Caen-Valenciennes 1-0

Det har skjedd veldig mye siden mamma, Torbjørn og Hannemor reiste herfra. Først kom Ingvild, og vi slo våre mathoder sammen til en eneste orgie i flerretters middager. På slutten av besøket hennes ringte Laetitia og fortalte om Feri. Etter at Ingvild hadde dratt, hadde jeg en enorm haug med arbeid å ta igjen, og jeg har langt fra kommet dit jeg burde være, men jeg føler i hvert fall at jeg har hodet over vannet i yndlingsfaget mitt.

Etter to dager med over femten grader og sol fra skyfri himmel, har jeg i dag sett snø i Normandie for første gang i mitt liv. Selv om det var en smule merkelig at det styrtregnet, haglet, snødde, blåste og tordnet i løpet av en time, fikk jeg en barnlig lykkefølelse da jeg så små hauger med snø på vinduskarmene over gaten.

Marit og Georg kommer hit 17-maihelgen. Det er ikke mindre enn fantastisk. Det blir veldig spennende å se om vi får til et ordentlig tog. Det kommer til å være ekstra mange norske studenter ved Ofnec, det fransk-norske senteret, da, så det kan hende vi får til noe ordentlig. Og snart får jeg se Georg igjen; vi skal møtes i Sveits. Det koster en formue å få meg dit, så nå er vi begge på minussiden. Musene sitter imidlertid ikke og gråter i skapet mitt, for siden jeg var så heldig å bli kjørt til Carrefour, har jeg fremdeles mat og vin i lange baner. Og fordi verken Ingvild eller jeg klarte å høre telefonen min da familien dro, har jeg fremdeles Hannemor-ost i kjøleskapet. Ouf, jeg er fremdeles lei meg fordi jeg ikke fikk sagt ha det.

Besøkene hadde til felles at det var svært lite interesse for de lokale kunnskapene mine. Hannemor, mamma og Torbjørn var med på slottet og det moderne muséet, og Ingvild og jeg reiste til Bayeux for å se på teppet der. Jeg ble forundret over hvor godt kjent jeg er der; jeg syntes det var lurt at vi tok lokalbuss til turistkontoret for å hente kart, men vi brukte det faktisk ikke en eneste gang og kom oss tilbake til togstasjonen til fots uten problemer. Ellers interesserte alle seg bare for mat, og det synes jeg faktisk ikke var det minste trist.

Onsdag blir det boksalg og vafler. De utakknemlige slynglene av noen venner jeg har likte ikke brunost. Ikke at jeg synes det er så fantastisk, men Yann og Antoine lagde grimaser og ville ikke spise opp den enslige skiven de fikk, og dermed mistet også ostehøvlen sin interesse. Bare Julien mente det var sånn halvveis spiselig, men han har smakt det før og er dessuten så høflig og snill at han sikkert ville spist elefantbæsj hvis jeg sa det var en norsk spesialitet. Mannen påstod til og med han likte Irenes pultost. Ergo. Kristina har vaffeljern, jeg har for mye brunost og bøker, og i tillegg kommer Håvard og Astrid. Astrid og Kristina er de to jentene i lærerklassen jeg kjenner best.

Jeg har et merkelig forhold til Kristina for tiden. Jeg klarer ikke annet enn å klandre henne for at den tvilsomme typen stjal telefonen min, og jeg ble virkelig sjalu da hun like etterpå dro til Bretagne for å lære om østers på en trestjerners restaurant. I går hørte jeg Caen-Valenciennes-kampen på radio, og den var kjempebra – Caen har endelig tatt seg opp igjen etter nyårets grusomme tap. Jeg lagde pannekakerøre sammen med kompiser samtidig, og sendte melding til Kristina for å spørre om hun ville komme og spise sammen med oss – og hun svarte at hun ikke kunne fordi hun var på kampen og skulle ta noen øl med supporterklubben etterpå. Kristina liker ikke engang fotball, og jeg har ikke råd til å dra på stadion. Ja, jeg er sjalu! Jeg tenkte sporenstreks på et kort jeg fikk hos Hannemor en gang, der det stod at snille jenter kommer til himmelen, mens slemme jenter kommer seg overalt.

Jeg brukte for mange penger i Collioure, og hadde det fantastisk der. Jeg sa til meg selv at det var verd det; minnene ville veie opp for mangelen på penger senere. I utgangspunktet står jeg for det fremdeles, men nå kommer ikke annet enn Feris ansikt opp i hodet mitt når jeg tenker på Collioure.

Pannekakespisingen min i går vaksinerte meg ikke. Vi lagde en halvgrov røre, og spiste først crêpes salées, altså med skinke, ost og egg, og deretter det tydeligvis alle normannere liker – med sukker eller Nutella. Jeg har hatt så lyst på en ordentlig galette salée så lenge at jeg kommer til å bruke penger jeg burde brukt på å tørke tøy på å gå på creperie i kveld. Rommet mitt er fullt av tørkende klær, jeg har fått sopp i et hjørne og gleder meg veldig til kveldens matopplevelse.

Je vous embrasse. Je pense à vous.