Jeg har nettopp sendt e-post til Kirsti Langeland, som jeg tidligere har skrevet om her på bloggen. Hun har en nydelig dagbok på nettet, bor i Sør-Frankrike og har dessverre blitt dårligere og dårligere av kreft. Hun er lagt inn på sykehus nå, og det er en kaldklar vårmorgen på Østlandet i Norge. Jeg har spist frokost med stedatteren min, hørt på radioen at en eldre, fransk dame har gjort stor suksess med en bok om alderdom og tenkt på kleskomponering og hva vi skal ha til middag i dag. Jeg er veldig takknemelig for at jeg kan oppleve nettopp dette.

Større perspektiver

http://www.kirstio.com/Mazerolles/index19.htm

Det er ikke sikkert dere har verken lyst eller ork til å lese dette, men denne damen har i hvert fall gjort helt enormt inntrykk på meg. Jeg kom over sidene hennes i høst; jeg lette etter noe informasjon om Frankrike på norsk før en eksamen.

I stedet for å lese til eksamen, leste jeg bare bloggen hennes, og satt med tårer i øynene på det fransk-norske senteret mens jeg sendte henne en kommentar om hvor sterkt det var. Jeg fikk svar fra henne rundt nyttår om at hun var glad for kommentaren. Jeg var innom sidene hennes akkurat nå, og tenkte bare jeg skulle dele med noen; dette... dette som får meg til å bli så uendelig takknemlig for at jeg lever det livet jeg lever; for at jeg har de menneskene rundt meg som jeg er så glad i.