Sol, sol, sol

- og 24 grader i dag. Dagen startet med Pygmalion-myten, og jeg snakket med læreren om det faktum at jeg har tre eksamener på samme dag, deriblant i hans fag. Jeg får lov til å gjøre en oppgave i stedet, men han var ikke særlig interessert i å snakke med meg, og det gjorde meg litt muggen. Jeg tror han trodde jeg uansett ikke kommer til å gjøre det bra fordi jeg er Erasmus-student. Meeen så kan det hende jeg bare er paranoid og vanskelig, også.

Alt kommer an på fagene. Stylistique er vanskelig, der håper jeg virkelig læreren er snill med meg. De franske uttrykkene blander seg med de norske, og jeg slår aldri så mye opp i ordboken som i de timene. Da mister jeg selvsagt setningene som kommer etterpå, etc, etc. Pygmalion-timene er kjempeinteressante, og jeg tror jeg kunne banket alle franskmennene med Ovid-tenkningen min. Timene i reisebeskrivelser fra det 16. århundre (blant annet Jean de Léry og Montaigne på pensum) er vanskelig og på gammelfransk, men interessante, og deleksamen sist lørdag gikk bra - men ikke bra nok. Læreren krever av meg, men sier hun skal ta lett på det formelle siden vi bruker annet system i Norge. Jeg skrev bra på prøven, jeg lirte av meg god tenkning og fine fraser - men ble ikke ferdig. Jeg, mitt fehode, brukte altfor lang tid på å forstå selve oppgaven; jeg sjekket i ordbøker og så ikke på klokken før det hadde gått en og en halv time, og alt jeg hadde skrevet, var oversettelse av oppgaven og det utleverte sitatet til norsk. Jeg fikk først panikk, men på slutten tenkte jeg at, vel, dette ror jeg uansett ikke i land, så jeg lagde en slags oppsummering av det jeg hadde tenkt og skrev det til slutt, mens jeg beklaget at jeg ikke ble ferdig. Var vel bare halvveis. Og, halleluja, læreren syntes det var helt greit; hun skal rette det jeg har gjort og la meg få gjøre oppgaven ferdig alene, hjemme, etter retting - og så rette den en gang til. Ganske snilt, synes jeg, det er jo dobbelt arbeid for henne. Jeg viste kladden min til en kompis etterpå, og jeg hadde nesten ingen skrivefeil. Hah.

Nå sitter jeg på studentcaféen og har med den vakre, rosapelsede Skype-telefonen - men universitetsnettet tillater ikke Skype lenger. Hiiihi. Jeg bare lufter pelstelefonen min, jeg. Imidlertid har jeg nå alltid god nettilgang i trappen rett utenfor døren til rommet mitt, så jeg kan jo ta sjansen på at naboene tåler norsk skravling i blant.

Etterpå blir det undervisning om familien i litteraturen - litt blæh - og så skal jeg møte Julien. Vi skal oversette cver sammen, det er en del franske ting jeg ganske enkelt ikke vet hva er, og som ikke finnes i Norge. Dagfinn og Henny har slengt seg rundt og snokt for oss i Bodø, og Proffice som har ledige ting i Sogndal og Leikanger har sagt at vi høres spennende ut, og spurt om når vi kan komme på intervju. Har akkurat sendt epost der jeg sier fysisk intervju blir en smule vanskelig. Lurer på om Bodø er best, selv om det absolutt ikke er mitt favorittsted. Maud blir sannsynligvis ikke med likevel; hun og Julien er av-og-på-kjærester, og akkurat nå er de av. Jeg vet at Julien er kjempemotivert for å dra, mens hun bare henger seg med på ham. Men, ja, i Bodø er det Høgskole og havn, så det kan kanskje finnes en mulighet for at både Antoine, Julien og jeg kan jobbe med noe som har noe med utdannelsene våre å gjøre.

Så har jeg blitt, mer eller mindre tilfeldig, 17. mai-direktør. Så nå skal jeg jobbe til tastaturet spruter med å delegere alle veier, for i løpet av uken har jeg en ny prøve i Stylistique og en gruuusom innlevering... allerede torsdag. Argh. Vel, solen skinner, og... ja, solen skinner. Bonne journée à tous et à toutes-

Det somres

Været her er helt utrolig. I nesten to uker nå har vi hatt over tyve grader, bare avbrutt av noen korte, intense regnskurer. Da er det hyggelig å sitte inne i et klamt klasserom, da. Nei; det er faktisk hyggelig, for forelesningene er fremdeles interessante. Jeg har fått igjen min første test i noe som heter Stylistique, og fikk 5 av 10 mulige. Det hadde ikke vært bra på Blindern, men det er bra for en utlending her, og det er ståkarakter. Jeg sliter fremdeles med ta-igjen-timer som blir lagt samtidig som jeg har andre timer, men så kommer jeg ut i godværet, går gjennom slottet og begynner å smile.

Stakkars Georg sliter med både penger og barn, og jeg kan ikke hjelpe ham. Jeg har lånt penger av ham fordi jeg ikke får siste del av stipendet mitt før i sommer, og Carrefour-ladningen min med bokser er nesten slutt. Ironisk nok har jeg spart det beste til slutt; hønsemager, gåselever og andeterrine. Jeg leter mer og mer intenst etter sommerjobb, og nå hjelper jeg tre av mine franske venner med å skrive norske søknader også. Det hadde vært morsomt hvis noen av dem fikk gjennomslag. I stedet for å få igjen på skatten slik jeg pleier, har Georg fått litt mindre restskatt, og til sammen er nok det best. Jeg vurderer å slutte å enten røyke, drikke kaffe eller alkohol, og jeg lurer på om det er kaffen som blir igjen. Det ville sikkert vært bra, siden eksamenstiden begynner straks.

Likevel er jeg altså lykkelig. Jeg er så glad i dette landet, og selv om jeg ikke har noe mot Norge, gruer jeg meg til å dra hjem. Når man finner småpenger i lommene sine som gjør at man kan gå ut og kjøpe en fersk baguette om morgenen, og ha på Isigny-smør og dyppe lunser med knasende skorpe og myke innmat oppi sin bolle med café au lait, vel, da er livet deilig. Og solen skinner fra blå himmel, vinduet er åpent og måker og duer vil ha smulene. Akkurat nå er klokken 2234, og jeg har faktisk fremdeles vinduet vidåpent. Selv om jeg hadde elektriker her som fikset lampen min, gikk den i stykker igjen, og jeg har verdens beste unnskyldning for å bestandig brenne stearinlys. Jeg har sittet og sett på den blå himmelen sakte gå over i sort, jeg har hatt besøk av to kompiser som har hjulpet meg med korrektur på en oppgave og jeg skal straks sende den fra meg og så stikke innom en fest før jeg skal legge meg relativt tidlig. Har forelesning klokken ti i morgen om reisebeskrivelser fra sekstenhundretallet, og lørdag (!) har vi en deleksamen i samme fag. Og jeg gleder meg til å gå til universitetet i morgen, for selv om jeg ikke skal kjøpe noe blir det fint å gå gjennom fredagsmarkedet, og det har meldt godt vær i morgen også, og jeg skal stoppe og snakke med han som selger korsikansk skinke, og jeg skal fryde meg under forelesningen, for læreren har fått meg – endelig – til å like Montaigne.

Søndag reiser jeg til England en snartur for å treffe Georg. Jeg bekymrer meg for ham, men jeg bekymrer meg faktisk ikke så mye for de søte små. De er så store nå at de bør begynne å ta ansvar for handlingene sine, synes jeg, og jeg tror på at man kan lære av å gå på en smell en gang i blant. Det er imidlertid ikke bra at smellene går ut over Georg.

Hvis noen vet om sommerjobber der man ikke nødvendigvis må snakke norsk, ville det være fint å høre om det. Det er Antoine, Julien og Maud det dreier seg om, og guttene har så vidt begynt å lære seg norsk. Maud så redd for å drite seg ut at jeg ikke engang vet om hun kan ordentlig engelsk, men både Antoine og Julien er flinke. Julien gjentar ord av og til nesten uten aksent, og sist jeg dikterte en søknad for ham på norsk klarte han faktisk å skrive nesten hele brevet uten feil. Helt utrolig. Antoine liker heller ikke å prøve og å dumme seg ut, men er blitt veldig flink på grammatikk. Og jeg har ikke presset noen av dem, ikke engang foreslått noe, det er de som har kommet på tanken selv. Foreløpig fokuserer jeg mest på diverse filetfabrikker på kysten, men Antoine driver med en sjømannsutdanning som kan hjelpe ham til jobb på båt, og det er faktisk ledige sommerjobbstillinger på den franske skolen i Oslo som kan passe for lærerstudentene Maud og Julien.

Jeg håper dere har det bra, alle sammen. Jeg har ennå ikke gått sulten uten å ville det selv, jeg stortrives med studiene til tross for logistiske vanskeligheter og jeg, vel, ja, jeg er lykkelig. Hei!