Jeg er i ferd med å sende fra meg en oppgave som faktisk ikke skal leveres før om noen dager, men da er jeg i Spania for å feire min kjære stemors sekstiårsdag. Da jeg endelig skjønte hvordan jeg ville avslutte oppgaven, innså jeg samtidig at konklusjonen ble en smule kynisk. Vel, det er nok sånn realismen er. Siste avsnitt av oppgaven min om Balzacs Eugénie Grandet er som følger (jeg garanterer slett ikke at dette er skrivefeilfritt, altså):
"Quand Balzac utilise cette image de la maison pour décrire la vie d’Eugénie, il évoque les mots de madame Grandet – qu’il faut souffrir, et puis il faut mourir. Le romantisme ne se sert a rien – ni l’argent. Si on sacrifie tout pour l’amour (ou pour un homme), comme Eugénie et sa mère, on ne gagne rien. Si on devient un scélerat pour l’argent, comme Charles, on ne gagne rien. Si on sacrifie tout pour l’or, comme Grandet – bon, on meurt au moins heureux avec l’or."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar