Tilbake i byen der jeg bodde som femåring. Alene, for første gang. Alt er dyrere, mange flere turister, flest engelsk menn men også rike parisere på helgetur og underlig utseende nordlendinger, og alt er så rent, altfor rent, og budsjettet mitt på 25 euro per dag er langt fra nok. Ville egentlig spise ute minst én gang per dag, men det går slett ikke, i hvert fall hvis jeg vil spise på andre steder enn den ene restauranten som har en formule til 10,50 - eller pizza eller salat, som koster "bare" fra 6,50 og oppover. Er ikke så glad i pizza, og salater blir ikke mettende nok i lengden. Prisene på alkohol er ikke så ille, man kan fremdeles få en halv karaffel rosévin for 6 euro, men det er ganske så annerledes her i forhold til Spania. Likevel er det Frankrike som er Frankrike. Spania er liksom bare Spania.
Damen jeg leier av kom med små, gule tomater fra hagen sin. Forleden dag kom hun med ferske fiken. Snille damen. Og nyttig, etter som jeg ikke kan spise ute hver dag. Først var jeg litt sur for det, dette er jo spesielt og jeg burde nyte tiden her, men så tenkte jeg at alt er jo spesielt med meg. Og jeg har jo ingen penger, lever bare av min elskede Strongbows lønn, som uansett burde gå (og går) til unger og hest og gård og husleie på to leiligheter og moped og jeg vet ikke hva. I hele går var jeg inne, tenkte ikke at det skulle bli slik, hadde dusjet og gjort meg fin med ny parfymeprøve på Chanels Chance fra spansk dameblad, men begynte å skrive - og det er jo det jeg er her for. Badabim. Renskrev hele resten av manuset mitt pluss noen stykker jeg ikke vet om skal med, drakk lokal rosé og var litt redd for lynet. Det høljet ned, tordnet og lynte, og plutselig begynte det å lukte brent, men det var bare to menn i gaten som tydeligvis hadde bestemt seg for å grille, samme hva, og de stod der ved inngangsdøren sin, så vidt under tak, mens grillen freste og oste og maten ble sikkert mer kokt enn grillet.
Radioen min er forresten noe dritt. Kjøpte den hos noen kinesere i Alicante, og i leiligheten der virker den sånn passe, mens her må jeg traske rundt med den og be pent hver gang jeg vil høre på noe annet enn det som tydeligvis er den franske versjonen av p2 (ikke god nok i fransk til å få glede av det, gitt).
Der kom den rare kelneren som bare vil snakke engelsk til meg bort og fortalte at caféen stenger om fem minutter. Caféen har gratis trådløst nett, men rådyr drikke. Selvsagt. Alors. Tátá-
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Åh, som jeg savner deg, Frugud. Og Strongbow og Martine. Skulle ønske vi hadde vært her, alle fire, og spilt biljard på Café Sola og spist god mat på en av restaurantene ved havnen og drukket calvados og spist italiensk is og, og, Martine hadde sikkert likt noen av de kjeksene de har her også. Men sådan er ikke kapitalismen, ikke akkurat nå, i hvert fall. En liten trøst i at det kanskje blir noe av dette med å flytte inn sammen, vi fire. Så kan vi gå hverandre så mye på nervene at vi aldri rekker å savne hverandre.
Legg inn en kommentar