Fotball og husly

Endelig! Håper jeg - har jeg fått et sted å bo. Det er midt i sentrum, men såpass langt fra universitetet at det kan hende jeg må ha månedskort på trikken. At det koster 300 euro i måneden er for så vidt greit nok, men det skal en ganske stor... nå har jeg glemt hva det heter på norsk. Caution. Ikke kausjon. Jaja, det der-der. I tillegg kommer strømmen - og der må jeg jo bare beherske meg. Jeg er en kaldpinne, og strømmen her er dyr, så jeg tenker det blir mye labber, pysjamas og tykk dyne. Forresten sover jeg allerede i pysjamas her; innetemperaturen er veldig annerledes enn hjemme. Dessverre kommer bankkostnader og forsikring på toppen av det hele - og vips, så har jeg sprengt budsjettet mitt. Siden jeg er over 26, får jeg ingen billig studentordning i banken, og man må ha innboforsikring for å få lov til å leie. Bankkort og forsikring koster mer i måneden enn det jeg betaler for banken min et helt år i Norge. Veggene er så tynne at det er strengt forbudt å bråke, og jeg har ikke nevnt at mannen min skal besøke meg en uke av gangen - men det er dobbelt så stort som hyblene på studenthjemmet. Jeg har dusj (!) og vask på rommet, men deler toalett med ganske mange andre. Regner med at det går greit å ha Georg på besøk, for det er en svær bygning, og man kan umulig holde kontroll på alle som kommer og går. Det er tre minutter å gå til østersrestauranten min (men nå spørs det om det blir så mange besøk der...), og i omtrent den eneste gaten i sentrum som virkelig er stille. Og så er det kjøleskap der! Ikke vaskemaskin, så det blir det jo også ekstrautgifter av, og jeg må selv sørge for kokeplater eller ovn.

Jeg er litt engstelig fordi vi ikke fysisk har skrevet under noen kontrakt; det får vi ikke gjort før jeg har alle de hundre milliardene med papirer klare. Men det siste damen sa til meg i dag, var at hun stolte på meg, slik jeg stolte på henne. Jeg må ha en garantist, og jeg lar jo Georg være det, og de må ha lønnsslippene hans for de siste tre månedene. Er litt sliten av fransk byråkrati og i det hele tatt i dag.

I tillegg ble jeg grepet av en veldig tristesse i morges. I går reiste jeg inn til Paris for å møte Georg og flere skotter. Kampen var fantastisk - og Skottland vant jo, helt overraskende. De leder gruppen sin nå - over Italia og Frankrike. Helt sprøtt. Paris var full av kilter (Georg hadde også sin på seg) og jeg så aldri noe bråk. Jeg har tidligere også blitt overrasket over hvor siviliserte franske fotballfans er. Når de taper, trekker de på skuldrene og går videre til neste punkt i livet. Men, ja, tristessen kom da jeg reiste fra Georg i morgen, og husket hvor vanvittig kjipt det kan være noen ganger, det å bo fra hverandre. Jeg gråt som et barn den første gangen i fjor, da vi installerte meg på studenthjemmet. Etter hvert ble det enklere; alt var nytt og spennende, jeg fikk mange nye venner. Selv om ikke alt er nytt og spennende lenger, burde jeg fint klare å tenke på andre ting enn å savne kjæresten min - men akkurat i morges var det bare trist, og det har liksom blitt hengende igjen.

Jeg burde jo feire at jeg har fått tak i et sted å bo, endelig, og at Skottland vant i går, og at jeg hadde en herlig kveld med blant andre Alan, som hadde bursdag - i stedet tar jeg visst alt med negativt fortegn. Ikke bra. Må skjerpe meg. Skal jo uansett se Georg igjen på lørdag. Skjerpings!

Ok. Har fått tak i Håvard, men vet ikke om jeg rekker å se ham før lørdag. En annen bra ting er forresten raregalesnille damen min; i dag var hun skikkelig snill og hentet meg på stasjonen så jeg skulle komme tidsnok til utleiemenneskene. Hun har hjulpet meg i hele dag med papirer; har overlevert id-kort og strømregning for at ting skulle bli enklere for meg. Men nå nettopp var jeg innom kjøkkenet for å ta meg et glass vin, og glasset var så klissete at jeg måtte vaske det. Etter at jeg hadde gjort det, krøp det frem små insekter fra den andre siden av oppvaskmiddelet. Jeg har tenkt å kjøpe henne en blomsterkvast; hun har til og med tilbudt meg å installere fransk word på maskinen min, jeg har vasket klær hos henne gratis og jeg kan godt sette igjen en pose her hos henne, slik at jeg ikke får overvekt på veien hjem. I går fortalte hun forresten om at hun haiket fra Paris til Singapore i 1974, og var innom både Afghanistan og Iran.

Jaja. Ting går seg til. Nå skal jeg få rumpestumpen i gir og få meg dette oppholdets andre restaurantmåltid - også denne gangen med østers. Jeg vet jeg ikke egentlig har råd, men tyve euro for tolv øster er latterlig i forhold til norske priser, og noen ganger må man være snill med seg selv. Jeg har lyst til å være snill med meg selv.

Det håper jeg alle andre jeg er glad i også er. Klem!

PS: Ja, jeg tok ut neseringen da jeg så på rommet i dag. Moralsk forkastelig eller veldig lurt? Kanskje litt av begge deler?