Hallo verden! Hadde jeg vært min mor, hadde jeg sunget at jeg var en gris som skulle stå opp; jeg er visst litt gira. Har en greie om Simone de Beauvoir i dag og er jo så fokusert på at alt skal være bra at jeg ikke drømmer om annet om natten.
Man har fortsatt kaffe i huset. Man har fot som er nesten helt bra. Man får økonomisk støtte av diverse mødre, men neste husleie i slutten av neste måned er foreløpig usannsynlig å få stablet på bena. Positivt er det at jeg har et jobbintervju i dag, en jobb som både kan gi små og store utfordringer. Egentlig er jeg nok mer en godt nok kvalifisert, men så spørs det om neseringen er et problem. Det er en stilling på bare 35 % i utgangspunktet, noe som vil gi for lite penger, egentlig, men som passer bedre når man tross alt er fulltidsstudent. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal løse problemet med at jeg burde ringt opp Adecco, har registrert meg hos dem på nettet og så ringte de mens jeg var på forelesning - men jeg har ikke nok penger på telefonen til å ringe dem opp. Kanskje man kan finne damen som la igjen beskjed på nett, og så oppsøke filialen hennes fysisk. Kanskje jeg får jobb i dag, og kan glemme hele Adecco.
Letingen etter penger har gjort at jeg har invitert folk til å bli med på spørreundersøkelser, for man får fem kroner for hver vervede venn. Håper jeg ikke har gjort noen sure på grunn av dét. Nå står det forløpig bare tretti kroner på undersøkelseskontoen, men det er altså penger man faktisk kan få utbetalt, og det er jo bra. Jeg har også sendt et manuskript til et forlag; jeg vet ikke om det er ferdig og jeg har ikke jobbet med det på lenge, men jeg følte det var verdt å prøve. Forrige skriveperiode var da det var streik i Frankrike, så det er tydelig at jeg trenger mye fritid for å være kreativ. Mange spør meg om hvorfor jeg ikke skriver, men jeg har ikke noen prestisje på dét, jeg mener, det er ikke matnyttig og det er jo ingen vits i å tvinge seg til å gjøre noe ikke-matnyttig når man ikke har behov for det.
Hva ellers? Mange hyggelige middagsbesøk. Åsmund på lørdag, Kristina som jeg møtte i Frankrike i går, Maria fra Mo-perioden og Ragnhild fra Frankrike i 2006 sist onsdag, en Guro jeg ikke har sett på ti år i dag. Guro skal til og med ta med vin, juhu! Hun begynte på Heimly, folkehøgskolen jeg gikk på, men sluttet før jul. Hun fant meg tilfeldigvis på nett og fant ut at hun skulle kontakte meg, selv om hun ikke helt husket hva vi gjorde eller snakket om. Vi fant ut at vi skulle se om vi fremdeles liker hverandre, synes det er et bra prinsipp. Yngve overnattet for en uke siden, men la igjen fem hundre kroner. Det var veldig ambivalent, han har alltid tatt i mot meg uten at jeg har gitt ham noe økonomisk og jeg vil ikke at gjestfrihet skal betales for. Jeg oppdaget ikke pengene før han hadde reist, han la også igjen en lapp der han sa det var billigere enn hotell og bedre mat enn på restaurant, men jeg sendte straks en melding om at jeg ville se på det som et lån. Så får jeg kanskje møtt kusine Kine før familietreffet - som jeg gleder meg veldig til. Sosialt og hyggelig, alt dette, og skikkelig deilig å få ny kontakt med gamle venner jeg ikke har sett mens jeg har vært i utlandet.
Nå skal jeg få fingeren ut og skrive litt mer om de Beauvoir før forelesning. Klem til hele verden!
mandag, september 29, 2008
fredag, september 19, 2008
Det er lenge til jul
Har fått hyggelige og bekymrede tilbakemeldinger etter siste blogginnlegg. Det jeg kan si, er at man ikke trenger å bekymre seg for min mentale helse. Jeg er kanskje gal, men jeg blir nok ikke mer normal enn dette.
Man kan derimot bekymre seg for min fysiske helse, økonomien min, studiene og mangelen på jobb. Det spørs imidleritd om det er noen vits i. Jeg vet ikke hvordan det skjer, men ting pleier å ordne seg for meg. Jeg håper det ikke bare er på grunn av mammas lommebok og det at Hege alltid kan låne meg penger.
Jeg har fått ny kjæreste. Flere av vennene mine har møtt ham, og Georg vet om det, men jeg vil gjerne understreke at dette ikke nødvendigvis er noe seriøst. Det siste jeg vil nå, er å inngå noe nytt, fast. Jeg utelukker ikke at det kan vare en stund; jeg mener, er det bra, så er det jo bra, men jeg er veldig, veldig fornøyd med å føle meg selvstendig nå.
Det er lenge til jul, men jeg har laget en ønskeliste allerede (under en laaang forelesning om Dreyfus-affæren...):
1) Tur til Honningsvåg for å feire jul med bestemor
2) Reparasjon av datamaskin eller ny datamaskin (garantien på tre år er gått ut, den avslutter stadig helt av seg selv, tastaturet mangler en tast, den bruker hundre år på å gjøre noe som helst)
3) Internett-abonnement
4) Tannlege
5) Tur til Frankrike
6) Stoler som ikke er av hvit plast (men nå har jeg både sofaseng, lampe og bord!)
7) Gavekort på mat, polet, klær
8) Ikke teve! Er så fornøyd med å ikke ha teve!
Tihi.
Jeg er på Blindern, men har ennå ikke fått svar fra kollokviemenneskene mine om oppgaven vi skal skrive sammen. De sendte beskjeder om hvem de ville ta for seg, jeg var sent ute og måtte ta den teiteste, men nå har jeg ikke fått svar på forslag om å møtes og jeg skjønner ikke om fremleggelsen er mandag eller uken etter. Aiaiai. Meeeen det ordner seg nok. Skal sende fra meg en teit oppgave om en stor fransk by eller region som jeg har gjort ferdig lenge før fristen, nettopp fordi jeg har mange andre oppgaver omtrent samtidig. Foten har gjort meg immobil lenge, men denne hjernen er søren meg sylskarp fremdeles. (Det er faktisk merkelig å være så intelligent som det jeg er. Jeg tror verdensoppfatningen til vanlige dødelige er helt annerledes en min. Hm. Cocky i dag.)
I kveld skal jeg på premierefest for Bitch Song Club, en lesbisk dukkecabaret skrevet av flinke Ellisiv Lindkvist. Hun var i bryllupet; vi gikk i klasse sammen i Tromsø. Ellisiv selger meg en billett til bare femti kroner, og Hege har nettopp lånt meg penger, så jeg håper jeg har nok til både å kjøpe noen flere pensumbøker til teite, teite litteraturkritikkhistoriefaget og å kjøpe øl på teateret - for det skal man visst. Men hva har man på seg på premierefest for lesbisk dukketeater med øl når man har lagt på seg tusen kilo og fremdeles ikke kan bruke de fineste skoene sine? I går møtte jeg Lene Westerås, fra samme klasse - som også var i bryllupet. Utrolig bra folk fra den klassen. (Hvorfor er det en uteligger på datarommet? Hva vil han? Huff! Han bare går rundt og kikker! Sånt skal man ha seg frabedt.) Det var også en fra den klassen som gav meg tegneserieoppdraget, men Tromsø kommune har fremdeles ikke betalt meg for den. Nå har jeg sendt purre-epost. 1500 kroner er en formue for meg nå.
Vel. Jobbe. Lete etter jobb. Jeg saluterer dere alle.
Man kan derimot bekymre seg for min fysiske helse, økonomien min, studiene og mangelen på jobb. Det spørs imidleritd om det er noen vits i. Jeg vet ikke hvordan det skjer, men ting pleier å ordne seg for meg. Jeg håper det ikke bare er på grunn av mammas lommebok og det at Hege alltid kan låne meg penger.
Jeg har fått ny kjæreste. Flere av vennene mine har møtt ham, og Georg vet om det, men jeg vil gjerne understreke at dette ikke nødvendigvis er noe seriøst. Det siste jeg vil nå, er å inngå noe nytt, fast. Jeg utelukker ikke at det kan vare en stund; jeg mener, er det bra, så er det jo bra, men jeg er veldig, veldig fornøyd med å føle meg selvstendig nå.
Det er lenge til jul, men jeg har laget en ønskeliste allerede (under en laaang forelesning om Dreyfus-affæren...):
1) Tur til Honningsvåg for å feire jul med bestemor
2) Reparasjon av datamaskin eller ny datamaskin (garantien på tre år er gått ut, den avslutter stadig helt av seg selv, tastaturet mangler en tast, den bruker hundre år på å gjøre noe som helst)
3) Internett-abonnement
4) Tannlege
5) Tur til Frankrike
6) Stoler som ikke er av hvit plast (men nå har jeg både sofaseng, lampe og bord!)
7) Gavekort på mat, polet, klær
8) Ikke teve! Er så fornøyd med å ikke ha teve!
Tihi.
Jeg er på Blindern, men har ennå ikke fått svar fra kollokviemenneskene mine om oppgaven vi skal skrive sammen. De sendte beskjeder om hvem de ville ta for seg, jeg var sent ute og måtte ta den teiteste, men nå har jeg ikke fått svar på forslag om å møtes og jeg skjønner ikke om fremleggelsen er mandag eller uken etter. Aiaiai. Meeeen det ordner seg nok. Skal sende fra meg en teit oppgave om en stor fransk by eller region som jeg har gjort ferdig lenge før fristen, nettopp fordi jeg har mange andre oppgaver omtrent samtidig. Foten har gjort meg immobil lenge, men denne hjernen er søren meg sylskarp fremdeles. (Det er faktisk merkelig å være så intelligent som det jeg er. Jeg tror verdensoppfatningen til vanlige dødelige er helt annerledes en min. Hm. Cocky i dag.)
I kveld skal jeg på premierefest for Bitch Song Club, en lesbisk dukkecabaret skrevet av flinke Ellisiv Lindkvist. Hun var i bryllupet; vi gikk i klasse sammen i Tromsø. Ellisiv selger meg en billett til bare femti kroner, og Hege har nettopp lånt meg penger, så jeg håper jeg har nok til både å kjøpe noen flere pensumbøker til teite, teite litteraturkritikkhistoriefaget og å kjøpe øl på teateret - for det skal man visst. Men hva har man på seg på premierefest for lesbisk dukketeater med øl når man har lagt på seg tusen kilo og fremdeles ikke kan bruke de fineste skoene sine? I går møtte jeg Lene Westerås, fra samme klasse - som også var i bryllupet. Utrolig bra folk fra den klassen. (Hvorfor er det en uteligger på datarommet? Hva vil han? Huff! Han bare går rundt og kikker! Sånt skal man ha seg frabedt.) Det var også en fra den klassen som gav meg tegneserieoppdraget, men Tromsø kommune har fremdeles ikke betalt meg for den. Nå har jeg sendt purre-epost. 1500 kroner er en formue for meg nå.
Vel. Jobbe. Lete etter jobb. Jeg saluterer dere alle.
mandag, september 08, 2008
Hei
Jada, jeg er i live. Nei, det går ikke bra. Men det kommer til å gå bra, og det ville vært merkelig hvis det gikk bra. I tillegg til samlivsbrudd, har pengetrøbbel og helseproblemer krøllet livet mitt til. Brannsåret på foten har gjort at jeg har måttet sitte mye inne, og det hjelper ikke med vektøkning og at jeg ikke kunne ta meg jobb likevel. Det går bedre, men jeg har hele tiden fått beskjed om at foten tar bare litt lengre tid. Skal på sykehuset på kontroll i morgen, og håper det skal bli siste gang man rensker bort grønn gusje fra såret, det er ikke større enn en tommelfingernegl nå. Ellers er folk snille mot meg, både venner som gir klemmer og familie som gir penger. Siste møbelhandletur denne uken, og så håper jeg at jeg kan komme med en litt mer positiv oppdatering neste uke. Klem til alle sammen.
fredag, juli 04, 2008
Hoi polloi
Jeg har kommet meg på plass i Sortland. Låner Sindre og Astrids leilighet midt i sentrum. Den er fin. Her er midnattssol, varm luft og kald vind. Sindre har trådløst nett, men har glemt passordet, jeg stjeler veldig variable trådløse nett av og til, men har egentlig ikke tid til å gå på nett. I natt måtte jeg bare gå og legge meg med én gang etter jobb. Eller, det vil si, jeg åt to bananer som hadde vært lunsjen min, men som jeg ikke hadde hatt tid til å spise, mens jeg konstaterte at jeg ikke hadde nett. Føttene mine skalv av smerte.
Litt mer klaging: jeg er ansatt som resepsjonist og skal jobbe som kokk til over helgen. Jeg er jo veldig glad i å lage mat, men nå har jeg altså fått én dags opplæring før jeg skal jobbe uten kokken på kjøkkenet. Det er helt vanvittig. I går skulle kokken og jeg jobbe mellom 1500 og 2300, men vi sluttet klokken 0100. Da vi skulle gå, sa hun ”oi, nå skrev jeg timer på ditt ark, ikke mitt”. Poenget var at hun bare skrev timer til midnatt. Hun pleier å være ”snill”. Det gjør også den andre ferievikaren, som skulle vært på jobb til fire men ble til syv, tror jeg. Hun sa hun skulle skrive timer til 1630, selv om hun hadde tatt det veeeldig sakte i dag. Og ferievikaren og jeg blir betalt småpenger – 130 kroner i timer uten tillegg for verken kveld eller helg. Sjefen er, etter det lille jeg har sett, en sympatisk ildsjel som strever både for å få hjulene til å gå rundt og for å ikke blir misforstått.
Jeg er nødt til å kjøpe meg fotformsko eller hva det nå enn heter. Selv etter en natt med søvn har ikke føttene mine det bra, og det blir i hvert fall ikke mindre å gjøre i dag enn i går. Jeg risikerer kanskje å gjøre sjefen min sint, og det er kanskje dumt etter nettopp å ha begynt, men jeg kommer til å fortelle henne at det er for mye jobb. Det burde være minst to andre ansatte i bedriften, helst tre. I går hadde kokken og jeg tre eller fire røykepauser, på til sammen mindre enn en halvtime, og da jeg sluttet var jeg ikke sulten en gang. Magen min hadde glemt å eksistere. Og det selv om jeg hadde vært med på å lage boknafisk med kålrabistappe og bacon, ovnsbakt, nøtteglasert steinbitfilet, røye med kremet hvitvinssaus, hvalbiff med multer, friterte klippfiskboller og fiskesuppe. Første ankepunkt er for mye jobb, andre ankepunkt er at jeg også må fungere som servitør. Jeg er ansatt som resepsjonist og må jobbe som kokk, javel, det er sprøtt og morsomt, men noen servitør er jeg, som har arvet min fars balanse og min bestemors fintfølende lynne altså ikke. Dessuten presterte jeg i går å fortelle en som nettopp hadde vært i Moseldalen på vinsmaking at Tariquet faktisk er et veldig godt kjøp og fungerer til alle fiskerettene på menyen – selv om den har skrukork.
Jeg er overbevist om at jeg hadde rett. Jeg tror likevel ikke det er den beste måten å få kunder til å komme tilbake på.
Noe av det sprøeste med restauranten er at man har glemt å føre hvite viner på menyen. Og at det i tillegg til den franske allrounderen bare var noen slanter med dårlig, søt, tysk riesling igjen. Åfyogfy. Og at det er flere ting på menyen kokken ikke har og/eller kan lage. Hvorfor ha skalldyrsuppe med tang på menyen når kokken faktisk lager en kjempegod fiskesuppe med Vesterålens fiskeboller og fløte, kjemisk fri for tang og skalldyr? Hvorfor ha råstekte poteter og pommes frites på menyen når det ikke finnes verken fryste pommes frites eller rå poteter? Jesus Maria. Hvis jeg får dette til, hvis jeg får lov til å påvirke, hvis jeg finner gode og billige nok sandaler, blir dette den morsomste sommeren siden... tja. Hvis jeg bare må jobbe hardt og gjøre ufornuftige ting, prøver jeg simpelthen å finne noe annet å gjøre her i nærheten.
Annen type oppdatering på jung.nos Annieblogg. Hoka hey.
Litt mer klaging: jeg er ansatt som resepsjonist og skal jobbe som kokk til over helgen. Jeg er jo veldig glad i å lage mat, men nå har jeg altså fått én dags opplæring før jeg skal jobbe uten kokken på kjøkkenet. Det er helt vanvittig. I går skulle kokken og jeg jobbe mellom 1500 og 2300, men vi sluttet klokken 0100. Da vi skulle gå, sa hun ”oi, nå skrev jeg timer på ditt ark, ikke mitt”. Poenget var at hun bare skrev timer til midnatt. Hun pleier å være ”snill”. Det gjør også den andre ferievikaren, som skulle vært på jobb til fire men ble til syv, tror jeg. Hun sa hun skulle skrive timer til 1630, selv om hun hadde tatt det veeeldig sakte i dag. Og ferievikaren og jeg blir betalt småpenger – 130 kroner i timer uten tillegg for verken kveld eller helg. Sjefen er, etter det lille jeg har sett, en sympatisk ildsjel som strever både for å få hjulene til å gå rundt og for å ikke blir misforstått.
Jeg er nødt til å kjøpe meg fotformsko eller hva det nå enn heter. Selv etter en natt med søvn har ikke føttene mine det bra, og det blir i hvert fall ikke mindre å gjøre i dag enn i går. Jeg risikerer kanskje å gjøre sjefen min sint, og det er kanskje dumt etter nettopp å ha begynt, men jeg kommer til å fortelle henne at det er for mye jobb. Det burde være minst to andre ansatte i bedriften, helst tre. I går hadde kokken og jeg tre eller fire røykepauser, på til sammen mindre enn en halvtime, og da jeg sluttet var jeg ikke sulten en gang. Magen min hadde glemt å eksistere. Og det selv om jeg hadde vært med på å lage boknafisk med kålrabistappe og bacon, ovnsbakt, nøtteglasert steinbitfilet, røye med kremet hvitvinssaus, hvalbiff med multer, friterte klippfiskboller og fiskesuppe. Første ankepunkt er for mye jobb, andre ankepunkt er at jeg også må fungere som servitør. Jeg er ansatt som resepsjonist og må jobbe som kokk, javel, det er sprøtt og morsomt, men noen servitør er jeg, som har arvet min fars balanse og min bestemors fintfølende lynne altså ikke. Dessuten presterte jeg i går å fortelle en som nettopp hadde vært i Moseldalen på vinsmaking at Tariquet faktisk er et veldig godt kjøp og fungerer til alle fiskerettene på menyen – selv om den har skrukork.
Jeg er overbevist om at jeg hadde rett. Jeg tror likevel ikke det er den beste måten å få kunder til å komme tilbake på.
Noe av det sprøeste med restauranten er at man har glemt å føre hvite viner på menyen. Og at det i tillegg til den franske allrounderen bare var noen slanter med dårlig, søt, tysk riesling igjen. Åfyogfy. Og at det er flere ting på menyen kokken ikke har og/eller kan lage. Hvorfor ha skalldyrsuppe med tang på menyen når kokken faktisk lager en kjempegod fiskesuppe med Vesterålens fiskeboller og fløte, kjemisk fri for tang og skalldyr? Hvorfor ha råstekte poteter og pommes frites på menyen når det ikke finnes verken fryste pommes frites eller rå poteter? Jesus Maria. Hvis jeg får dette til, hvis jeg får lov til å påvirke, hvis jeg finner gode og billige nok sandaler, blir dette den morsomste sommeren siden... tja. Hvis jeg bare må jobbe hardt og gjøre ufornuftige ting, prøver jeg simpelthen å finne noe annet å gjøre her i nærheten.
Annen type oppdatering på jung.nos Annieblogg. Hoka hey.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
