En nygrillet sardin, for eksempel

Jeg kunne ha sagt mye om de tre siste månedene mine i Spania. Hvor mye dritt jeg har vært gjennom, de mange fantastiske folkene jeg har møtt, hvor sinnssykt mye jeg har jobbet og de utsøkte rettene jeg har spist.

Jeg velger å snakke om enkel mat. De ferskeste, feteste småsardinene som blir vendt i melblanding før de frityrstekes, eller ganske enkelt slenges på grillen, og som serveres mens det fremdeles er oljebobler oppå dem. Baren i første etasje av bygningen jeg bodde i var ræva – de reklamerte med at de hadde fått inn snegler og serverte snegler som hadde vært frosne (jeg vet, for de hadde ikke vært lenge nok i mikroen) i ferdigfabrikklaget mandelsaus etter at jeg hadde sagt at jeg var allergisk mot alle salgs nøtter, også mandler – men de behandlet sjømat med respekt. Trikset var ganske enkelt å spørre om de hadde god, fersk fisk i dag. Den slitne damen ville svare ”ja, vi har fått inn ny torsk”, eller noe annet, og jeg skjønte etter hvert at dette var den eneste metoden jeg kunne operere etter. Dagens ferske blekksprut eller makrell ble vendt i den samme melblandingen, frityrstekt i den samme oljen, og servert med noen salatblader og en sitron som var delt i to. Den lokale hvitvinen var kompleks, tørr og vakker, og ligner ikke på noe som man får billig på et norsk pol (der kostet et romslig glass en euro). Hvis det ikke fantes fersk sjømat, så åt jeg serrano og manchego, fersk olivenolje og brød. Selv om bydelens beste bakeri lå rett ved siden av, var brødet alltid gammelt. Og servitørene ble liksom alltid eldre og mer livstrette.

Hvis jeg kunne få fersk sjømat, så rørte jeg ikke brødet. Jeg trengte det ikke. Jeg gnafset i meg ferske, hete boquerones som jeg hadde skvist litt sitron over, og var veldig fornøyd. Bussen fra jobb kom gjerne frem litt over syv, jobben hadde sluttet litt over seks, jeg hadde stått opp klokken syv, jeg hadde kjøleskapet fullt av deilig mat jeg kunne ha gjort fantastiske ting med – men jeg var bare så jævlig sliten, og jeg ville bare sette tennene mine i en saftig sardin som noen hadde tilberedt for meg.

Når jeg ikke jobbet syv til elleve timer daglig og ble betalt dårlig for det, under shaitie omstendigheter, så var det helg. Da prøvde jeg å nå den siste bussen til Nerja fredag kveld. Der brukte jeg mine surt ervervede grunker på pensjonater og hotell, og ikke én eneste gang klarte jeg å faktisk forhåndsbestille et sted å bo, så det ble litt, hm, dårlig økonomisk planlegging, gitt. Noen ganger var jeg alene, noen ganger var jeg der med kolleger, men i hvert fall: det handlet om total avslapping. En gang var det fire av oss i dobbeltsengen min som så på Canal Cocina en hel dag. Vi snakket av og til til hverandre, og klarte å bevege hodene våre nok til å ta en slurk av en ølboks. Ingen av oss hadde dusjet den dagen. På fine hoteller fikk jeg roomservice til å komme med frokost og ekstra kaffe. Jeg drakk den ekstra kaffen, og så småspiste jeg litt av tegneseriefrokosten utover dagen, og så, mens jeg egentlig bare ville fortsette å ligge i sengen og se på dårlig spansk matteve, så drog jeg meg selv inn i dusjen, etter håret, og fikk meg til slutt ut til en restaurant som hadde biff og roquefortsaus. Den andre eller tredje jeg prøvde gav meg the good shit. En biff som virkelig var muy poco hecho – veldig lite gjort (stekt) – og en saus der kokken hadde slengt biter av ost (av god kvalitet) oppi helt på slutten, slik at alt virkelig stinket av blåmugg. Han kunne godt ha hatt dårlige frites, for jeg spiser ikke mye av dem, men de var sprø og tykke nok til at jeg skjønte at mannen visste hva han gjorde. Det var så jævla teit da jeg senere prøvde Nerjas beste restauranter som også har biff med roquefortsaus på menyen. Ingen av dem klarte å tilberede en biff slik at den ble helt rå inni, men varm, på innsiden – slik at bare en tydelig stekeskorpe på utsiden ble tegn på kontakt med heftig varme. Ingen av dem hadde like god blåmuggostsaus som denne lille degosfyren som var sjef på et kjøkken der turister spiser lunsjen sin, blekfetrosa, etter å ha karret seg opp fra stranden, der menyen har altfor mange retter og der mine spisevenner aldri har fått god mat selv om fyren steker biffen min på samme vis hver eneste gang, der à la carte’en finnes på syv forskjellige språk og interiøret er preget av plast og skrikende farger, og denne lille, skitne, svartmuskede kokken altså kommer ut til baren hver gang han har et ledig øyeblikk. Han ser på de gjestene han vet er fornøyde. Han får et glass øl av bartenderen, tenner en røyk, og hever glasset til en skål – mens han smiler sleskt.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive mer om de tre månedene jeg tilbrakte i Malaga. Det kan godt hende at dette var det viktigste.

Teve- og matslave

Middag med Gudrun på lørdag med arabisk-indisk tema; det var veldig bra. Falaffel, ajwar, tapenade, hoummos, indiske pitabrød, en indisk gryte med røde kidneybønner, spinat og kylling, raita, auberginepuré og ristet brød med tørrstekt aubergine, blomstersalt og olivenolje. Gudrun spiser ikke kjøtt, så det var en fin unnskyldning til å lage ting med kikerter. En av de beste måtene jeg sparer matpenger på, er tørre bønner, erter og linser. En pakke tørre kidneybønner koster rundt 12 kroner, og gir i hvert fall fire ganger så mye som én boks - og da får jeg selv bestemme konsistensen. Det tar selvsagt ekstra tid, men det er blitt en koselig vane å ha bønner i bløt på benken.

Den indiske gryten var en rest fra et par dager før, og den var altså en skikkelig vinner. Raitaen bestod av et blandingskrydder, en halv boks mager kesam spedd med skummeltmelk, litt salt og en tredjedels agurk i småbiter. Gryten var altså røde kidneybønner, en pose frossen spinat (også ca. 12 kroner), tre fjerdedeler av en ferdiggrillet Rema-kylling og kraften fra den (29 kroner; rensker den, legger til side en fjerdedel til frokost eller lunsj, koker kraft på skroget med et laurbærblad i vannet), et indisk blandingskrydder med litt ekstra chilipulver og en dæsj med finhakket sjalottløk, hvitløk og olivenolje. Middagsprisen er altså lav, og normalt holder en slik porsjon til to middager for to personer - men denne ble altså så god at det bare ble igjen en liten rest etter førstegangsspising.

Middagen med Gudrun ble litt dyrere fordi jeg kjøpte en aubergine og indisk brød (totalt 18 kroner) - og fordi jeg hadde kjøpt to flasker vin. Med Gudruns medbrakte flaske og en rest dårlig brandy ble det en skikkelig helaften. Jeg hadde oliven fra før; de ble både apéro og tapenade. Et halvt glass sorte oliven, et kvart glass grønne kjempeoliven med hvitløk, olivenolje, en kvart, superfrekk chili, gresk krydderblanding og biter av en first price-hvitost er en utrolig god apetittvekker. Når hvitosten har fått trekke i denne blandingen en stund, er den ikke til å kjenne igjen.

Jeg har gitt etter, og akseptert Gudruns tilbud om hennes gamle, lille teve. Det medførte en vanvittig tevemaraton på seks timer søndag kveld, der alt fra Prison break til et merkelig program om hjemsøkte hus ble slukt, ispedd viktig informasjon om hvordan man redder foreldreløse seler i USA. Teven er nå skjult under en duk for å minske faren for konstant fordumming. Men, ja, Gudrun kom på en måte å tjene penger på - som aktmodell. Jippi. Hurra. Men her skal alt prøves, og i det minste kan man si det er for kunstens skyld.

Da sier jeg altså fra om at jeg kan ta eksamen 30. Når det gjelder restauranter i Oslo finnes det jo mye billig og bra indisk mat. Tapasbarer er gjerne gode, men absolutt dyrere - men man kan jo virkelig få en fin, uformell stemning og god mat og vin. Koskos finnes fremdeles, men nå har de visst begynt med tapas? Jeg har også prøvd en annen arabisk-inspirert restaurant som heter... Sahara eller Nomade? Jeg vet hvor den ligger, i hvert fall. Problemet med begge stedene er at det er god mat der, men når man har smakt de autentiske versjonene, kan det bli litt slapt. Vel, jeg er for alle alternativene. Jeg er veldig, veldig glad i sushi, men tror jeg er ganske alene om det i denne gjengen, og med flere rekeallergikere er det uansett et dårlig alternativ. Av samme grunn går vel thaimat ut, og rene fiskerestauranter generelt sett.

... men så en liten tanke som ikke er noen av disse tingene, og som sikkert er ganske dyr: Restauranten i den nye operaen? De har to; en skikkelig fancy, dyr en og et brasserie i foajéen. I restauranten kan man bestille fire- eller syvretters meny og på forhånd si absolutt ingen reker, for eksempel. Brasseriet har fin utsikt og à la carte-meny som er litt rimeligere, og mens restaurantens meny er absolutt franskinspirert har brasseriet både tandooriting, parmaskinke og terrine med and og foie gras. Ingen av delene oppfyller kriterier som "uformelt" eller "rimelig".

Jeg går ofte forbi en restaurant som heter Trancher . Konseptet deres er morsomt, har lest anmeldelser; man har visst bare ett valg: ei kjøttlunse av god kvalitet tilberedt lenge og sakte - smaker visstnok som fløyel - og så har man mange små grønnsaksretter å velge mellom. Jeg har alltid likt Arakatake veldig, veldig godt, men de har visst fått pålegg pga. dårlig hygiene nettopp. Restaurant Ylajali skal være drevet av de samme folkene, og ligger rett ved siden av en veldig koselig bar som heter Apotheket. Theatercaféen er ikke så dyr som man tror, men for å skape uformell stemning der, må man kunne le av folkene, konseptet og kelnerne og ta det for det det er. Noe som heter Delicatessen har også fått veldig mye skryt, men det er visstnok såpass bra kvalitet i forhold til pris at man må belage seg på venting (ingen bordbestilling) - men har altså hørt veldig mye bra om stedet, og det skårer jo både på tapas og det at det ikke er for stivt.

Mulighetene er uendelig. Jeg må slutte å skrive verdens lengste blogginnlegg, og fortsette og jobbe. Hei!

Samisk sjaman har gandet flere fotballag

- og det må jeg faktisk si jeg synes er veldig interessant. Han har faktisk ansvaret for både Brann og Hammerfests elendighet. Jeg skulle imidlertid ønske at han kunne brukt kreftene sine til noe i Irak, for eksempel. Hele artikkelen er fra dagbladet.no.

Jeg har fått premien min; tre nydelige panner fra Lagostina. Ganske sprøtt at tre panner er verdt fire og et halvt tusen. Kasserollene er fine, men rosinen i pølsa er stekepannen. Woho!

Min elskede og hans barn har reist til Kina i dag, en dag forsinket. Litt skummelt, jeg tror jo ikke helt på at de klarer seg uten meg. Og så savner jeg Georg allerede, selvsagt, fordi jeg vet at han skal være lenge borte, og at det blir lenge til jeg får se ham igjen. Heldigvis reiser jeg nordover om få dager, og jeg skal passe på å gromkose meg. Jeg ble ikke med til Kina både fordi jeg har flyskrekk (laaaang flytur) og har vært der før, og fordi de tre nok har godt av å være litt alene sammen.

I dag lurer jeg på om jeg vil ha en cæsarsalataktig ting, eller en salade nicoiseaktig ting. På lørdag lagde jeg kengurusalat til fire jenter mellom 14 og 16, og en av dem begynte å synge om Skippy.

Bildet er av Mikkel Nils Sara, sjamanen.