Caen-Valenciennes 1-0

Det har skjedd veldig mye siden mamma, Torbjørn og Hannemor reiste herfra. Først kom Ingvild, og vi slo våre mathoder sammen til en eneste orgie i flerretters middager. På slutten av besøket hennes ringte Laetitia og fortalte om Feri. Etter at Ingvild hadde dratt, hadde jeg en enorm haug med arbeid å ta igjen, og jeg har langt fra kommet dit jeg burde være, men jeg føler i hvert fall at jeg har hodet over vannet i yndlingsfaget mitt.

Etter to dager med over femten grader og sol fra skyfri himmel, har jeg i dag sett snø i Normandie for første gang i mitt liv. Selv om det var en smule merkelig at det styrtregnet, haglet, snødde, blåste og tordnet i løpet av en time, fikk jeg en barnlig lykkefølelse da jeg så små hauger med snø på vinduskarmene over gaten.

Marit og Georg kommer hit 17-maihelgen. Det er ikke mindre enn fantastisk. Det blir veldig spennende å se om vi får til et ordentlig tog. Det kommer til å være ekstra mange norske studenter ved Ofnec, det fransk-norske senteret, da, så det kan hende vi får til noe ordentlig. Og snart får jeg se Georg igjen; vi skal møtes i Sveits. Det koster en formue å få meg dit, så nå er vi begge på minussiden. Musene sitter imidlertid ikke og gråter i skapet mitt, for siden jeg var så heldig å bli kjørt til Carrefour, har jeg fremdeles mat og vin i lange baner. Og fordi verken Ingvild eller jeg klarte å høre telefonen min da familien dro, har jeg fremdeles Hannemor-ost i kjøleskapet. Ouf, jeg er fremdeles lei meg fordi jeg ikke fikk sagt ha det.

Besøkene hadde til felles at det var svært lite interesse for de lokale kunnskapene mine. Hannemor, mamma og Torbjørn var med på slottet og det moderne muséet, og Ingvild og jeg reiste til Bayeux for å se på teppet der. Jeg ble forundret over hvor godt kjent jeg er der; jeg syntes det var lurt at vi tok lokalbuss til turistkontoret for å hente kart, men vi brukte det faktisk ikke en eneste gang og kom oss tilbake til togstasjonen til fots uten problemer. Ellers interesserte alle seg bare for mat, og det synes jeg faktisk ikke var det minste trist.

Onsdag blir det boksalg og vafler. De utakknemlige slynglene av noen venner jeg har likte ikke brunost. Ikke at jeg synes det er så fantastisk, men Yann og Antoine lagde grimaser og ville ikke spise opp den enslige skiven de fikk, og dermed mistet også ostehøvlen sin interesse. Bare Julien mente det var sånn halvveis spiselig, men han har smakt det før og er dessuten så høflig og snill at han sikkert ville spist elefantbæsj hvis jeg sa det var en norsk spesialitet. Mannen påstod til og med han likte Irenes pultost. Ergo. Kristina har vaffeljern, jeg har for mye brunost og bøker, og i tillegg kommer Håvard og Astrid. Astrid og Kristina er de to jentene i lærerklassen jeg kjenner best.

Jeg har et merkelig forhold til Kristina for tiden. Jeg klarer ikke annet enn å klandre henne for at den tvilsomme typen stjal telefonen min, og jeg ble virkelig sjalu da hun like etterpå dro til Bretagne for å lære om østers på en trestjerners restaurant. I går hørte jeg Caen-Valenciennes-kampen på radio, og den var kjempebra – Caen har endelig tatt seg opp igjen etter nyårets grusomme tap. Jeg lagde pannekakerøre sammen med kompiser samtidig, og sendte melding til Kristina for å spørre om hun ville komme og spise sammen med oss – og hun svarte at hun ikke kunne fordi hun var på kampen og skulle ta noen øl med supporterklubben etterpå. Kristina liker ikke engang fotball, og jeg har ikke råd til å dra på stadion. Ja, jeg er sjalu! Jeg tenkte sporenstreks på et kort jeg fikk hos Hannemor en gang, der det stod at snille jenter kommer til himmelen, mens slemme jenter kommer seg overalt.

Jeg brukte for mange penger i Collioure, og hadde det fantastisk der. Jeg sa til meg selv at det var verd det; minnene ville veie opp for mangelen på penger senere. I utgangspunktet står jeg for det fremdeles, men nå kommer ikke annet enn Feris ansikt opp i hodet mitt når jeg tenker på Collioure.

Pannekakespisingen min i går vaksinerte meg ikke. Vi lagde en halvgrov røre, og spiste først crêpes salées, altså med skinke, ost og egg, og deretter det tydeligvis alle normannere liker – med sukker eller Nutella. Jeg har hatt så lyst på en ordentlig galette salée så lenge at jeg kommer til å bruke penger jeg burde brukt på å tørke tøy på å gå på creperie i kveld. Rommet mitt er fullt av tørkende klær, jeg har fått sopp i et hjørne og gleder meg veldig til kveldens matopplevelse.

Je vous embrasse. Je pense à vous.

Fotball og husly

Endelig! Håper jeg - har jeg fått et sted å bo. Det er midt i sentrum, men såpass langt fra universitetet at det kan hende jeg må ha månedskort på trikken. At det koster 300 euro i måneden er for så vidt greit nok, men det skal en ganske stor... nå har jeg glemt hva det heter på norsk. Caution. Ikke kausjon. Jaja, det der-der. I tillegg kommer strømmen - og der må jeg jo bare beherske meg. Jeg er en kaldpinne, og strømmen her er dyr, så jeg tenker det blir mye labber, pysjamas og tykk dyne. Forresten sover jeg allerede i pysjamas her; innetemperaturen er veldig annerledes enn hjemme. Dessverre kommer bankkostnader og forsikring på toppen av det hele - og vips, så har jeg sprengt budsjettet mitt. Siden jeg er over 26, får jeg ingen billig studentordning i banken, og man må ha innboforsikring for å få lov til å leie. Bankkort og forsikring koster mer i måneden enn det jeg betaler for banken min et helt år i Norge. Veggene er så tynne at det er strengt forbudt å bråke, og jeg har ikke nevnt at mannen min skal besøke meg en uke av gangen - men det er dobbelt så stort som hyblene på studenthjemmet. Jeg har dusj (!) og vask på rommet, men deler toalett med ganske mange andre. Regner med at det går greit å ha Georg på besøk, for det er en svær bygning, og man kan umulig holde kontroll på alle som kommer og går. Det er tre minutter å gå til østersrestauranten min (men nå spørs det om det blir så mange besøk der...), og i omtrent den eneste gaten i sentrum som virkelig er stille. Og så er det kjøleskap der! Ikke vaskemaskin, så det blir det jo også ekstrautgifter av, og jeg må selv sørge for kokeplater eller ovn.

Jeg er litt engstelig fordi vi ikke fysisk har skrevet under noen kontrakt; det får vi ikke gjort før jeg har alle de hundre milliardene med papirer klare. Men det siste damen sa til meg i dag, var at hun stolte på meg, slik jeg stolte på henne. Jeg må ha en garantist, og jeg lar jo Georg være det, og de må ha lønnsslippene hans for de siste tre månedene. Er litt sliten av fransk byråkrati og i det hele tatt i dag.

I tillegg ble jeg grepet av en veldig tristesse i morges. I går reiste jeg inn til Paris for å møte Georg og flere skotter. Kampen var fantastisk - og Skottland vant jo, helt overraskende. De leder gruppen sin nå - over Italia og Frankrike. Helt sprøtt. Paris var full av kilter (Georg hadde også sin på seg) og jeg så aldri noe bråk. Jeg har tidligere også blitt overrasket over hvor siviliserte franske fotballfans er. Når de taper, trekker de på skuldrene og går videre til neste punkt i livet. Men, ja, tristessen kom da jeg reiste fra Georg i morgen, og husket hvor vanvittig kjipt det kan være noen ganger, det å bo fra hverandre. Jeg gråt som et barn den første gangen i fjor, da vi installerte meg på studenthjemmet. Etter hvert ble det enklere; alt var nytt og spennende, jeg fikk mange nye venner. Selv om ikke alt er nytt og spennende lenger, burde jeg fint klare å tenke på andre ting enn å savne kjæresten min - men akkurat i morges var det bare trist, og det har liksom blitt hengende igjen.

Jeg burde jo feire at jeg har fått tak i et sted å bo, endelig, og at Skottland vant i går, og at jeg hadde en herlig kveld med blant andre Alan, som hadde bursdag - i stedet tar jeg visst alt med negativt fortegn. Ikke bra. Må skjerpe meg. Skal jo uansett se Georg igjen på lørdag. Skjerpings!

Ok. Har fått tak i Håvard, men vet ikke om jeg rekker å se ham før lørdag. En annen bra ting er forresten raregalesnille damen min; i dag var hun skikkelig snill og hentet meg på stasjonen så jeg skulle komme tidsnok til utleiemenneskene. Hun har hjulpet meg i hele dag med papirer; har overlevert id-kort og strømregning for at ting skulle bli enklere for meg. Men nå nettopp var jeg innom kjøkkenet for å ta meg et glass vin, og glasset var så klissete at jeg måtte vaske det. Etter at jeg hadde gjort det, krøp det frem små insekter fra den andre siden av oppvaskmiddelet. Jeg har tenkt å kjøpe henne en blomsterkvast; hun har til og med tilbudt meg å installere fransk word på maskinen min, jeg har vasket klær hos henne gratis og jeg kan godt sette igjen en pose her hos henne, slik at jeg ikke får overvekt på veien hjem. I går fortalte hun forresten om at hun haiket fra Paris til Singapore i 1974, og var innom både Afghanistan og Iran.

Jaja. Ting går seg til. Nå skal jeg få rumpestumpen i gir og få meg dette oppholdets andre restaurantmåltid - også denne gangen med østers. Jeg vet jeg ikke egentlig har råd, men tyve euro for tolv øster er latterlig i forhold til norske priser, og noen ganger må man være snill med seg selv. Jeg har lyst til å være snill med meg selv.

Det håper jeg alle andre jeg er glad i også er. Klem!

PS: Ja, jeg tok ut neseringen da jeg så på rommet i dag. Moralsk forkastelig eller veldig lurt? Kanskje litt av begge deler?

Samisk sjaman har gandet flere fotballag

- og det må jeg faktisk si jeg synes er veldig interessant. Han har faktisk ansvaret for både Brann og Hammerfests elendighet. Jeg skulle imidlertid ønske at han kunne brukt kreftene sine til noe i Irak, for eksempel. Hele artikkelen er fra dagbladet.no.

Jeg har fått premien min; tre nydelige panner fra Lagostina. Ganske sprøtt at tre panner er verdt fire og et halvt tusen. Kasserollene er fine, men rosinen i pølsa er stekepannen. Woho!

Min elskede og hans barn har reist til Kina i dag, en dag forsinket. Litt skummelt, jeg tror jo ikke helt på at de klarer seg uten meg. Og så savner jeg Georg allerede, selvsagt, fordi jeg vet at han skal være lenge borte, og at det blir lenge til jeg får se ham igjen. Heldigvis reiser jeg nordover om få dager, og jeg skal passe på å gromkose meg. Jeg ble ikke med til Kina både fordi jeg har flyskrekk (laaaang flytur) og har vært der før, og fordi de tre nok har godt av å være litt alene sammen.

I dag lurer jeg på om jeg vil ha en cæsarsalataktig ting, eller en salade nicoiseaktig ting. På lørdag lagde jeg kengurusalat til fire jenter mellom 14 og 16, og en av dem begynte å synge om Skippy.

Bildet er av Mikkel Nils Sara, sjamanen.