Portugal I

Første tiden i Alfama var vakker og knalltøff samtidig. Var multisyk på slutten, og gassen i leiligheten forsvant uten at jeg først skjønte hva som skjedde, og når man både er syk og kald og det plutselig regner hele tiden, og man må til lege og verten har latt en være alene i leiligheten, og kortet ikke virker som det skal, og telefonen blir tom for penger - da er det hardt å leve. Men det er et av verdens vakreste strøk. Var der på interrail med Georg og spiste på Morgadinhas fantastiske restaurant for noen år siden, og da jeg tuslet rundt der andre dagen, fant jeg faen meg ut at hun var rett rundt hjørnet. Fordi Fred hadde tatt meg med på fest hos dama første kvelden (masse kunstnere som sang musikallåter fra noter, akkompagnert av en proff pianist og en blokkfløytespillende advokat), tok jeg ham med til Morgadinha dagen etter. Så dro vi til en ekte fadoplass, med pause på en bakketopp med en sprøtt vakker utsikt over byen. Freds leilighet ligger rett over en liten plass der folk plaprer, roper, spiller fotball og synger fado døgnet rundt. Veldig fint og romantisk når man har energi, gass og god helse.

Har det mer behagelig her jeg er nå, i Povoa, omtrent et kvarter utenfor sentrum. Pedro har en svær leilighet i toppen av en kjedelig, men trygg bygning i et stille strøk. Jeg har dobbeltseng i eget rom med egen balkong. Pedro bor sammen med Habib, en marokkaner, og i helgene bor barna til Pedro her også. Camilla på tretten prøver å snakke engelsk, Habib og jeg snakker fransk, Pedro og jeg snakker engelsk og han skjønner de fleste latinske språk, Vasco på syv plaprer og roper ut ting han har hørt på diverse språk - gjerne helt ute av sammenheng, men med perfekt uttale. Habib røyker vannpipe med jordbærsmak, Pedro tvinger ungene til å spise fiskesuppen min og det er en behagelig familietilværelse etter det turbourbane Alfama-livet.

Det ligger merkelige historier rundt alle disse folkene. Habib og Pedro har jobbet sammen "i nord" før, nå går Habib på kveldsskole og prøver å bli portugisisk statsborger. Pedros unger bor hos foreldrene i ukedagene fordi han jobber så mye, og moren stakk av til Azorene da Vasco var halvannet år gammel. Fred fortalte at han og dama Joana hadde et åpent forhold, og om jeg ville ha meg med dem, noe jeg høflig avslo, men kvelden endte med at Joana ikke var så fornøyd med å ha et åpent forhold likevel, og jeg trøstet henne på kjøkkenet og snakket om livet og sånn.

Har problemer med blåtannen på maskinen, og får foreløpig ikke publisert bilder fra mobilen, men legger ved gamle bilder fra den gangen Gerog og jeg besøkte Morgadinha. Og apropos historier: Morgandinha er i femtiårene, snakker tilnærmet perfekt fransk og man kan se at hun har vært vakker en gang. Hun er åpen om at hun bodde i Paris i mange år, men mumler bare tvetydig hvis man prøver å finne ut hvor brannsårene på halsen og deler av ansiktet hennes kommer fra. Og hun har noe av den beste fiskematen jeg har smakt.

Noen ganger savner jeg alt og alle; venner, ekser, familie, kjæreste og norsk innetemperatur og renslighet. Andre ganger bare koser jeg meg. Klem til alle!