En sliten morgen

- som om morgenen allerede har vært brukt. Det er for så vidt riktig, for fire om ettermiddagen kan vel ikke regnes som morgen.

Kom hjem i sekstiden etter Tamara-jobbing. Før vi låste, hadde jeg betalt Paul drikke fordi jeg ville at han skulle høre på meg og mannfolkproblemene mine. "Vi liker ikke hverandre, så jeg vet du vil være ærlig, og du er like fattig som meg, så du orker faktisk å sitte her og høre på plapringen min bare du får noe å drikke."

Like før hadde vi kastet ut Peter, Pauls venn. Han er hyggelig og søt, men han har fått det for seg at han liker meg litt ekstra. Han minner meg om en far. Ikke at han ligner på pappa, men jeg synes at han ser ut som en farsfigur. Han gjorde seg om til en hund med bedende øyne, fulgte etter meg på bakrommet mens jeg bar glass og flasker, spurte igjen og igjen om ikke jeg bare kunne være så snill å ta en kaffe med ham en dag, gi ham en sjanse, han brydde seg ikke om at jeg kanskje ikke var verdens beste person, dessuten trodde han at jeg var verdens beste person. Jeg stinket gammelt øl og svette, var sur og sliten og fortalte ham at jeg ikke har behov for flere mannfolk i livet mitt nå, at jeg drikker og røyker for mye, at jeg nesten ikke tjener penger, at jeg har studert i hundre år uten å være kvalifisert for en ordentlig jobb, at jeg svinger sånn i humøret mitt at det er merkelig at jeg ikke er innesperret på galehus på livstid og at jeg faktisk har vært på galehus. "Ja, ok, men kan vi ikke bare ta en kaffe?"

I dag våknet jeg av at han sendte meldinger om å ta en kaffe.

Det finnes mange som Peter, og jeg kan ikke fatte at jeg går rundt som et takras og er så... interessant for dem. Har de ikke et liv? Klarer de ikke å identifisere et takras når de ser et? Kan de ikke bare gå hjem?

Da jeg kom hjem, var Antoine fremdeles oppe. Han har snudd døgnet også når han ikke jobber i flere måneder nå. Jeg satte meg på gulvet fordi jeg følte at jeg måtte ha bakkekontakt, og spurte om hvorfor han lot som han ikke husket at vi gjorde det slutt for noen dager siden. Han visste ikke. Etter litt prating fullstendig uten skrik og skrål, ble vi enige om en pause. Vi snakket om at en pause sjelden er en pause, at det vanligvis betyr at det er slutt. Han vil dra til Frankrike så raskt som mulig, og skal snakke med Tamara-sjefen Rafi om det. Han sjekket flytider og ble skuffet over at han kanskje ikke kan dra før søndag, altså i morgen. Siden han sover fjorten timer i døgnet, skjønner jeg ikke hvordan han skal klare å ringe Rafi før det blir natt igjen. Men en av tingene Paul sa til meg, var at jeg måtte drite i hva den jævla franskmannen foretok seg, det var i hvert fall ikke mitt satans problem, og så oppføkka som jeg var, måtte jeg jo tenke på meg selv, også. Nesten direkte sitat.

Hvis Antoine forsvinner nå, får jeg pengeproblemer. Jeg tror og håper at han er redelig nok til å ta ansvar. Jeg vil, naivt nok, at han skal fortsette å bo her. For hans og for min skyld.

Hele greia stammer fra da han gikk fra meg i fjor. Den tiende juni. Hvis jeg hadde fått det akkurat som jeg ville, ville vi fortsatt vært sammen. Men det var helt riktig, det folk fortalte meg da, at den greia var en knekk jeg ikke klarte å komme over. Og han har nesten ikke delt følelsene sine med meg siden. Han sier det er Norge som gjør ham deprimert, og at vi bare kan reise til Frankrike, bo der sammen, så vil vi finne tilbake til alt det gode.
Jeg vil ha et forhold som er bra uansett hvor jeg er. Jeg vil bo i Norge en dag, i Frankrike en annen - og så reise til Portugal og være der en måned. Så lenge jeg ikke har et hjem i Honningsvåg, vil jeg aldri være fast. Røttene mine er bestemor. (Og når hun dør, skal jeg fly over jorden som pollen i vinden.)

Jada, jeg er selvsagt forelsket i en fyr, også. Jeg kan si at han ikke er grunnen til Antoine-problemene, men ingen kommer til å tro på meg, uansett. (Hvorfor tror ikke mine nærmeste på det jeg sier? Lyver jeg så mye? Er jeg så åpenbart lite i kontakt med mine egne følelser?) Han er for bra til å være med på alt dette dramaet mitt. Om han er en som blir værende, vet jeg ikke. Sånt vet man jo ikke. Jeg er tenåringsforelsket i ham, sånn stirre-hverandre-i-øynene forelsket. Det skjer jo ikke mange ganger i livet. Venner og familie ville likt ham, Henny ville sagt at han var bra, men at det ikke vil vare. Jeg mistenker at Henny synes jeg skal finne noen som er nøyaktig som meg, bare mer stabil. Gal, men stabil.

Jeg lengter etter Portugal. Etter å sitte og skrive. Ikke ha drama. Ikke ha menn å forholde seg til, bare denne kunstereksen som svinser rundt og lærer seg å lage kaffe til meg om morgenen.

I februar kommer både Julien og Hege. Jeg gråter ikke, har ikke lyst til å gråte, men har lyst til å ha lyst til å gråte i Hege og Juliens armer.