaten, og ropte: - He looks like a Portuguese! Heldigvis ble han som ropte holdt tilbake av noen kompiser.

Det er forskjell på folk.

Jeg har det veldig bra, men det spørs om dette er et sted jeg helst burde dra til alene. Eller kanskje jeg ganske enkelt burde være eremitt. Neida. Bare tullet.

Marit har bursdag om to dager, og i morgen har mannen min og jeg vært sammen i fire og et halvt år. Dagen før vi reiser, er det nasjonaldag. Litt av en uke, dette. Dessuten har det nettopp vært regatta her, med gammeldagse, katalanske fiskebåter med seil. Vi har dessverre ikke stått opp tidlignok til at vi har fått med oss noe særlig av de båtgreiene, men da vi gikk for å se kampen i går, var det noen som lagde en menneskelig pyramide (!) ved havnen.

Dette stedet er manna fr sjelen. Selv med alle turistene om sommeren. Au revoir-

Paris by night

Øyh!

Både Georg og barn og jeg er enige om at vi burde legge oss, for vi skal tidlig opp i morgen og ta dobbeldekker-TGV til Montpellier. Men vi har gratis nett på hotellet (et hotell vi for øvrig fikk jævlig billig, og med inkludert frokost som vi til og med får dem til å servere en halvtime tidligere enn vanlig) og abstinens etter å ha vært uten nett i over en uke. Etter å ha gått gjennom en fjerdedel av innboksen min, har jeg blant annet fått en forespørsel om å søke på jobb ved IBMs internasjonale servicesenter i Madrid. Jeg får slike tilbud fra tid til annen fordi jeg har registrert søknaden min ved Eures, en database for jobbsøkere i EU- og EØS-land, og jeg blir like fristet hver gang noe slikt kommer. Selv om jeg vet det ikke ville funket for meg i lengden.

Jeg har også fått bekreftet at månedsleien for hybelen under studieopphold i Frankrike i høst blir under to tusen kroner.

Men jeg ville si noe om i kveld. Vi gikk opp fra hotellet til Garde de Lyon, der vi skal ta toget fra i morgen tidlig, for å se om det virkelig var kort nok til at vi kunne gå med de abnorme mengdene med bagasje som vi har. Vi så samtidig etter et sted å spise, og etter at Alexander hadde funnet ut, med sorg i sinnet, at ingen av restaurantene serverte hamburger bortsett fra på barnemeny, fant vi en Savoy-inspirert sjappe som hadde fabuløs fudders. Selvsagt.

Men etterpå! På veien hjem ble vi så vidt stoppet av en full mann. Jeg strenet forbi, som vanlig, men Georg nølte og sa: - Annie? Jeg tror han sier at han vil gi oss et dikt! Og det ville han. Fulle mannen som ikke var så full likevel var likevel rimelig full... tja, sånn passe. Og han hadde prøvd å stoppe forbipasserende hele kvelden, men alle trodde han skulle ha penger, men alt han ville var å gi dem et dikt, sa han. Og var på gråten. Og vi fikk opplest to vakre, vakre dikt, skikkelig nydelige, og jeg hadde heldigvis vett til å la være å gi ham penger - selv om det var vanskelig å forstå, som konsept, for kyniske, vestlige hjerner. (Hadde det vært i Stamsund under teaterfestivalen nå nylig - ok. Men i Paris, ved Gare de Lyon - hm.)

Poesien lever. Det eneste jeg husker akkurat nå, er: "En vinge drar mot himmelen. Den andre blir her."

Livstegn!

Akkurat ankomet i Paris - etter en såkalt interessant uke i kanalbåt m.m. i England. Skrive mer senere, nå er det tid for mat (som alltid, med oss). Men: Jeg lever!

(Hoka hey)

Paris

Kom hjem fra Paris i går. Biltur for fire stykk; Georg hadde jobb å gjøre og hans to søte, små barn og jeg fikk være med. Bodde på Place de la Madeleine, i sentrum. Skulle egentlig bodd i en leilighet i Louvre, faktisk, men eieren sviktet oss i siste øyeblikk, så det ble hotell i stedet. Helt ok hotell, men vanvittig dyrt strøk. Sist vi var i Paris, bodde vi ved Gare du Nord. Da vi shoppet rett ved hotellet den gangen, oppdaget vi plutselig at alle de andre damene i butikken ikke var damer likevel, de hadde bare kledt seg ut litt. Mens nå lå hovedbutikken til Burberry i Paris rett ved hotellet, og små flasker mineralvann for tre euro stykket i minibaren var faktisk billigere enn å handle på café. Dagligvarebutikker fantes selvsagt ikke. Derimot fantes Hediard - en rådyr, luksuriøs butikk med delikatesser i første etasje, og restaurant i andre. Fant sennep med roquefort! Og handlet gul enke, blant annet. Jippi!

Jeg har savnet Nord-Norge veldig siden den fantastiske opplevelsen med Stamsund Internasjonale Teaterfestival for noen uker siden, men det hjalp litt å hive innpå med gåselever og champagne i Paris, heldigvis. Forresten må jeg huske å reklamere for siste Nordahl. Vi kom på sagstoppen til Tronsmo: http://www.tronsmo.no/?action=titopp. Hovedutsalgsstedet vårt er http://www.jungforlag.com/nordahl/.

I morgen tidlig begynner neste etappe. Da tar vi fly til England for å bo på kanalbåt i en uke. Aller først skal vi en liten tur til landsbyen der Georg, ekskone og barn bodde da barna var fire og fem. Blir hyggelig. Ut på pub med mange familier, fish & chips til meg og Georg får drikke Strongbow. Etter England kommer Frankrike. Men akkurat nå kommer enda en omgang med pakking for meg (puh!). Au revoir!

Ny tid

Det er tid for å reise igjen. Det har skjedd mye siden jeg begynte å skrive her; platesjappe og fru gud er ikke lenger et par, blant annet.

Slik det ser ut nå, kommer sommeren til å være bare reising - og deretter skal jeg reise bort.

Jeg føler meg litt trist for å forlate bestis og fedreland. Samtidig er jeg veldig klar. Jeg er moden for å springe ut i Europa og installere meg på en café.

Hoka hey.