Det somres

Været her er helt utrolig. I nesten to uker nå har vi hatt over tyve grader, bare avbrutt av noen korte, intense regnskurer. Da er det hyggelig å sitte inne i et klamt klasserom, da. Nei; det er faktisk hyggelig, for forelesningene er fremdeles interessante. Jeg har fått igjen min første test i noe som heter Stylistique, og fikk 5 av 10 mulige. Det hadde ikke vært bra på Blindern, men det er bra for en utlending her, og det er ståkarakter. Jeg sliter fremdeles med ta-igjen-timer som blir lagt samtidig som jeg har andre timer, men så kommer jeg ut i godværet, går gjennom slottet og begynner å smile.

Stakkars Georg sliter med både penger og barn, og jeg kan ikke hjelpe ham. Jeg har lånt penger av ham fordi jeg ikke får siste del av stipendet mitt før i sommer, og Carrefour-ladningen min med bokser er nesten slutt. Ironisk nok har jeg spart det beste til slutt; hønsemager, gåselever og andeterrine. Jeg leter mer og mer intenst etter sommerjobb, og nå hjelper jeg tre av mine franske venner med å skrive norske søknader også. Det hadde vært morsomt hvis noen av dem fikk gjennomslag. I stedet for å få igjen på skatten slik jeg pleier, har Georg fått litt mindre restskatt, og til sammen er nok det best. Jeg vurderer å slutte å enten røyke, drikke kaffe eller alkohol, og jeg lurer på om det er kaffen som blir igjen. Det ville sikkert vært bra, siden eksamenstiden begynner straks.

Likevel er jeg altså lykkelig. Jeg er så glad i dette landet, og selv om jeg ikke har noe mot Norge, gruer jeg meg til å dra hjem. Når man finner småpenger i lommene sine som gjør at man kan gå ut og kjøpe en fersk baguette om morgenen, og ha på Isigny-smør og dyppe lunser med knasende skorpe og myke innmat oppi sin bolle med café au lait, vel, da er livet deilig. Og solen skinner fra blå himmel, vinduet er åpent og måker og duer vil ha smulene. Akkurat nå er klokken 2234, og jeg har faktisk fremdeles vinduet vidåpent. Selv om jeg hadde elektriker her som fikset lampen min, gikk den i stykker igjen, og jeg har verdens beste unnskyldning for å bestandig brenne stearinlys. Jeg har sittet og sett på den blå himmelen sakte gå over i sort, jeg har hatt besøk av to kompiser som har hjulpet meg med korrektur på en oppgave og jeg skal straks sende den fra meg og så stikke innom en fest før jeg skal legge meg relativt tidlig. Har forelesning klokken ti i morgen om reisebeskrivelser fra sekstenhundretallet, og lørdag (!) har vi en deleksamen i samme fag. Og jeg gleder meg til å gå til universitetet i morgen, for selv om jeg ikke skal kjøpe noe blir det fint å gå gjennom fredagsmarkedet, og det har meldt godt vær i morgen også, og jeg skal stoppe og snakke med han som selger korsikansk skinke, og jeg skal fryde meg under forelesningen, for læreren har fått meg – endelig – til å like Montaigne.

Søndag reiser jeg til England en snartur for å treffe Georg. Jeg bekymrer meg for ham, men jeg bekymrer meg faktisk ikke så mye for de søte små. De er så store nå at de bør begynne å ta ansvar for handlingene sine, synes jeg, og jeg tror på at man kan lære av å gå på en smell en gang i blant. Det er imidlertid ikke bra at smellene går ut over Georg.

Hvis noen vet om sommerjobber der man ikke nødvendigvis må snakke norsk, ville det være fint å høre om det. Det er Antoine, Julien og Maud det dreier seg om, og guttene har så vidt begynt å lære seg norsk. Maud så redd for å drite seg ut at jeg ikke engang vet om hun kan ordentlig engelsk, men både Antoine og Julien er flinke. Julien gjentar ord av og til nesten uten aksent, og sist jeg dikterte en søknad for ham på norsk klarte han faktisk å skrive nesten hele brevet uten feil. Helt utrolig. Antoine liker heller ikke å prøve og å dumme seg ut, men er blitt veldig flink på grammatikk. Og jeg har ikke presset noen av dem, ikke engang foreslått noe, det er de som har kommet på tanken selv. Foreløpig fokuserer jeg mest på diverse filetfabrikker på kysten, men Antoine driver med en sjømannsutdanning som kan hjelpe ham til jobb på båt, og det er faktisk ledige sommerjobbstillinger på den franske skolen i Oslo som kan passe for lærerstudentene Maud og Julien.

Jeg håper dere har det bra, alle sammen. Jeg har ennå ikke gått sulten uten å ville det selv, jeg stortrives med studiene til tross for logistiske vanskeligheter og jeg, vel, ja, jeg er lykkelig. Hei!