En sliten morgen

- som om morgenen allerede har vært brukt. Det er for så vidt riktig, for fire om ettermiddagen kan vel ikke regnes som morgen.

Kom hjem i sekstiden etter Tamara-jobbing. Før vi låste, hadde jeg betalt Paul drikke fordi jeg ville at han skulle høre på meg og mannfolkproblemene mine. "Vi liker ikke hverandre, så jeg vet du vil være ærlig, og du er like fattig som meg, så du orker faktisk å sitte her og høre på plapringen min bare du får noe å drikke."

Like før hadde vi kastet ut Peter, Pauls venn. Han er hyggelig og søt, men han har fått det for seg at han liker meg litt ekstra. Han minner meg om en far. Ikke at han ligner på pappa, men jeg synes at han ser ut som en farsfigur. Han gjorde seg om til en hund med bedende øyne, fulgte etter meg på bakrommet mens jeg bar glass og flasker, spurte igjen og igjen om ikke jeg bare kunne være så snill å ta en kaffe med ham en dag, gi ham en sjanse, han brydde seg ikke om at jeg kanskje ikke var verdens beste person, dessuten trodde han at jeg var verdens beste person. Jeg stinket gammelt øl og svette, var sur og sliten og fortalte ham at jeg ikke har behov for flere mannfolk i livet mitt nå, at jeg drikker og røyker for mye, at jeg nesten ikke tjener penger, at jeg har studert i hundre år uten å være kvalifisert for en ordentlig jobb, at jeg svinger sånn i humøret mitt at det er merkelig at jeg ikke er innesperret på galehus på livstid og at jeg faktisk har vært på galehus. "Ja, ok, men kan vi ikke bare ta en kaffe?"

I dag våknet jeg av at han sendte meldinger om å ta en kaffe.

Det finnes mange som Peter, og jeg kan ikke fatte at jeg går rundt som et takras og er så... interessant for dem. Har de ikke et liv? Klarer de ikke å identifisere et takras når de ser et? Kan de ikke bare gå hjem?

Da jeg kom hjem, var Antoine fremdeles oppe. Han har snudd døgnet også når han ikke jobber i flere måneder nå. Jeg satte meg på gulvet fordi jeg følte at jeg måtte ha bakkekontakt, og spurte om hvorfor han lot som han ikke husket at vi gjorde det slutt for noen dager siden. Han visste ikke. Etter litt prating fullstendig uten skrik og skrål, ble vi enige om en pause. Vi snakket om at en pause sjelden er en pause, at det vanligvis betyr at det er slutt. Han vil dra til Frankrike så raskt som mulig, og skal snakke med Tamara-sjefen Rafi om det. Han sjekket flytider og ble skuffet over at han kanskje ikke kan dra før søndag, altså i morgen. Siden han sover fjorten timer i døgnet, skjønner jeg ikke hvordan han skal klare å ringe Rafi før det blir natt igjen. Men en av tingene Paul sa til meg, var at jeg måtte drite i hva den jævla franskmannen foretok seg, det var i hvert fall ikke mitt satans problem, og så oppføkka som jeg var, måtte jeg jo tenke på meg selv, også. Nesten direkte sitat.

Hvis Antoine forsvinner nå, får jeg pengeproblemer. Jeg tror og håper at han er redelig nok til å ta ansvar. Jeg vil, naivt nok, at han skal fortsette å bo her. For hans og for min skyld.

Hele greia stammer fra da han gikk fra meg i fjor. Den tiende juni. Hvis jeg hadde fått det akkurat som jeg ville, ville vi fortsatt vært sammen. Men det var helt riktig, det folk fortalte meg da, at den greia var en knekk jeg ikke klarte å komme over. Og han har nesten ikke delt følelsene sine med meg siden. Han sier det er Norge som gjør ham deprimert, og at vi bare kan reise til Frankrike, bo der sammen, så vil vi finne tilbake til alt det gode.
Jeg vil ha et forhold som er bra uansett hvor jeg er. Jeg vil bo i Norge en dag, i Frankrike en annen - og så reise til Portugal og være der en måned. Så lenge jeg ikke har et hjem i Honningsvåg, vil jeg aldri være fast. Røttene mine er bestemor. (Og når hun dør, skal jeg fly over jorden som pollen i vinden.)

Jada, jeg er selvsagt forelsket i en fyr, også. Jeg kan si at han ikke er grunnen til Antoine-problemene, men ingen kommer til å tro på meg, uansett. (Hvorfor tror ikke mine nærmeste på det jeg sier? Lyver jeg så mye? Er jeg så åpenbart lite i kontakt med mine egne følelser?) Han er for bra til å være med på alt dette dramaet mitt. Om han er en som blir værende, vet jeg ikke. Sånt vet man jo ikke. Jeg er tenåringsforelsket i ham, sånn stirre-hverandre-i-øynene forelsket. Det skjer jo ikke mange ganger i livet. Venner og familie ville likt ham, Henny ville sagt at han var bra, men at det ikke vil vare. Jeg mistenker at Henny synes jeg skal finne noen som er nøyaktig som meg, bare mer stabil. Gal, men stabil.

Jeg lengter etter Portugal. Etter å sitte og skrive. Ikke ha drama. Ikke ha menn å forholde seg til, bare denne kunstereksen som svinser rundt og lærer seg å lage kaffe til meg om morgenen.

I februar kommer både Julien og Hege. Jeg gråter ikke, har ikke lyst til å gråte, men har lyst til å ha lyst til å gråte i Hege og Juliens armer.

Odeceixe? Portugal.

Husleie i Oslo i boks til mai, hvis Antoine betaler sin del. Billetter til Portugal kjøpt og betalt. Husvær der nede ikke leid eller funnet, men sett på mange ting. Fremdeles usikker på om jeg vil være på ett sted hele tiden. Foreløpig frister dette meg - men jeg skal lete etter noe enda billigere og bedre. (Homelidays er forresten et sted jeg har brukt i mange år nå, og alltid vært fornøyd med.) Foreløpig budsjett er på bare to tusen i måneden; det er altfor lite, men det burde komme inn noen lønninger fra oversettelser, språkvask og barjobb. Eller, det vet jeg jo at det gjør, men jeg vet ikke når, eller hvor mye. Vet ikke om jeg vil være på ett sted, eller reise rundt. Kommer også an på delvis reisefølge, kunstnereksen min fra tusen år tilbake skal i hvert fall være med på begynnelsen av oppholdet. (Neida, han er bare en venn. Tenk Yngve, bare eldre, tynnere, galere og flere malingsflekker.) Tur-retur er foreløpig 4. mars-6. april, men kan forandres mot en relativt liten sum. Kanskje blir jeg lei før, kanskje har jeg lyst til å bli værende? Hadde satt meg som mål å få til minst to uker med språkkurs, men det dropper jeg hvis jeg møter innfødte som gidder å høre på stotringen min. Jeg er ganske sikker på at jeg lærer best ved å kopiere andre.




Det går an å si at jeg gjør dette i stedet for å ta tak i problemene på hjemmefronten. Det går an å si at bananer bør være gule, og at agurker bør være grønne. Eller at Asterix-poteter er lilla.

Kunstnereksvenn Hallgeir gleder seg bare til å dra på ferie, jeg gleder meg til å få jobbe i fred. Jeg ser stadig for meg en balkong, en datamaskin, en bunke papirer som har ventet i flere måneder nå, grønn vin og blodferske, frityrstekte sardiner. Og kanskje noen griseører i bønner av og til. Hallgeir og jeg har snakket om at vi har forskjellige behov, og at vi ikke har samme budsjett. Vi er enige om at det ikke er noe problem hvis han leier seg en mærsche og øner avgårde, men at det vil være bra for meg å ha noen å dele leie med, for oss begge to med bra selskap og for ham med noen som kan kommunisere litt med de innfødte. Han vil i utgangspunktet ikke være der så lenge som meg, men er også åpen for å bli værende litt til hvis alt er fantastisk. Han er såpass kunstnerisk at jeg blir sliten i lengden, men veldig inspirert når jeg ikke trenger å være i nærheten av ham hele tiden.

Man må ikke være bekymret for meg. Jeg tror jeg gjør noe av det beste jeg har gjort siden tidenes morgen og Metusalems konfirmasjon.

Ønskeliste til bursdagen:

Penger til Portugal-opphold, nytt stuebord, mamma-syltetøy, luftrensemaskin, brødkniv og innboforsikring.

Avgjørelse om Portugal blir tatt i dag. Ny bærbar datamaskin blir hentet i dag. Man smiler litt.

Å rekonstruere et liv

Studier satt på pause; akademia i vranghalsen. Bærbar datamaskin innkjøpt ved hjelp av mamma og franskmann; nettsted sier at den er på vei (det ble via mpx.no, for selv med fraktkost ble mpx billigst når tre års forsikring er inkludert). Franskmann fremdeles samboer, forhold fremdeles usikkert (50-50 sjanse for hvilket som helst slags utfall). Begynt frilanskarriere som tolk (muntlig) og oversetter (skriftlig) på både fransk og engelsk (ennå ikke tolket på fransk, gruer meg til dét). Kreativ blomstring; skriver på skjønnlitterært manus og lager tegneserier. Sosialt liv; besøk av franskmenn tre ganger i januar og februar, inkludert bestekompis i februar. Fortsatt litt barjobbing; en helgekveld i uken gir nok tips til å dekke røyk- og matbudsjett i et par dager (men man drikker opp mesteparten av lønnen sin der fordi man får krite øl til perspris når man går ut for å treffe venner). Språkvaskjobbing: Venninne med eget firma sender manus i slutten av måneden. Skal språkvaske 12 kapitler med fransk for begynnere, strek i regningen at manuset ble halvparten så langt som først antatt - og at pengene også blir halvert (ca. 9000 brutto) - men relativt god betaling for en ukes intensivt arbeid. Andre jobber: Søkte blant annet på en jobb på Meny - som jeg ikke fikk! Får avslag på de mest banale ting, og gjør det overraskende godt der jeg ikke egentlig føler meg godt nok kvalifisert...

Og når man rekonstruerer et liv, kan man vel like gjerne gjøre det på ordentlig? Snuser seriøst på å reise til Portugal en måned med en gammel kunstnerkompis. Etter perioden med fransk besøk, altså i mars. Språkkurs, være kreativ, forhåpentligvis ha oversetteroppdrag samtidig. Ser for meg å skrive på ny bærbar på en balkong mens kunstnervenn maler, spise sardiner, drikke vinho verde, røyke billige mentolsigaretter og kjenne lukten av hav.

Allehelgen