- og 24 grader i dag. Dagen startet med Pygmalion-myten, og jeg snakket med læreren om det faktum at jeg har tre eksamener på samme dag, deriblant i hans fag. Jeg får lov til å gjøre en oppgave i stedet, men han var ikke særlig interessert i å snakke med meg, og det gjorde meg litt muggen. Jeg tror han trodde jeg uansett ikke kommer til å gjøre det bra fordi jeg er Erasmus-student. Meeen så kan det hende jeg bare er paranoid og vanskelig, også.
Alt kommer an på fagene. Stylistique er vanskelig, der håper jeg virkelig læreren er snill med meg. De franske uttrykkene blander seg med de norske, og jeg slår aldri så mye opp i ordboken som i de timene. Da mister jeg selvsagt setningene som kommer etterpå, etc, etc. Pygmalion-timene er kjempeinteressante, og jeg tror jeg kunne banket alle franskmennene med Ovid-tenkningen min. Timene i reisebeskrivelser fra det 16. århundre (blant annet Jean de Léry og Montaigne på pensum) er vanskelig og på gammelfransk, men interessante, og deleksamen sist lørdag gikk bra - men ikke bra nok. Læreren krever av meg, men sier hun skal ta lett på det formelle siden vi bruker annet system i Norge. Jeg skrev bra på prøven, jeg lirte av meg god tenkning og fine fraser - men ble ikke ferdig. Jeg, mitt fehode, brukte altfor lang tid på å forstå selve oppgaven; jeg sjekket i ordbøker og så ikke på klokken før det hadde gått en og en halv time, og alt jeg hadde skrevet, var oversettelse av oppgaven og det utleverte sitatet til norsk. Jeg fikk først panikk, men på slutten tenkte jeg at, vel, dette ror jeg uansett ikke i land, så jeg lagde en slags oppsummering av det jeg hadde tenkt og skrev det til slutt, mens jeg beklaget at jeg ikke ble ferdig. Var vel bare halvveis. Og, halleluja, læreren syntes det var helt greit; hun skal rette det jeg har gjort og la meg få gjøre oppgaven ferdig alene, hjemme, etter retting - og så rette den en gang til. Ganske snilt, synes jeg, det er jo dobbelt arbeid for henne. Jeg viste kladden min til en kompis etterpå, og jeg hadde nesten ingen skrivefeil. Hah.
Nå sitter jeg på studentcaféen og har med den vakre, rosapelsede Skype-telefonen - men universitetsnettet tillater ikke Skype lenger. Hiiihi. Jeg bare lufter pelstelefonen min, jeg. Imidlertid har jeg nå alltid god nettilgang i trappen rett utenfor døren til rommet mitt, så jeg kan jo ta sjansen på at naboene tåler norsk skravling i blant.
Etterpå blir det undervisning om familien i litteraturen - litt blæh - og så skal jeg møte Julien. Vi skal oversette cver sammen, det er en del franske ting jeg ganske enkelt ikke vet hva er, og som ikke finnes i Norge. Dagfinn og Henny har slengt seg rundt og snokt for oss i Bodø, og Proffice som har ledige ting i Sogndal og Leikanger har sagt at vi høres spennende ut, og spurt om når vi kan komme på intervju. Har akkurat sendt epost der jeg sier fysisk intervju blir en smule vanskelig. Lurer på om Bodø er best, selv om det absolutt ikke er mitt favorittsted. Maud blir sannsynligvis ikke med likevel; hun og Julien er av-og-på-kjærester, og akkurat nå er de av. Jeg vet at Julien er kjempemotivert for å dra, mens hun bare henger seg med på ham. Men, ja, i Bodø er det Høgskole og havn, så det kan kanskje finnes en mulighet for at både Antoine, Julien og jeg kan jobbe med noe som har noe med utdannelsene våre å gjøre.
Så har jeg blitt, mer eller mindre tilfeldig, 17. mai-direktør. Så nå skal jeg jobbe til tastaturet spruter med å delegere alle veier, for i løpet av uken har jeg en ny prøve i Stylistique og en gruuusom innlevering... allerede torsdag. Argh. Vel, solen skinner, og... ja, solen skinner. Bonne journée à tous et à toutes-
tirsdag, mai 13, 2008
torsdag, mai 08, 2008
Det somres
Været her er helt utrolig. I nesten to uker nå har vi hatt over tyve grader, bare avbrutt av noen korte, intense regnskurer. Da er det hyggelig å sitte inne i et klamt klasserom, da. Nei; det er faktisk hyggelig, for forelesningene er fremdeles interessante. Jeg har fått igjen min første test i noe som heter Stylistique, og fikk 5 av 10 mulige. Det hadde ikke vært bra på Blindern, men det er bra for en utlending her, og det er ståkarakter. Jeg sliter fremdeles med ta-igjen-timer som blir lagt samtidig som jeg har andre timer, men så kommer jeg ut i godværet, går gjennom slottet og begynner å smile.
Stakkars Georg sliter med både penger og barn, og jeg kan ikke hjelpe ham. Jeg har lånt penger av ham fordi jeg ikke får siste del av stipendet mitt før i sommer, og Carrefour-ladningen min med bokser er nesten slutt. Ironisk nok har jeg spart det beste til slutt; hønsemager, gåselever og andeterrine. Jeg leter mer og mer intenst etter sommerjobb, og nå hjelper jeg tre av mine franske venner med å skrive norske søknader også. Det hadde vært morsomt hvis noen av dem fikk gjennomslag. I stedet for å få igjen på skatten slik jeg pleier, har Georg fått litt mindre restskatt, og til sammen er nok det best. Jeg vurderer å slutte å enten røyke, drikke kaffe eller alkohol, og jeg lurer på om det er kaffen som blir igjen. Det ville sikkert vært bra, siden eksamenstiden begynner straks.
Likevel er jeg altså lykkelig. Jeg er så glad i dette landet, og selv om jeg ikke har noe mot Norge, gruer jeg meg til å dra hjem. Når man finner småpenger i lommene sine som gjør at man kan gå ut og kjøpe en fersk baguette om morgenen, og ha på Isigny-smør og dyppe lunser med knasende skorpe og myke innmat oppi sin bolle med café au lait, vel, da er livet deilig. Og solen skinner fra blå himmel, vinduet er åpent og måker og duer vil ha smulene. Akkurat nå er klokken 2234, og jeg har faktisk fremdeles vinduet vidåpent. Selv om jeg hadde elektriker her som fikset lampen min, gikk den i stykker igjen, og jeg har verdens beste unnskyldning for å bestandig brenne stearinlys. Jeg har sittet og sett på den blå himmelen sakte gå over i sort, jeg har hatt besøk av to kompiser som har hjulpet meg med korrektur på en oppgave og jeg skal straks sende den fra meg og så stikke innom en fest før jeg skal legge meg relativt tidlig. Har forelesning klokken ti i morgen om reisebeskrivelser fra sekstenhundretallet, og lørdag (!) har vi en deleksamen i samme fag. Og jeg gleder meg til å gå til universitetet i morgen, for selv om jeg ikke skal kjøpe noe blir det fint å gå gjennom fredagsmarkedet, og det har meldt godt vær i morgen også, og jeg skal stoppe og snakke med han som selger korsikansk skinke, og jeg skal fryde meg under forelesningen, for læreren har fått meg – endelig – til å like Montaigne.
Søndag reiser jeg til England en snartur for å treffe Georg. Jeg bekymrer meg for ham, men jeg bekymrer meg faktisk ikke så mye for de søte små. De er så store nå at de bør begynne å ta ansvar for handlingene sine, synes jeg, og jeg tror på at man kan lære av å gå på en smell en gang i blant. Det er imidlertid ikke bra at smellene går ut over Georg.
Hvis noen vet om sommerjobber der man ikke nødvendigvis må snakke norsk, ville det være fint å høre om det. Det er Antoine, Julien og Maud det dreier seg om, og guttene har så vidt begynt å lære seg norsk. Maud så redd for å drite seg ut at jeg ikke engang vet om hun kan ordentlig engelsk, men både Antoine og Julien er flinke. Julien gjentar ord av og til nesten uten aksent, og sist jeg dikterte en søknad for ham på norsk klarte han faktisk å skrive nesten hele brevet uten feil. Helt utrolig. Antoine liker heller ikke å prøve og å dumme seg ut, men er blitt veldig flink på grammatikk. Og jeg har ikke presset noen av dem, ikke engang foreslått noe, det er de som har kommet på tanken selv. Foreløpig fokuserer jeg mest på diverse filetfabrikker på kysten, men Antoine driver med en sjømannsutdanning som kan hjelpe ham til jobb på båt, og det er faktisk ledige sommerjobbstillinger på den franske skolen i Oslo som kan passe for lærerstudentene Maud og Julien.
Jeg håper dere har det bra, alle sammen. Jeg har ennå ikke gått sulten uten å ville det selv, jeg stortrives med studiene til tross for logistiske vanskeligheter og jeg, vel, ja, jeg er lykkelig. Hei!
Stakkars Georg sliter med både penger og barn, og jeg kan ikke hjelpe ham. Jeg har lånt penger av ham fordi jeg ikke får siste del av stipendet mitt før i sommer, og Carrefour-ladningen min med bokser er nesten slutt. Ironisk nok har jeg spart det beste til slutt; hønsemager, gåselever og andeterrine. Jeg leter mer og mer intenst etter sommerjobb, og nå hjelper jeg tre av mine franske venner med å skrive norske søknader også. Det hadde vært morsomt hvis noen av dem fikk gjennomslag. I stedet for å få igjen på skatten slik jeg pleier, har Georg fått litt mindre restskatt, og til sammen er nok det best. Jeg vurderer å slutte å enten røyke, drikke kaffe eller alkohol, og jeg lurer på om det er kaffen som blir igjen. Det ville sikkert vært bra, siden eksamenstiden begynner straks.
Likevel er jeg altså lykkelig. Jeg er så glad i dette landet, og selv om jeg ikke har noe mot Norge, gruer jeg meg til å dra hjem. Når man finner småpenger i lommene sine som gjør at man kan gå ut og kjøpe en fersk baguette om morgenen, og ha på Isigny-smør og dyppe lunser med knasende skorpe og myke innmat oppi sin bolle med café au lait, vel, da er livet deilig. Og solen skinner fra blå himmel, vinduet er åpent og måker og duer vil ha smulene. Akkurat nå er klokken 2234, og jeg har faktisk fremdeles vinduet vidåpent. Selv om jeg hadde elektriker her som fikset lampen min, gikk den i stykker igjen, og jeg har verdens beste unnskyldning for å bestandig brenne stearinlys. Jeg har sittet og sett på den blå himmelen sakte gå over i sort, jeg har hatt besøk av to kompiser som har hjulpet meg med korrektur på en oppgave og jeg skal straks sende den fra meg og så stikke innom en fest før jeg skal legge meg relativt tidlig. Har forelesning klokken ti i morgen om reisebeskrivelser fra sekstenhundretallet, og lørdag (!) har vi en deleksamen i samme fag. Og jeg gleder meg til å gå til universitetet i morgen, for selv om jeg ikke skal kjøpe noe blir det fint å gå gjennom fredagsmarkedet, og det har meldt godt vær i morgen også, og jeg skal stoppe og snakke med han som selger korsikansk skinke, og jeg skal fryde meg under forelesningen, for læreren har fått meg – endelig – til å like Montaigne.
Søndag reiser jeg til England en snartur for å treffe Georg. Jeg bekymrer meg for ham, men jeg bekymrer meg faktisk ikke så mye for de søte små. De er så store nå at de bør begynne å ta ansvar for handlingene sine, synes jeg, og jeg tror på at man kan lære av å gå på en smell en gang i blant. Det er imidlertid ikke bra at smellene går ut over Georg.
Hvis noen vet om sommerjobber der man ikke nødvendigvis må snakke norsk, ville det være fint å høre om det. Det er Antoine, Julien og Maud det dreier seg om, og guttene har så vidt begynt å lære seg norsk. Maud så redd for å drite seg ut at jeg ikke engang vet om hun kan ordentlig engelsk, men både Antoine og Julien er flinke. Julien gjentar ord av og til nesten uten aksent, og sist jeg dikterte en søknad for ham på norsk klarte han faktisk å skrive nesten hele brevet uten feil. Helt utrolig. Antoine liker heller ikke å prøve og å dumme seg ut, men er blitt veldig flink på grammatikk. Og jeg har ikke presset noen av dem, ikke engang foreslått noe, det er de som har kommet på tanken selv. Foreløpig fokuserer jeg mest på diverse filetfabrikker på kysten, men Antoine driver med en sjømannsutdanning som kan hjelpe ham til jobb på båt, og det er faktisk ledige sommerjobbstillinger på den franske skolen i Oslo som kan passe for lærerstudentene Maud og Julien.
Jeg håper dere har det bra, alle sammen. Jeg har ennå ikke gått sulten uten å ville det selv, jeg stortrives med studiene til tross for logistiske vanskeligheter og jeg, vel, ja, jeg er lykkelig. Hei!
onsdag, april 16, 2008
Eksamenstid
Har ferie her nå, og derfor tredagers hjemmeeksamen via UiO pga. streiken her før jul. Sliten, men er heldigvis veldig glad i det jeg studerer. Sveits og Georg om to dager. Henny bursdag den tyvende, forresten. Marit og Georg er snille og ordner alt.
Føler at det har gått i et med meg siden tidenes morgen og Metusalems dåp, men har det bra. Kunne trengt en skuldermassasje, dog.
Je vous embrasse.
Føler at det har gått i et med meg siden tidenes morgen og Metusalems dåp, men har det bra. Kunne trengt en skuldermassasje, dog.
Je vous embrasse.
tirsdag, april 08, 2008
Sometimes it snows in april
Søndag kveld ble helt vill. Snøen lavet ned; jeg gikk kledd som på finnmarkskysten og folk kastet snøballer på hverandre i gatene. Vakkert. Tok bilder med telefonen, men får ikke blåtannen til å virke som på den gamle. No comprendo nada.
Mandag fikk jeg mammas bursdagsgave i retur. Den var merket "ikke hentet". Jeg har ikke råd til å sende den avgårde på nytt akkurat nå, men jeg gjør det straks jeg kan. Vet ikke hva som har hendt.
Fikk ikke sove i natt fordi jeg grublet for mye, så til slutt stod jeg bare opp. Klokken er halv syv, jeg har forelesning klokken ni og lurer på hvordan det skal gå - men jeg får i hvert fall jobbet litt nå. Har to oppgaver denne uken, deretter eksamen via UiO på grunn av streiken forrige semester, så bærer det rett til Sveits. Puh. Er likevel svært fornøyd med livet. Det håper jeg alle andre er, også. *Morgenklem*
Mandag fikk jeg mammas bursdagsgave i retur. Den var merket "ikke hentet". Jeg har ikke råd til å sende den avgårde på nytt akkurat nå, men jeg gjør det straks jeg kan. Vet ikke hva som har hendt.
Fikk ikke sove i natt fordi jeg grublet for mye, så til slutt stod jeg bare opp. Klokken er halv syv, jeg har forelesning klokken ni og lurer på hvordan det skal gå - men jeg får i hvert fall jobbet litt nå. Har to oppgaver denne uken, deretter eksamen via UiO på grunn av streiken forrige semester, så bærer det rett til Sveits. Puh. Er likevel svært fornøyd med livet. Det håper jeg alle andre er, også. *Morgenklem*
søndag, april 06, 2008
Caen-Valenciennes 1-0
Det har skjedd veldig mye siden mamma, Torbjørn og Hannemor reiste herfra. Først kom Ingvild, og vi slo våre mathoder sammen til en eneste orgie i flerretters middager. På slutten av besøket hennes ringte Laetitia og fortalte om Feri. Etter at Ingvild hadde dratt, hadde jeg en enorm haug med arbeid å ta igjen, og jeg har langt fra kommet dit jeg burde være, men jeg føler i hvert fall at jeg har hodet over vannet i yndlingsfaget mitt.
Etter to dager med over femten grader og sol fra skyfri himmel, har jeg i dag sett snø i Normandie for første gang i mitt liv. Selv om det var en smule merkelig at det styrtregnet, haglet, snødde, blåste og tordnet i løpet av en time, fikk jeg en barnlig lykkefølelse da jeg så små hauger med snø på vinduskarmene over gaten.
Marit og Georg kommer hit 17-maihelgen. Det er ikke mindre enn fantastisk. Det blir veldig spennende å se om vi får til et ordentlig tog. Det kommer til å være ekstra mange norske studenter ved Ofnec, det fransk-norske senteret, da, så det kan hende vi får til noe ordentlig. Og snart får jeg se Georg igjen; vi skal møtes i Sveits. Det koster en formue å få meg dit, så nå er vi begge på minussiden. Musene sitter imidlertid ikke og gråter i skapet mitt, for siden jeg var så heldig å bli kjørt til Carrefour, har jeg fremdeles mat og vin i lange baner. Og fordi verken Ingvild eller jeg klarte å høre telefonen min da familien dro, har jeg fremdeles Hannemor-ost i kjøleskapet. Ouf, jeg er fremdeles lei meg fordi jeg ikke fikk sagt ha det.
Besøkene hadde til felles at det var svært lite interesse for de lokale kunnskapene mine. Hannemor, mamma og Torbjørn var med på slottet og det moderne muséet, og Ingvild og jeg reiste til Bayeux for å se på teppet der. Jeg ble forundret over hvor godt kjent jeg er der; jeg syntes det var lurt at vi tok lokalbuss til turistkontoret for å hente kart, men vi brukte det faktisk ikke en eneste gang og kom oss tilbake til togstasjonen til fots uten problemer. Ellers interesserte alle seg bare for mat, og det synes jeg faktisk ikke var det minste trist.
Onsdag blir det boksalg og vafler. De utakknemlige slynglene av noen venner jeg har likte ikke brunost. Ikke at jeg synes det er så fantastisk, men Yann og Antoine lagde grimaser og ville ikke spise opp den enslige skiven de fikk, og dermed mistet også ostehøvlen sin interesse. Bare Julien mente det var sånn halvveis spiselig, men han har smakt det før og er dessuten så høflig og snill at han sikkert ville spist elefantbæsj hvis jeg sa det var en norsk spesialitet. Mannen påstod til og med han likte Irenes pultost. Ergo. Kristina har vaffeljern, jeg har for mye brunost og bøker, og i tillegg kommer Håvard og Astrid. Astrid og Kristina er de to jentene i lærerklassen jeg kjenner best.
Jeg har et merkelig forhold til Kristina for tiden. Jeg klarer ikke annet enn å klandre henne for at den tvilsomme typen stjal telefonen min, og jeg ble virkelig sjalu da hun like etterpå dro til Bretagne for å lære om østers på en trestjerners restaurant. I går hørte jeg Caen-Valenciennes-kampen på radio, og den var kjempebra – Caen har endelig tatt seg opp igjen etter nyårets grusomme tap. Jeg lagde pannekakerøre sammen med kompiser samtidig, og sendte melding til Kristina for å spørre om hun ville komme og spise sammen med oss – og hun svarte at hun ikke kunne fordi hun var på kampen og skulle ta noen øl med supporterklubben etterpå. Kristina liker ikke engang fotball, og jeg har ikke råd til å dra på stadion. Ja, jeg er sjalu! Jeg tenkte sporenstreks på et kort jeg fikk hos Hannemor en gang, der det stod at snille jenter kommer til himmelen, mens slemme jenter kommer seg overalt.
Jeg brukte for mange penger i Collioure, og hadde det fantastisk der. Jeg sa til meg selv at det var verd det; minnene ville veie opp for mangelen på penger senere. I utgangspunktet står jeg for det fremdeles, men nå kommer ikke annet enn Feris ansikt opp i hodet mitt når jeg tenker på Collioure.
Pannekakespisingen min i går vaksinerte meg ikke. Vi lagde en halvgrov røre, og spiste først crêpes salées, altså med skinke, ost og egg, og deretter det tydeligvis alle normannere liker – med sukker eller Nutella. Jeg har hatt så lyst på en ordentlig galette salée så lenge at jeg kommer til å bruke penger jeg burde brukt på å tørke tøy på å gå på creperie i kveld. Rommet mitt er fullt av tørkende klær, jeg har fått sopp i et hjørne og gleder meg veldig til kveldens matopplevelse.
Je vous embrasse. Je pense à vous.
Etter to dager med over femten grader og sol fra skyfri himmel, har jeg i dag sett snø i Normandie for første gang i mitt liv. Selv om det var en smule merkelig at det styrtregnet, haglet, snødde, blåste og tordnet i løpet av en time, fikk jeg en barnlig lykkefølelse da jeg så små hauger med snø på vinduskarmene over gaten.
Marit og Georg kommer hit 17-maihelgen. Det er ikke mindre enn fantastisk. Det blir veldig spennende å se om vi får til et ordentlig tog. Det kommer til å være ekstra mange norske studenter ved Ofnec, det fransk-norske senteret, da, så det kan hende vi får til noe ordentlig. Og snart får jeg se Georg igjen; vi skal møtes i Sveits. Det koster en formue å få meg dit, så nå er vi begge på minussiden. Musene sitter imidlertid ikke og gråter i skapet mitt, for siden jeg var så heldig å bli kjørt til Carrefour, har jeg fremdeles mat og vin i lange baner. Og fordi verken Ingvild eller jeg klarte å høre telefonen min da familien dro, har jeg fremdeles Hannemor-ost i kjøleskapet. Ouf, jeg er fremdeles lei meg fordi jeg ikke fikk sagt ha det.
Besøkene hadde til felles at det var svært lite interesse for de lokale kunnskapene mine. Hannemor, mamma og Torbjørn var med på slottet og det moderne muséet, og Ingvild og jeg reiste til Bayeux for å se på teppet der. Jeg ble forundret over hvor godt kjent jeg er der; jeg syntes det var lurt at vi tok lokalbuss til turistkontoret for å hente kart, men vi brukte det faktisk ikke en eneste gang og kom oss tilbake til togstasjonen til fots uten problemer. Ellers interesserte alle seg bare for mat, og det synes jeg faktisk ikke var det minste trist.
Onsdag blir det boksalg og vafler. De utakknemlige slynglene av noen venner jeg har likte ikke brunost. Ikke at jeg synes det er så fantastisk, men Yann og Antoine lagde grimaser og ville ikke spise opp den enslige skiven de fikk, og dermed mistet også ostehøvlen sin interesse. Bare Julien mente det var sånn halvveis spiselig, men han har smakt det før og er dessuten så høflig og snill at han sikkert ville spist elefantbæsj hvis jeg sa det var en norsk spesialitet. Mannen påstod til og med han likte Irenes pultost. Ergo. Kristina har vaffeljern, jeg har for mye brunost og bøker, og i tillegg kommer Håvard og Astrid. Astrid og Kristina er de to jentene i lærerklassen jeg kjenner best.
Jeg har et merkelig forhold til Kristina for tiden. Jeg klarer ikke annet enn å klandre henne for at den tvilsomme typen stjal telefonen min, og jeg ble virkelig sjalu da hun like etterpå dro til Bretagne for å lære om østers på en trestjerners restaurant. I går hørte jeg Caen-Valenciennes-kampen på radio, og den var kjempebra – Caen har endelig tatt seg opp igjen etter nyårets grusomme tap. Jeg lagde pannekakerøre sammen med kompiser samtidig, og sendte melding til Kristina for å spørre om hun ville komme og spise sammen med oss – og hun svarte at hun ikke kunne fordi hun var på kampen og skulle ta noen øl med supporterklubben etterpå. Kristina liker ikke engang fotball, og jeg har ikke råd til å dra på stadion. Ja, jeg er sjalu! Jeg tenkte sporenstreks på et kort jeg fikk hos Hannemor en gang, der det stod at snille jenter kommer til himmelen, mens slemme jenter kommer seg overalt.
Jeg brukte for mange penger i Collioure, og hadde det fantastisk der. Jeg sa til meg selv at det var verd det; minnene ville veie opp for mangelen på penger senere. I utgangspunktet står jeg for det fremdeles, men nå kommer ikke annet enn Feris ansikt opp i hodet mitt når jeg tenker på Collioure.
Pannekakespisingen min i går vaksinerte meg ikke. Vi lagde en halvgrov røre, og spiste først crêpes salées, altså med skinke, ost og egg, og deretter det tydeligvis alle normannere liker – med sukker eller Nutella. Jeg har hatt så lyst på en ordentlig galette salée så lenge at jeg kommer til å bruke penger jeg burde brukt på å tørke tøy på å gå på creperie i kveld. Rommet mitt er fullt av tørkende klær, jeg har fått sopp i et hjørne og gleder meg veldig til kveldens matopplevelse.
Je vous embrasse. Je pense à vous.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
