Lang vei hjem

Alt går ikke som man tror her i verden. Jeg ble overfalt og ranet i Portugal. I begynnelsen trodde jeg det var mindre ille enn det faktisk var; i løpet av det første avhøret skjønte jeg at jeg hadde større fysiske skader enn jeg hadde trodd, og fikk vite at husverten min manglet ting som var langt mer verd enn min pc, mobil eller lommebok.

Jeg orker ikke gå i detalj. Jeg har vært på herberge for hjemløse, diverse sykehus der ingen snakker engelsk og i åtte timer lange avhør. Jeg har ikke status som mistenkt i saken - tror jeg - men husverten mener at jeg må ha samarbeidet med tyven(e).

Mamma og Jørn organiserte redningsaksjon. Jørn kom nedover og virket som en positiv faktor sammen med Den norske ambassaden (kriminalpolitiet ble i hvert fall hyggeligere med én gang de fikke vite at han skulle komme). Vi kom hjem til ham i går. Er for usikker på verden til å dra fra ham foreløpig, selv om jeg savner leiligheten min. Må på Legevakten i dag, og satser på å dra hjemom for å hente ting og kanskje hilse på Antoine først.

Er sint, lei meg og takknemlig samtidig. Usigelig trist at noe slikt kan skje. Vakkert å bli reddet fra alt det fæle. At jeg har noen som bryr seg så mye om meg.
Turen til Faro i påsken skal gjennomføres. Jeg skal prøve å ikke la dette ødelegge forholdet mitt til Portugal. Eller menneskeheten generelt sett. Men det kan ta en stund før jeg blir ordentlig glad igjen.