Jeg digger aleksandrinere

Takk og pris for at jeg bestemte meg for å ta meg sammen. Forelesningene mine er så utrolig morsomme. Til og med når jeg ikke skjønner halvparten, føler jeg meg som... i paradis. Jeg snakket om det med Julien nylig, at jeg like godt kan presentere meg som "hei, jeg heter Annie, og jeg liker å telle stavelser". I dag er det forelesning om det minst interessante av alle temaene jeg har, nemlig den parisiske romanen i det... tyvende århundre? Nei, nittende, selvsagt. Poenget er i hvert fall at til og med det minst interessante er interessant. Pensum i dag er først og fremst Flaubert og Balzac, og selv om jeg ikke er så glad i akkurat disse pariserbetraktningene, er det veldig bra å få ekstra viten om nettopp Flaubert og Balzac. Flaubert har jeg som pensum i et annet fag også, Balzac i to andre fag - og dessuten skrev jeg oppgave om hans Eugenie Grandet i forrige semester i Norge. Er ikke sånn superbegeistret for ham, men han er veldig viktig for fransk litteratur.

Men, ja, aleksandrinere: Faget heter "Questions de poésie", og foreleseren, M. Bauer, er lidenskapelig opptatt av poesi og lingvistikk, og han har tidligere jobbet med teater - forelesningene hans er helt ville. Alle jentene fniser hysterisk fordi de ikke skjønner hvordan de skal notere (det strikte skolesystemet gjør at til og med forelesninger ofte er som om noen bare leser fra en bok, og studentene har aldri blitt oppfordret til å tenke selv), og han kommer aldri med en påstand - han får folk til å resonnere seg frem til svarene selv. Vel. Vi har telt stavelser i Rolandskvadet, og jeg mener det, det er noe av det morsomste jeg har gjort. Og i går lærte jeg forskjellen på en ekte aleksandriner og det som ellers bare er et vers med tolv stavelser. Oioioi. I går forstod jeg virkelig lite av det han snakket om, men samtidig var det ting franskmennene spurte om som gjorde at jeg kjente meg litt heldig. Norsk kan ha verseføtter som gammelgresk, derav våre eksellente oversettelser av Homer (lærte jeg da jeg hadde antikk litteratur), men fordi fransk har trykk i forhold til ordgrupper og ikke i de enkelte ordene, som vi har, er det ting de har veldig vanskelig for å forstå. Hvis jeg bare blir flink nok i fransk, kan jeg altså kanskje nyte både franske aleksandrinere og greske verseføtter i lik grad.

Plutselig ble jeg slått av tvil; hva om jeg bare babler tull; hva om jeg ikke har lært noe som helst?

Det er dét som er så vanskelig med å være alene i et fremmed land. Det finnes ingen som kan hente meg i land når hjernen min er på villspor.

I kveld skal Julien og jeg på besøk til en norsk jente. Han er litt interessert i henne, og vi klarer ikke helt å skjønne om hun er en klasse over ham eller ikke. Fint er det i hvert fall at vi ble invitert, for Julien kommer til å leve lenge på å ha vært sammen med bare norske jenter en hel kveld.

Ti dager igjen til Skottland. Ti dager til jeg får se kjæresten min igjen.

Ping? Pong! Hasta luego! Voy a Andalucìa mañana-

Jeg er i ferd med å sende fra meg en oppgave som faktisk ikke skal leveres før om noen dager, men da er jeg i Spania for å feire min kjære stemors sekstiårsdag. Da jeg endelig skjønte hvordan jeg ville avslutte oppgaven, innså jeg samtidig at konklusjonen ble en smule kynisk. Vel, det er nok sånn realismen er. Siste avsnitt av oppgaven min om Balzacs Eugénie Grandet er som følger (jeg garanterer slett ikke at dette er skrivefeilfritt, altså):

"Quand Balzac utilise cette image de la maison pour décrire la vie d’Eugénie, il évoque les mots de madame Grandet – qu’il faut souffrir, et puis il faut mourir. Le romantisme ne se sert a rien – ni l’argent. Si on sacrifie tout pour l’amour (ou pour un homme), comme Eugénie et sa mère, on ne gagne rien. Si on devient un scélerat pour l’argent, comme Charles, on ne gagne rien. Si on sacrifie tout pour l’or, comme Grandet – bon, on meurt au moins heureux avec l’or."