Etter en uke med ferie i Sør-Frankrike og Skottland, er det på med vestlandslefsa igjen. (Litt klissete på hodet.) Korrekturlesing for Jung og skoletimer. Har en lærer som irriterer meg maksimalt, det er litt uflaks. Så er det blitt kaldt om natten, bikkjekaldt, og jeg har fått sopp på rommet. Og folkene som inspiserte rommet mitt ropte til meg. Man snakker dårlig fransk? Aha! Man har sikkert dårlig hørsel.
Ting går jo veldig opp og ned for meg, og akkurat nå er jeg litt nede. Har lenge tenkt på at jeg skal være så kort tid her, at jeg må reise hjem. Og at jeg ikke vil. Selv om jeg savner Georg etc, har jeg det så bra her. Men så tenkte jeg så mye på det at jeg plutselig ikke hadde noe lyst til å være her i det hele tatt. Ble nedfor og tenke at det bare kan være det samme med hele skiten. Ikke kommer jeg til å snakke ordentlig flytende fransk når jeg drar, og dessuten så må jeg altså dra. Og etter jul skal jeg begynne på universitetet i teite Oslo. Oslo?!? Hvem i f. vil vel studere der?? Dumme verden. Dummedumme verden. Ja, så i dag kom det over meg at da vil jeg reise hjem nuh. Kan like godt få slutt på pinen. Men det er selvsagt bare tull, det varer forhåpentligvis ikke så lenge. Etter Skottlandshelgen forsvant mye fransk fra hjernebarken, visst, og jeg har snakket skikkelig dårlig i to dager nå. Det gjør meg også nedfor. Og så er jeg litt syk, men ikke ordentlig, og det er sikkert soppens skyld. (Det kan i hvert fall ikke være kulde, fotballkamp og whisky i Skottland.)
Bluuuuuuuuuueee, som Joni Mitchell pleide å si.
Jeg kan i hvert fall anbefale å kjøpe det neste nummeret av Nordahl. Det er utrolig bra. Har akkurat korrekturlest et intervju med Eldrid Lunden som er helt glimrende. Den dama er... ja, hun er fantastisk. Sånt gjør meg glad, da. At jeg er så priviligert. At jeg jobber med så flinke mennesker, for eksempel.
Skal kanskje gå ut i dag, selv om jeg ikke har så lyst. I går møtte jeg og en annen norsk to engelskmenn som egentlig er stasjonert i Irak. Idiotene. Men i hvert fall så er de her på en eller annen memorial-greie jeg ikke skjønte, og bare i to dager. Venninnen min er litt rund, men veldig søt og snill. De to engelske var veldig forskjellige; den ene liten, skrantete, rødlyst hår, dårlig hud og stygge tenner. Den andre kjempehøy, akkurat passe muskuløs, mørkt hår og litt skjeve øyne. Den pene var dessuten sjarmerende, intelligent og morsom. Den stygge var plump og ubehagelig. Jeg er godt gift og trofast, så det betyr jo ingenting - men jeg må helt klart innrømme at det hadde vært hyggeligst å prate med den pene. Den stygge hang over meg og sa "give us a kiss! Come on! Jus one! Just a peck on the cheek! Give us a kiss!", mens venninnen min lo kledelig og hadde en ordentlig samtale med den pene. Den stygge begynte etter hvert å ta bilder av oss selv om vi sa nei, og så viste han frem bilder av kone og barn. Mens han hadde fremme et der hun holdt sin nyfødte i sykehussengen, snudde han plutselig hodet mot meg og sa: "Give us a kiss!?"
Jaja. De er her bare i to dager, og ville møte oss igjen i kveld. I solidaritetens navn har jeg sagt ja til venninnen min, men hun nøler. Hun tror hun kommer til å bli forelsket og lei seg, men han er så pen at hun ikke tror hun kan motså ham. Jeg skjønner ikke helt problemet, han kommer jo sikkert til å dø i Irak likevel.
Og sånn går no dagan. Klem til alle fra deppeline.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar