Hu-hei; hvor det går

Jeg er ikke fornøyd med aleksandrinerforklaringen min. Fransk har selvsagt også stavelser; trykk inni ordene. Poenget er at systemet med verseføtter forutsetter ordsammensetninger med diverse forutbestemte trykk - for eksempel daktylos, et ord som mimer sin egen betydning: tung-tung-lett.

Jepp. Dette interesserer sannsynligvis bare meg, men nå har jeg i hvert fall sagt det. Føler meg ganske trygg på akkurat dette området, og tror fremdeles dette er et område jeg har fordeler i forhold til franske studenter. Det hjalp imidlertid ikke i dag; jeg skjønte svært lite av forelesningen. Det var herliggale M. Bauer og Questions de poésie, men det hjalp ikke. Jeg kjente meg som en alien i form av en rosa og turkis-stripete elefant midt i klasserommet. Jeg var nødt til å spørre om en ting som var helt esensiell for å gjøre en oppgave, og det var bæsj at jeg ikke hadde skjønt greia. Stoltheten min får det ikke bedre av at det er en annen Erasmus i den klassen; en tysk jente som på mysteriøst vis klarer å si hver setning i klasserommet nesten uten aksent - mens jeg har snakket litt med henne "privat", og da hang hun ikke med i svingene, og viste frem noe av den veldig karakteristiske, tyske aksenten. Jeg vet det er smålig av meg, men det irriterer meg altså at hun tydeligvis skjønte alt i dag, mens jeg var amøbe. Og læreren gjentok spørsmålet mitt, men da hadde han rettet et sted jeg hadde sagt hunkjønn til hankjønn.

Det gårt jo veldig fort i min verden, og jeg hadde en veldig fin dag i går. Mme Cannone fikk meg til å forstå Balzac, og jeg skrev elleve sider med notater på tre timer. At jeg ikke er på topp nå, kommer også av at jeg hadde en kjempesyk drøm i natt; jeg våknet av den halv fem og fikk ikke sove etterpå. Julien var i et svært hus som var delt i to og eid av noen brødre; han drev og løp og hoppet rundt omkring og sa at han kunne hjelpe meg - men ikke med hva. Så begynte han å kaste grønnsaker og normannisk grøt rundt seg; jeg fikk masse på klærne mine og ble sur fordi jeg tross alt må betale i dyre dommer hver gang jeg sleper klærne mine til vaskeriet.

Kjente allerede da jeg våknet at halsen min var litt sår, så det kan hende det er kroppen som sliter med noe. Får prøve å være ekstra snill med meg selv, så jeg ikke blir syk til fredag og Skottlandstur.

Om noen få timer skal jeg tilbake til universitetet, da for kjedelige franskundervisningen for utlendinger. Jeg er i den gruppen med høyst nivå, og alt det muntlige er så lett at jeg har trøbbel med hvor jeg skal gjøre av tankene mine - mens det grammatiske er så vanskelig at jeg ofte ikke skjønner bæra. Det har jeg forresten slått meg til ro med nå. Jeg orker ikke å prøve å sette meg inn i alle disse systemene når det er så mye som kommer intuitivt av snakking, lesing og skriving.

Ja, jeg ser at jeg må være snill med meg selv i kveld, jeg er helt klart for negativ. Det er en bra oppgave: Tenke på noe som kan skjemme meg bort. Klem fra FrAnnie

Jeg digger aleksandrinere

Takk og pris for at jeg bestemte meg for å ta meg sammen. Forelesningene mine er så utrolig morsomme. Til og med når jeg ikke skjønner halvparten, føler jeg meg som... i paradis. Jeg snakket om det med Julien nylig, at jeg like godt kan presentere meg som "hei, jeg heter Annie, og jeg liker å telle stavelser". I dag er det forelesning om det minst interessante av alle temaene jeg har, nemlig den parisiske romanen i det... tyvende århundre? Nei, nittende, selvsagt. Poenget er i hvert fall at til og med det minst interessante er interessant. Pensum i dag er først og fremst Flaubert og Balzac, og selv om jeg ikke er så glad i akkurat disse pariserbetraktningene, er det veldig bra å få ekstra viten om nettopp Flaubert og Balzac. Flaubert har jeg som pensum i et annet fag også, Balzac i to andre fag - og dessuten skrev jeg oppgave om hans Eugenie Grandet i forrige semester i Norge. Er ikke sånn superbegeistret for ham, men han er veldig viktig for fransk litteratur.

Men, ja, aleksandrinere: Faget heter "Questions de poésie", og foreleseren, M. Bauer, er lidenskapelig opptatt av poesi og lingvistikk, og han har tidligere jobbet med teater - forelesningene hans er helt ville. Alle jentene fniser hysterisk fordi de ikke skjønner hvordan de skal notere (det strikte skolesystemet gjør at til og med forelesninger ofte er som om noen bare leser fra en bok, og studentene har aldri blitt oppfordret til å tenke selv), og han kommer aldri med en påstand - han får folk til å resonnere seg frem til svarene selv. Vel. Vi har telt stavelser i Rolandskvadet, og jeg mener det, det er noe av det morsomste jeg har gjort. Og i går lærte jeg forskjellen på en ekte aleksandriner og det som ellers bare er et vers med tolv stavelser. Oioioi. I går forstod jeg virkelig lite av det han snakket om, men samtidig var det ting franskmennene spurte om som gjorde at jeg kjente meg litt heldig. Norsk kan ha verseføtter som gammelgresk, derav våre eksellente oversettelser av Homer (lærte jeg da jeg hadde antikk litteratur), men fordi fransk har trykk i forhold til ordgrupper og ikke i de enkelte ordene, som vi har, er det ting de har veldig vanskelig for å forstå. Hvis jeg bare blir flink nok i fransk, kan jeg altså kanskje nyte både franske aleksandrinere og greske verseføtter i lik grad.

Plutselig ble jeg slått av tvil; hva om jeg bare babler tull; hva om jeg ikke har lært noe som helst?

Det er dét som er så vanskelig med å være alene i et fremmed land. Det finnes ingen som kan hente meg i land når hjernen min er på villspor.

I kveld skal Julien og jeg på besøk til en norsk jente. Han er litt interessert i henne, og vi klarer ikke helt å skjønne om hun er en klasse over ham eller ikke. Fint er det i hvert fall at vi ble invitert, for Julien kommer til å leve lenge på å ha vært sammen med bare norske jenter en hel kveld.

Ti dager igjen til Skottland. Ti dager til jeg får se kjæresten min igjen.

Fin nyhet

... En venninne sendte akkurat en epost om at hun var gravid, og jeg ble oppriktig rørt. Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Jeg smiler så jeg holder på å tygge opp ørene mine.

Ny uke, nye muligheter

Har hatt det kjipt den siste uken, jeg har ikke blitt kvitt Georg-savnet. Alt har vært mye tyngre enn jeg trodde; jeg har til og med skulket skolen en dag med obligatorisk undervsining. Så nå er jeg lei av meg selv, skal ta meg i nakkeskinnet og bare bite tennene sammen. Det føles som jeg blir dratt mellom kjærligheten til Frankrike og kjærligheten til Georg. Hvis jeg ikke tar meg sammen nå, må jeg jo dra tilbake til Norge, og få en forferdelig økonomisk smell. Og når Georg kommer på besøk, får jeg jo tross alt begge deler.

Det positive er at jeg virkelig er blitt mye flinkere i fransk; allerede nå, etter såpass kort tid. Jeg har holdt på med et manuskript på norsk, som jeg nå har begynt å oversette til fransk, bare for min egen skyld. Julien hjelper meg med skrivefeil og grammatikk. I går hadde jeg en dårlig språkdag, og likevel snakket jeg relativt godt fransk. Mitt dårligste nivå nå er bedre enn det beste nivået jeg hadde da jeg kom hit i fjor.

Dessuten har jeg funnet en ny, finurlig måte å plassere datamaskinen på inne på rommet mitt slik at jeg har litt nett. Blir slitsomt å stå på kne foran en stol i lengden, men det er nå greit å få slettet noe av søppelet i epostboksen av og til. Og en annen positiv ting er jo dette huset i H-våg. Det hadde vært fantastisk, det. Klem til alle kjente og kjære fra ta-seg-sammen-nå-jenta.

Oppdatering fra Ofnec: Varmere! Og mer behagelig å sitte enn å stå...

1) Møtte akkurat en dame som heter Liv. Hun kommer fra Bodø, men bor i Sogndal, og har jobbet sammen med min kjære mamma. Liv hilser. Hun er på Ofnec fordi hun skal bli fransklærer.

2) Jeg var visstnok i FP i forrige uke (på grunn av den nordnorske antologien som kommer), og ville blitt glad hvis noen kunne fått tak i et eksemplar. Bestemor skulle ringe meg i helgen, men hun gjorde det ikke, og jeg hadde tenkt å be henne ta vare på avisen til jul, i hvert fall. Er så dyrt å ringe at det bare ikke funker. FP er ikke på nett.

3) Hvis noen vil ha mitt nye, franske tlfnr, er det bare å spørre Georg eller å sende meg en epost.