Teve- og matslave

Middag med Gudrun på lørdag med arabisk-indisk tema; det var veldig bra. Falaffel, ajwar, tapenade, hoummos, indiske pitabrød, en indisk gryte med røde kidneybønner, spinat og kylling, raita, auberginepuré og ristet brød med tørrstekt aubergine, blomstersalt og olivenolje. Gudrun spiser ikke kjøtt, så det var en fin unnskyldning til å lage ting med kikerter. En av de beste måtene jeg sparer matpenger på, er tørre bønner, erter og linser. En pakke tørre kidneybønner koster rundt 12 kroner, og gir i hvert fall fire ganger så mye som én boks - og da får jeg selv bestemme konsistensen. Det tar selvsagt ekstra tid, men det er blitt en koselig vane å ha bønner i bløt på benken.

Den indiske gryten var en rest fra et par dager før, og den var altså en skikkelig vinner. Raitaen bestod av et blandingskrydder, en halv boks mager kesam spedd med skummeltmelk, litt salt og en tredjedels agurk i småbiter. Gryten var altså røde kidneybønner, en pose frossen spinat (også ca. 12 kroner), tre fjerdedeler av en ferdiggrillet Rema-kylling og kraften fra den (29 kroner; rensker den, legger til side en fjerdedel til frokost eller lunsj, koker kraft på skroget med et laurbærblad i vannet), et indisk blandingskrydder med litt ekstra chilipulver og en dæsj med finhakket sjalottløk, hvitløk og olivenolje. Middagsprisen er altså lav, og normalt holder en slik porsjon til to middager for to personer - men denne ble altså så god at det bare ble igjen en liten rest etter førstegangsspising.

Middagen med Gudrun ble litt dyrere fordi jeg kjøpte en aubergine og indisk brød (totalt 18 kroner) - og fordi jeg hadde kjøpt to flasker vin. Med Gudruns medbrakte flaske og en rest dårlig brandy ble det en skikkelig helaften. Jeg hadde oliven fra før; de ble både apéro og tapenade. Et halvt glass sorte oliven, et kvart glass grønne kjempeoliven med hvitløk, olivenolje, en kvart, superfrekk chili, gresk krydderblanding og biter av en first price-hvitost er en utrolig god apetittvekker. Når hvitosten har fått trekke i denne blandingen en stund, er den ikke til å kjenne igjen.

Jeg har gitt etter, og akseptert Gudruns tilbud om hennes gamle, lille teve. Det medførte en vanvittig tevemaraton på seks timer søndag kveld, der alt fra Prison break til et merkelig program om hjemsøkte hus ble slukt, ispedd viktig informasjon om hvordan man redder foreldreløse seler i USA. Teven er nå skjult under en duk for å minske faren for konstant fordumming. Men, ja, Gudrun kom på en måte å tjene penger på - som aktmodell. Jippi. Hurra. Men her skal alt prøves, og i det minste kan man si det er for kunstens skyld.

Da sier jeg altså fra om at jeg kan ta eksamen 30. Når det gjelder restauranter i Oslo finnes det jo mye billig og bra indisk mat. Tapasbarer er gjerne gode, men absolutt dyrere - men man kan jo virkelig få en fin, uformell stemning og god mat og vin. Koskos finnes fremdeles, men nå har de visst begynt med tapas? Jeg har også prøvd en annen arabisk-inspirert restaurant som heter... Sahara eller Nomade? Jeg vet hvor den ligger, i hvert fall. Problemet med begge stedene er at det er god mat der, men når man har smakt de autentiske versjonene, kan det bli litt slapt. Vel, jeg er for alle alternativene. Jeg er veldig, veldig glad i sushi, men tror jeg er ganske alene om det i denne gjengen, og med flere rekeallergikere er det uansett et dårlig alternativ. Av samme grunn går vel thaimat ut, og rene fiskerestauranter generelt sett.

... men så en liten tanke som ikke er noen av disse tingene, og som sikkert er ganske dyr: Restauranten i den nye operaen? De har to; en skikkelig fancy, dyr en og et brasserie i foajéen. I restauranten kan man bestille fire- eller syvretters meny og på forhånd si absolutt ingen reker, for eksempel. Brasseriet har fin utsikt og à la carte-meny som er litt rimeligere, og mens restaurantens meny er absolutt franskinspirert har brasseriet både tandooriting, parmaskinke og terrine med and og foie gras. Ingen av delene oppfyller kriterier som "uformelt" eller "rimelig".

Jeg går ofte forbi en restaurant som heter Trancher . Konseptet deres er morsomt, har lest anmeldelser; man har visst bare ett valg: ei kjøttlunse av god kvalitet tilberedt lenge og sakte - smaker visstnok som fløyel - og så har man mange små grønnsaksretter å velge mellom. Jeg har alltid likt Arakatake veldig, veldig godt, men de har visst fått pålegg pga. dårlig hygiene nettopp. Restaurant Ylajali skal være drevet av de samme folkene, og ligger rett ved siden av en veldig koselig bar som heter Apotheket. Theatercaféen er ikke så dyr som man tror, men for å skape uformell stemning der, må man kunne le av folkene, konseptet og kelnerne og ta det for det det er. Noe som heter Delicatessen har også fått veldig mye skryt, men det er visstnok såpass bra kvalitet i forhold til pris at man må belage seg på venting (ingen bordbestilling) - men har altså hørt veldig mye bra om stedet, og det skårer jo både på tapas og det at det ikke er for stivt.

Mulighetene er uendelig. Jeg må slutte å skrive verdens lengste blogginnlegg, og fortsette og jobbe. Hei!