En nygrillet sardin, for eksempel

Jeg kunne ha sagt mye om de tre siste månedene mine i Spania. Hvor mye dritt jeg har vært gjennom, de mange fantastiske folkene jeg har møtt, hvor sinnssykt mye jeg har jobbet og de utsøkte rettene jeg har spist.

Jeg velger å snakke om enkel mat. De ferskeste, feteste småsardinene som blir vendt i melblanding før de frityrstekes, eller ganske enkelt slenges på grillen, og som serveres mens det fremdeles er oljebobler oppå dem. Baren i første etasje av bygningen jeg bodde i var ræva – de reklamerte med at de hadde fått inn snegler og serverte snegler som hadde vært frosne (jeg vet, for de hadde ikke vært lenge nok i mikroen) i ferdigfabrikklaget mandelsaus etter at jeg hadde sagt at jeg var allergisk mot alle salgs nøtter, også mandler – men de behandlet sjømat med respekt. Trikset var ganske enkelt å spørre om de hadde god, fersk fisk i dag. Den slitne damen ville svare ”ja, vi har fått inn ny torsk”, eller noe annet, og jeg skjønte etter hvert at dette var den eneste metoden jeg kunne operere etter. Dagens ferske blekksprut eller makrell ble vendt i den samme melblandingen, frityrstekt i den samme oljen, og servert med noen salatblader og en sitron som var delt i to. Den lokale hvitvinen var kompleks, tørr og vakker, og ligner ikke på noe som man får billig på et norsk pol (der kostet et romslig glass en euro). Hvis det ikke fantes fersk sjømat, så åt jeg serrano og manchego, fersk olivenolje og brød. Selv om bydelens beste bakeri lå rett ved siden av, var brødet alltid gammelt. Og servitørene ble liksom alltid eldre og mer livstrette.

Hvis jeg kunne få fersk sjømat, så rørte jeg ikke brødet. Jeg trengte det ikke. Jeg gnafset i meg ferske, hete boquerones som jeg hadde skvist litt sitron over, og var veldig fornøyd. Bussen fra jobb kom gjerne frem litt over syv, jobben hadde sluttet litt over seks, jeg hadde stått opp klokken syv, jeg hadde kjøleskapet fullt av deilig mat jeg kunne ha gjort fantastiske ting med – men jeg var bare så jævlig sliten, og jeg ville bare sette tennene mine i en saftig sardin som noen hadde tilberedt for meg.

Når jeg ikke jobbet syv til elleve timer daglig og ble betalt dårlig for det, under shaitie omstendigheter, så var det helg. Da prøvde jeg å nå den siste bussen til Nerja fredag kveld. Der brukte jeg mine surt ervervede grunker på pensjonater og hotell, og ikke én eneste gang klarte jeg å faktisk forhåndsbestille et sted å bo, så det ble litt, hm, dårlig økonomisk planlegging, gitt. Noen ganger var jeg alene, noen ganger var jeg der med kolleger, men i hvert fall: det handlet om total avslapping. En gang var det fire av oss i dobbeltsengen min som så på Canal Cocina en hel dag. Vi snakket av og til til hverandre, og klarte å bevege hodene våre nok til å ta en slurk av en ølboks. Ingen av oss hadde dusjet den dagen. På fine hoteller fikk jeg roomservice til å komme med frokost og ekstra kaffe. Jeg drakk den ekstra kaffen, og så småspiste jeg litt av tegneseriefrokosten utover dagen, og så, mens jeg egentlig bare ville fortsette å ligge i sengen og se på dårlig spansk matteve, så drog jeg meg selv inn i dusjen, etter håret, og fikk meg til slutt ut til en restaurant som hadde biff og roquefortsaus. Den andre eller tredje jeg prøvde gav meg the good shit. En biff som virkelig var muy poco hecho – veldig lite gjort (stekt) – og en saus der kokken hadde slengt biter av ost (av god kvalitet) oppi helt på slutten, slik at alt virkelig stinket av blåmugg. Han kunne godt ha hatt dårlige frites, for jeg spiser ikke mye av dem, men de var sprø og tykke nok til at jeg skjønte at mannen visste hva han gjorde. Det var så jævla teit da jeg senere prøvde Nerjas beste restauranter som også har biff med roquefortsaus på menyen. Ingen av dem klarte å tilberede en biff slik at den ble helt rå inni, men varm, på innsiden – slik at bare en tydelig stekeskorpe på utsiden ble tegn på kontakt med heftig varme. Ingen av dem hadde like god blåmuggostsaus som denne lille degosfyren som var sjef på et kjøkken der turister spiser lunsjen sin, blekfetrosa, etter å ha karret seg opp fra stranden, der menyen har altfor mange retter og der mine spisevenner aldri har fått god mat selv om fyren steker biffen min på samme vis hver eneste gang, der à la carte’en finnes på syv forskjellige språk og interiøret er preget av plast og skrikende farger, og denne lille, skitne, svartmuskede kokken altså kommer ut til baren hver gang han har et ledig øyeblikk. Han ser på de gjestene han vet er fornøyde. Han får et glass øl av bartenderen, tenner en røyk, og hever glasset til en skål – mens han smiler sleskt.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive mer om de tre månedene jeg tilbrakte i Malaga. Det kan godt hende at dette var det viktigste.