Lanseringsfestflytting

Hvis, mot formodning, det var noen som hadde lyst til å dra på Spasibar på fredag, så har sjefen skrevet denne beskjeden på jung-siden:

"Lanseringen av Nordahl & eftf. fredag 24. november, er flyttet fra Spasibar til Frie Kunster, med adresse: St. Olavsgt. 7, rett ved Apotheket, les mer: http://www.friekunster.no/. Tidspunktet er fremdeles 18.30. Årsaken er at Spasibar har mistet skjenkebevilling og er dermed stengt. Vi beklager endret informasjon på så kort varsel."

Uansett om man drar på lanseringsfest eller ikke, anbefaler jeg igjen å kjøpe det nye nummeret av Nordahl & eftf., for eksempel på http://jungforlag.com/nordahl/.

Salut, tout le monde-

Nå er eksamenskjøret begynt. I hvert fall for de andre. Det burde ha begynt for meg også, men for å være ærlig, så er jeg altså ikke spesielt interessert i fagene. Fransken bra, historien bæsj. Heldigvis er det en annen i klassen min som er like sløv. Vi har tenkt å bruke ca. én dag på de to oppgavene som skal leveres inn i løpet av neste uke. Må stå på eksamenene, for hvis ikke blir det tøft økonomisk, men nå aksepterer jeg virkelig dårlige karakterer, altså. Jeg lærer ikke fransk av å pugge årstall, det er sikkert.

Lørdag skal jeg på Hans Petter Molvær-konsert. Er bedt på internasjonal studentfest i kveld, men vet ikke om det er tingen. Skal visst bli litt fjortisstemning. Og liker egentlig ikke å være sammen med for mange internasjonale studenter - rent fransk er best. Når noen snakker dårlig fransk til meg, blir jeg dratt med ned. Det som funker best for meg nå, er at man snakker raskt og med masse slenguttrykk. Det var nemlig dét jeg lærte som trettenåring i Tilly, og det er dét som glir kjappest inn i hjernen min. Selvsagt underlig, for det er motsatt for de andre norske, men likevel logisk. Bizarre, mais normale. Og det er altså det som funker best for språket mitt; jeg snakker ganske ok når jeg snakker sånn, men stotrer og stammer mye mer når jeg skal legge frem en mer eller mindre formell presentasjon for klassen.

Har det bra, jeg. Har savnet Georg masse siden han drog sist helg; det er nok fordi jeg vet at han ikke kommer tilbake før jeg skal dra herfra. Men bortsett fra savnet, så har jeg det virkelig bra. Kjenner meg litt som... dramatisk, men ja: Som en dødsdømt som prøver å nyte den siste tiden så intenst som mulig. Må passe på å leve godt, ikke kaste bort tiden, men nyte, nyte, nyte.

For todager siden hadde vi en fin, liten sammenkomst på rommet mitt. Vi begynte med flere norske, men til slutt var vi en franskmann (Julien A, som vi hadde timer sammen med på universitetet), en russisk-tysk dandy (Alex eller Aleksej, alt etter som om han føler seg tysk og urban eller russisk og aristokratisk) og Andreas, den hyperelegante nordmannen. Og altså den eneste gutten av de ca. 30 nordmennene her. Julien hadde med seg champagne, og jeg hadde blinier med AOC-crème fraiche, fiskeegg (lompe, vet ikke hva det heter på norsk) og skiver med sjalottløk. Etterpå hadde vi rødvin og en høstlig salat med marinerte aromasopp og spekepølse fylt med blåmuggost. På grunn av blåmuggosten lagde jeg en tradisjonell dressing med en liten vri - den vanlige dressingen med rødvinseddik, olje og sennep - men denne gangen med sennep med roquefort. Haha! Det var godt, det. Etterpå åt vi fire forskjellige typer ost, blant annet en roquefort som Alex hadde med, og så åt vi sjokoladetrøfler med calvados som Julien hadde plukket ut. Jeg er ikke glad i sjokolade, men de greiene der er faktisk u-i-mot-stå-e-lig-e. Så måtte vi jo ha en digestif, og da jeg trodde alt var slutt, sa Julien at han hadde en flaske champagne til. Jeg sa at vi jo hadde timer neste dag, men da brøt Andreas inn og sa at neida, de hadde jo blitt flyttet slik at vi skulle ha dobbelt dag neste uke... Det er fantastisk å være hedonist i Frankrike, gitt. Dette er dyre ting, men når man kjøper dem på butikk og er flere om å betale, så er det mye billigere enn et vanlig studentmåltid i Norge. Jeg kjøpte den dyreste og største salatposen, som altså var nok til tre personer, og den kostet 2,80. Altså.... 20-25 kr?

Må visst gå nå. Dum time begynner. À bientôt!

La vie en rose

Heia! Etter en uke eller så med masse festing og korrekturlesing, føler jeg at jeg har bena sånn ca. på jorden igjen. Altså. Hvor skal jeg begynne? Jeg tror jeg begynner med det siste. Jung forlags nettmester har akkurat sendt nytt nummer av Nordahl & eftf. til trykkeriet. Det er et knakende godt nummer! Virkelig. Temaet er intervju og samtale - høres kanskje litt kjedelig ut, men det er altså veldig, veldig bra. Både morsomt, seriøst, eksklusivt og folkelig. Lanseringsfesten er på Spasibar i Oslo fredag 24. november klokken 1830. Så nettopp over pdf'en en siste gang. Er imponert.

Og festingen. Ja, har fått meg gjeng her. Nå kjenner jeg en kelner som heter Francois og som snart skal gå tilbake til sin gamle jobb som eiendomsmegler. Han jobber på restauranten der jeg pleier å spise østers. Jeg fortalte pappa her forleden at jeg har en fast østersrestaurant, og da sa han hæh! Har du en fast østersrestaurang! Hæhæhæhæ! Og da sa jeg at jeg betaler for østersene, men ikke for champagnen. Da ropte han: Henny! Høre du! Ho har en fast østersrestaurang, men ho betale ikke før sjampanjen! Hæhæhæh! Og så hørte jeg i bakgrunnen: Ja! Tihi!

Vel. Ja. Francois jobber på en ganske shaiti restaurant egentlig, det er en kjede som finnes i hele Frankrike, men en del av menyen er alltid lokal - østers i dette tilfellet. Det er en svær restaurant, og de får østers to ganger i uken - altså er de alltid ferske. For et svært fat med tolv; tre stykk av fire forskjellige sorter, koster det under tyve euro. Litt dyrt, men til østers å være er det billig, og så gir altså Francois meg et glass champagne. Snille Francois. Har så vidt møtt ham på byen noen ganger også, men etter at jeg fikk meg en gjeng, har jeg ikke sett så mye til ham. Han er kanskje på Georgs alder, tror jeg, og gjengen min er mye yngre.

Tror de er på rundt 25, de aller fleste. De første jeg møtte, var bonden, brannmannen og dj'en. Nå har jeg også møtt elektrikeren, homsen som ikke er homo, alles eksdame, brannmannens bror og brorens dame. Alles eksdame Malika er kanskje ikke alles eksdame, men hun er i hvert fall eksen til både brannmannen og, nå nylig, elektrikeren. Etter at hun hadde dumpet ham, tok jeg med meg tre andre norske jenter og møtte elektrikeren og brannmannen på byen. Noe oppmuntring får han vel ut av det, tenkte jeg, selv om alle vi fire har type i Norge. Jeg mener, her tror de at alle skandinaver er smellvakre og sexgale, så bare det å være i nærheten av oss er litt status på byen. Men vi møtte Malika på en pub, og kvelden endte med at elektrikeren satt i et hjørne og gråt. Virkelig gråt. De har festet sammen senere, men elektrikeren har alltid gått tidlig hjem. Tror ikke det går så bra med ham. Han jobber som frilans, eller noe sånt, og etter at hun dumpet ham, har han ikke hatt noen oppdrag, og i tillegg har bilen gått i stykker. Siden han ikke har jobb nå, tør han ikke bruke penger på å reparere den.

Bonden og brannmannen kjører derimot hele tiden. Brannmannen kjører rundt og henter alle sammen, men bruker gjerne så lang tid at når alle er hentet til festen, er det så sent at man like gjerne kan begynne på nachspielet med én gang. Brannmannen er dessuten bitte liten, lavere enn meg, men kompanserer med å være supermacho og å prøve å nedlegge de aller søteste norske jentene - type hjemme eller ikke. Inkludert en utrolig vakker ballettsnelle fra Bærum som ble så sjokkert at hun ikke torde å gå ut på byen lenge etterpå. Han har vært i Irland flere ganger, men vet ikke hvem James Joyce er... Bonden er høy, i hvert fall i forhold til franskmenn flest, og lys. Han har pick-up og et konstant fårete smil. Enfoldig og gjennomsnill, så det hjelper ikke at han er ganske pen - enfoldige og snille gutter får ikke dame i dette landet. I hvert fall ikke når de kjører pick-up. Dessuten - han kjørte meg hjem fra fest en gang, og begynte å snakke babyspråk til meg. Jeg så sjokkert på ham og prøvde å skjønne hva som foregikk. - Hvorfor snakker du så rart? spurte jeg. - Hvordan så rart? spurte han, fremdeles med babyspråk og fårete smil. - Du snakker babyspråk, sa jeg. - Det gjør jeg alltid når jeg liker noen, sa han, og fortsatte å snakke sånn.

Jaja. DJ'en er nok den jeg liker best å prate med. Intelligent, morsom, og selv om vi ikke har lik musikksmak, så lager han musikk - vi har en felles forståelse av det å være kreative. Minuset hans er at han alltid blir så full at han okkuperer toalettet på fest for å rope etter elgen. Det heter sikkert ikke det her, forresten. Lurer på hva de roper etter? Må huske å spørre. Men brannmannen er nok den jeg kommer til å ha kontakt med senere, likevel; bak den macho masken er han oppriktig interessert i mennesker og lei seg fordi han ikke har noen utdannelse og alltid må være brannmann eller ha annen fysisk jobb. Malika er den eneste intellektuelle alibiet. Hun holder på med masteroppgaven sin, men jeg vet ikke hva den handler om. Poenget med alle disse er at de er en sammensveiset gjeng som har holdt sammen siden de var barn, likevel har de liksom tatt imot meg. Jeg er alltid velkommen, selv om jeg snakker dårlig fransk. Alle norske venninner jeg måtte ha med, er til enhver tid også velkomne. Jeg mener, de vil liksom hjelpe oss. De holder ut i time etter time mens vi stavrer oss frem med gebrokkent språk. De er liksom... snille. Jeg ser dem allerede som venner.

Har også blitt kjent med noen til; Julien fra universitetet som er supermorsom, men som digger Norge på grunn av alle death metal-bandene vi har (kjenner hele historien til Varg Vikernes, blant annet). Hadde ham på middag i går på hybelen; vi var syv stykker og presset oss så inn at ingen kunne gå på do under måltidet, og alle måtte reise seg samtidig. Han kom i de sorte klærne sine og med det glattbarberte hodet - og en veldig god rødvin og en skikkelig eksklusiv sjokolade. Og et par en annen venninne og jeg ble kjent med tilfeldig på en restaurant her forleden; hun er førtidspensjonert, han er mattelærer på ungdomsskolen. Vi skal til dem på middag i morgen - for øvrig samme dag som hele Frankrike eksploderer fordi det er Beaujoulais-slipp.

Og skolen? Tjæh. Har en lærer som gjør meg sprø. Det er ikke så bra. Så er det jo tross alt historie jeg tar her, altså et fag som interesserer meg på ryggen en plass. (L'histoire mon cul!) Skal straks skjerpe meg, for vi har en eksamen snart. Men først kommer Georg. Kjæresten min kommer! Siste gang før jeg skal dra herfra, men det vil jeg ikke tenke på. Verken at det skal gå fire uker før jeg se ham igjen, eller at det bare er fire uker til jeg må dra herfra.

Har en plan. Få en deltidsjobb i Oslo og prøve å legge opp penger. Prøve å få til et Erasmus-år; helst allerede fra høsten av. Og slår Lånekassen hånden av meg da - noe jeg ærlig talt ikke helt skjønner hvorfor de ikke har gjort allerede - kan jeg ha deltidsjobbpengene i bakhånd. Det er i hvert fall en slags plan.

Tildigere har jeg ikke villet studere litteratur i Frankrike, av den enkle grunn at jeg ikke har kunnet fransk godt nok til at det har vært moro å lese. Nå har jeg begynt på Raymond Queneau på fransk, som jo også er en av favorittene mine på norsk - oversatt av Ragnar Hovland. Jeg tror jeg kan bli ganske flink i dette språket, selv om jeg ikke er fornøyd med progresjonen min. Jeg er en av de flinkeste her, men jeg synes det er så svære svigninger hos meg. Én dag snakker jeg veldig godt, en annen dag er jeg helt nybegynner. Er for tiden i min tredje dårlige fase. Vel. Det bæsjer jeg i. Jeg skal bli flink i fransk.

Dessuten skinner solen! Kaldt om natten, men femten grader om dagen. Lite regn. Mye lykke. Klem til dere alle sammen.

Skottland, engelskmenn, Sør-Frankrike, korrektur og blues

Etter en uke med ferie i Sør-Frankrike og Skottland, er det på med vestlandslefsa igjen. (Litt klissete på hodet.) Korrekturlesing for Jung og skoletimer. Har en lærer som irriterer meg maksimalt, det er litt uflaks. Så er det blitt kaldt om natten, bikkjekaldt, og jeg har fått sopp på rommet. Og folkene som inspiserte rommet mitt ropte til meg. Man snakker dårlig fransk? Aha! Man har sikkert dårlig hørsel.

Ting går jo veldig opp og ned for meg, og akkurat nå er jeg litt nede. Har lenge tenkt på at jeg skal være så kort tid her, at jeg må reise hjem. Og at jeg ikke vil. Selv om jeg savner Georg etc, har jeg det så bra her. Men så tenkte jeg så mye på det at jeg plutselig ikke hadde noe lyst til å være her i det hele tatt. Ble nedfor og tenke at det bare kan være det samme med hele skiten. Ikke kommer jeg til å snakke ordentlig flytende fransk når jeg drar, og dessuten så må jeg altså dra. Og etter jul skal jeg begynne på universitetet i teite Oslo. Oslo?!? Hvem i f. vil vel studere der?? Dumme verden. Dummedumme verden. Ja, så i dag kom det over meg at da vil jeg reise hjem nuh. Kan like godt få slutt på pinen. Men det er selvsagt bare tull, det varer forhåpentligvis ikke så lenge. Etter Skottlandshelgen forsvant mye fransk fra hjernebarken, visst, og jeg har snakket skikkelig dårlig i to dager nå. Det gjør meg også nedfor. Og så er jeg litt syk, men ikke ordentlig, og det er sikkert soppens skyld. (Det kan i hvert fall ikke være kulde, fotballkamp og whisky i Skottland.)

Bluuuuuuuuuueee, som Joni Mitchell pleide å si.

Jeg kan i hvert fall anbefale å kjøpe det neste nummeret av Nordahl. Det er utrolig bra. Har akkurat korrekturlest et intervju med Eldrid Lunden som er helt glimrende. Den dama er... ja, hun er fantastisk. Sånt gjør meg glad, da. At jeg er så priviligert. At jeg jobber med så flinke mennesker, for eksempel.

Skal kanskje gå ut i dag, selv om jeg ikke har så lyst. I går møtte jeg og en annen norsk to engelskmenn som egentlig er stasjonert i Irak. Idiotene. Men i hvert fall så er de her på en eller annen memorial-greie jeg ikke skjønte, og bare i to dager. Venninnen min er litt rund, men veldig søt og snill. De to engelske var veldig forskjellige; den ene liten, skrantete, rødlyst hår, dårlig hud og stygge tenner. Den andre kjempehøy, akkurat passe muskuløs, mørkt hår og litt skjeve øyne. Den pene var dessuten sjarmerende, intelligent og morsom. Den stygge var plump og ubehagelig. Jeg er godt gift og trofast, så det betyr jo ingenting - men jeg må helt klart innrømme at det hadde vært hyggeligst å prate med den pene. Den stygge hang over meg og sa "give us a kiss! Come on! Jus one! Just a peck on the cheek! Give us a kiss!", mens venninnen min lo kledelig og hadde en ordentlig samtale med den pene. Den stygge begynte etter hvert å ta bilder av oss selv om vi sa nei, og så viste han frem bilder av kone og barn. Mens han hadde fremme et der hun holdt sin nyfødte i sykehussengen, snudde han plutselig hodet mot meg og sa: "Give us a kiss!?"

Jaja. De er her bare i to dager, og ville møte oss igjen i kveld. I solidaritetens navn har jeg sagt ja til venninnen min, men hun nøler. Hun tror hun kommer til å bli forelsket og lei seg, men han er så pen at hun ikke tror hun kan motså ham. Jeg skjønner ikke helt problemet, han kommer jo sikkert til å dø i Irak likevel.

Og sånn går no dagan. Klem til alle fra deppeline.

Collioure

er i fineste landsbyen i verden! Jeg er så heldig. Hjertet mitt er så fullt av lykke.