Jørn lager dessert

A new world in the morning coming on

Jeg er våken om natten. Jeg sover fire-fem timer i døgnet. Jeg drikker for mye alkohol (men jeg røyker bare en tredjedel så mye som før, nå som jeg ikke kan røyke inne). Det går bra, merkelig nok. Kanskje jeg har blitt vant til det. Jørn er fantastisk. Selvsagt. Jeg vil fremdeles gifte meg og ha tusen barn med ham. Vi har snart vært sammen i fire måneder. (Noe med at folk mister forelskelsen etter hvert og at det hadde vært lurest å reprodusere seg i begynnelsen, mens man fremdeles har lyst, og ikke tenker gjennom følgene?). Jeg har fått en gammel PC av en fin venninne. Den er for gammel til at jeg kan jobbe ordentlig eller spille Civ4 på den. Neste måned får jeg verken stipend, innbetalinger fra frilansjobber eller noe som helst. Jeg har ikke noen ny jobb. Jeg er sykemeldt uten å ha noe å være sykemeldt fra. Jeg vasker kjøkkenet og hører på en fransk fyr som døde av Aids for ikke lenge siden. Hver natt.

Antoine er i den gamle leiligheten, jeg er hos Jørn. Jeg savner den gamle leiligheten. Av og til savner jeg Antoine. Men så møter jeg Antoine, og så sier han noe idiotisk, og så blir jeg vaksinert på nytt. Det er noen få uker igjen av oppsigelsestiden på den gamle leiligheten, og Antoine har fremdeles ikke bestemt seg for om han vil bli i Norge eller ikke. Selvsagt ville det være best for ham å ha familien rundt seg - han er deppa. Men vil han ikke bli mer deppa der, hvor han ikke kan få noen ny jobb? Her har han jobb, folk som er glade i ham, folk som vil at han skal bli. En jobb med ansvar. Han vet at han lett kan få et nytt sted å bo i Oslo - men han nekter å la noen av oss finne noe til ham. "Vent til jeg har bestemt meg", sier han, og viser den bestemte ryggen sin.

Jeg trekker meg unna. Sier at han vet at han kontakte meg hvis han vil. Men snart må jeg dra ned dit igjen, og bli kvitt møbler og vaskemaskin og bøker og klær og alt man må bli kvitt når man flytter. Jeg må bli kvitt sengen Antoine sover i. Jeg skulle ønske han hadde en ny dame jeg kunne forholde meg til. En som kunne tatt beslutninger der han er lammet. Jeg vet det ikke er mitt ansvar, men jeg må virkelig snart overstyre ham, selv om han ikke vil - leiligheten må jo bare tømmes.

I kveld lagde Jørn sjokoladeting til middag i morgen, det blir vår første felles vennemiddag der de inviterte er venner av både ham og meg. Jørn er både kropp og sjel - og kjøkken. Vi hadde det så fint i kveld. Vi har det bestandig fint. Nei, det er jo ikke sant. Men når vi ikke har det fint, så snakker vi om det. Vi er alvorlige, vi ligger tett sammen, vi prøver å finne ut hva det er vi egentlig føler. Vi har ennå ikke vært slemme mot hverandre (bank i bordet); vi prøver bare å finne ut hvordan den andre/vi skal få det bedre.

Det gjør meg trist at jeg er trist selv om jeg har det så fint.

Portugal-tingen er ikke ferdig. Husverten i Lisboa mener fremdeles at jeg var med på ranet der jeg - og han - ble ranet. Og han lar meg få vite at han mener det, men han har altså ikke anmeldt meg, selv om han sier at han har beviser på at jeg var med på mitt eget overfall. Jeg skal til sosionom for ente gang på Legevakten i morgen, og stikke oppom posten i femte etasje for noen prøvesvar etterpå. Man regner med at jeg ikke har pådratt meg noen sykdommer.

Jeg leste Shabana Rehmans "Blåveis" forleden. Var verken stor litteratur eller mye til selvhjelp, bortsett fra noe veldig fornuftig om å la tiden virke på sjelesår.

Jørn pleier å vekke meg litt før ni, når han går på jobb. Han gir meg en bol med melkekaffe, akkurat slik jeg vil ha den, og ofte våkner jeg av at han stryker og nusser meg på ryggen. Når jeg legger meg i fire-fem-tiden, etter å ha skrevet dårlige dikt, eller hva det nå enn er jeg holder på med om natten, så våkner han ikke helt. Han pleier ikke å åpne øynene, men han snur seg, og smiler bredt.

Jeg har det veldig bra. Jeg har det veldig dårlig. Jeg har kjærlighetssorg. Jeg er lykkelig forelsket.

Bilder fra Portugal

Joern har reist hjem, jeg har reist nordover. Alt er litt komplisert fortsatt, vanskelig aa forklare. Til Norge igjen om faa dager. Joern sendte nettopp over bilder, og jeg er frekk og legger noen av dem ut her, uten aa spoerre ham om lov. Noe av det jeg liker saa godt ved ham, er de ville tennene og det store smilet hans.

Lang vei hjem

Alt går ikke som man tror her i verden. Jeg ble overfalt og ranet i Portugal. I begynnelsen trodde jeg det var mindre ille enn det faktisk var; i løpet av det første avhøret skjønte jeg at jeg hadde større fysiske skader enn jeg hadde trodd, og fikk vite at husverten min manglet ting som var langt mer verd enn min pc, mobil eller lommebok.

Jeg orker ikke gå i detalj. Jeg har vært på herberge for hjemløse, diverse sykehus der ingen snakker engelsk og i åtte timer lange avhør. Jeg har ikke status som mistenkt i saken - tror jeg - men husverten mener at jeg må ha samarbeidet med tyven(e).

Mamma og Jørn organiserte redningsaksjon. Jørn kom nedover og virket som en positiv faktor sammen med Den norske ambassaden (kriminalpolitiet ble i hvert fall hyggeligere med én gang de fikke vite at han skulle komme). Vi kom hjem til ham i går. Er for usikker på verden til å dra fra ham foreløpig, selv om jeg savner leiligheten min. Må på Legevakten i dag, og satser på å dra hjemom for å hente ting og kanskje hilse på Antoine først.

Er sint, lei meg og takknemlig samtidig. Usigelig trist at noe slikt kan skje. Vakkert å bli reddet fra alt det fæle. At jeg har noen som bryr seg så mye om meg.
Turen til Faro i påsken skal gjennomføres. Jeg skal prøve å ikke la dette ødelegge forholdet mitt til Portugal. Eller menneskeheten generelt sett. Men det kan ta en stund før jeg blir ordentlig glad igjen.

Portugal I

Første tiden i Alfama var vakker og knalltøff samtidig. Var multisyk på slutten, og gassen i leiligheten forsvant uten at jeg først skjønte hva som skjedde, og når man både er syk og kald og det plutselig regner hele tiden, og man må til lege og verten har latt en være alene i leiligheten, og kortet ikke virker som det skal, og telefonen blir tom for penger - da er det hardt å leve. Men det er et av verdens vakreste strøk. Var der på interrail med Georg og spiste på Morgadinhas fantastiske restaurant for noen år siden, og da jeg tuslet rundt der andre dagen, fant jeg faen meg ut at hun var rett rundt hjørnet. Fordi Fred hadde tatt meg med på fest hos dama første kvelden (masse kunstnere som sang musikallåter fra noter, akkompagnert av en proff pianist og en blokkfløytespillende advokat), tok jeg ham med til Morgadinha dagen etter. Så dro vi til en ekte fadoplass, med pause på en bakketopp med en sprøtt vakker utsikt over byen. Freds leilighet ligger rett over en liten plass der folk plaprer, roper, spiller fotball og synger fado døgnet rundt. Veldig fint og romantisk når man har energi, gass og god helse.

Har det mer behagelig her jeg er nå, i Povoa, omtrent et kvarter utenfor sentrum. Pedro har en svær leilighet i toppen av en kjedelig, men trygg bygning i et stille strøk. Jeg har dobbeltseng i eget rom med egen balkong. Pedro bor sammen med Habib, en marokkaner, og i helgene bor barna til Pedro her også. Camilla på tretten prøver å snakke engelsk, Habib og jeg snakker fransk, Pedro og jeg snakker engelsk og han skjønner de fleste latinske språk, Vasco på syv plaprer og roper ut ting han har hørt på diverse språk - gjerne helt ute av sammenheng, men med perfekt uttale. Habib røyker vannpipe med jordbærsmak, Pedro tvinger ungene til å spise fiskesuppen min og det er en behagelig familietilværelse etter det turbourbane Alfama-livet.

Det ligger merkelige historier rundt alle disse folkene. Habib og Pedro har jobbet sammen "i nord" før, nå går Habib på kveldsskole og prøver å bli portugisisk statsborger. Pedros unger bor hos foreldrene i ukedagene fordi han jobber så mye, og moren stakk av til Azorene da Vasco var halvannet år gammel. Fred fortalte at han og dama Joana hadde et åpent forhold, og om jeg ville ha meg med dem, noe jeg høflig avslo, men kvelden endte med at Joana ikke var så fornøyd med å ha et åpent forhold likevel, og jeg trøstet henne på kjøkkenet og snakket om livet og sånn.

Har problemer med blåtannen på maskinen, og får foreløpig ikke publisert bilder fra mobilen, men legger ved gamle bilder fra den gangen Gerog og jeg besøkte Morgadinha. Og apropos historier: Morgandinha er i femtiårene, snakker tilnærmet perfekt fransk og man kan se at hun har vært vakker en gang. Hun er åpen om at hun bodde i Paris i mange år, men mumler bare tvetydig hvis man prøver å finne ut hvor brannsårene på halsen og deler av ansiktet hennes kommer fra. Og hun har noe av den beste fiskematen jeg har smakt.

Noen ganger savner jeg alt og alle; venner, ekser, familie, kjæreste og norsk innetemperatur og renslighet. Andre ganger bare koser jeg meg. Klem til alle!