Jeg er i Norge igjen, og Georg har akkurat vært kjempeflink på Nitimen. Lørdag skal vi på fest til en venninne som fyller tretti, og alle skal ha med litt mat. Jeg lette akkurat etter noen vegetaroppskrifter, og leste oppskrift etter oppskrift med salatdressinger jeg synes virker unødvendig vanskelige og usunne. Når man synes noe ikke har blitt gjort bra nok av andre, kan man vel bare prøve å gjøre det bedre selv?
Min favorittvinaigrette har egentlig ikke en oppskrift, for den har ikke nøyaktige mål. Den avviker fra tradisjonell fransk vinaigrette ved at jeg har litt annet forhold mellom eddik og olje, og ved at det slett ikke er alle i Frankrike som bruker sjalottløk og fordi det er direkte uvanlig å bruke hvitløk. Dessuten foretrekker jeg spansk sherryeddik eller italiensk balsamico. Jeg må innrømme at jeg liker best italiensk eller spansk olje også, helst en som er rund og fruktig samtidig, men det viktigste er jo at det er en kaldpresset extra virgin. Da får man et minimum av kvalitet, og kaldpressing gir menneskekroppen den gode fettsammensetningen.
- Halvt om halvt med eddik og olje
- Finhakket hvitløk
- Finhakket sjalottløk
- Sennep
- Salt og pepper
- Evt. litt vann
Verre er det ikke. Sennepen emulgerer; gjør at blandingen smelter sammen. Jeg digger sennep, og liker å bruke fra styrkeskala fyldig til sterk, men når man har så mye eddik i, kan det fort bli for heftig med veldig sterk sennep. Jeg pleier å bruke en spiseskje til en liten skål med vinaigrette. Og så bruker jeg kanskje to skjeer med olje, og to med eddik? Eller halvannen med eddik? Tja, og jeg vil tro skålene jeg pleier å bruke tar mellom en til to desiliter væske; sånn at jeg lager ca. 1,5 dl vinaigrette hver gang. Hvis jeg er alene, pleier jeg bare å la halvparten stå i kjøleskapet; det holder seg vel en uke.
Jeg har gått bort fra den kinesiske hvitløken; jeg syntes jeg måtte bruke så mye for å få riktig smak. Jeg pleier å bruke et fedd eller to av vanlig til dressing. I tillegg kommer en medium sjalottløk, nykvernet pepper og blomstersalt og noen spiseskjeer vann hvis dressingen av en eller annen grunn har blitt altfor tykk. De gangene det skjer, tror jeg det har å gjøre med hvordan eddiken og sennepen reagerer sammen; noen ganger er jo eddiken i seg selv så tykk at den nesten er som sirup. Jeg bruker en fyldig eddik fordi jeg synes den dype smaken lenger bak på tungen er bedre en den spisse lenger frem. Jeg har forresten lest at Fedon er for all eddik; den setter i gang fordøyelsen eller gjør noe med denne GI'en. Jeg har også lest at eddik ikke er bra for tannemaljen, og at man må huske å ikke pusse tennene straks etterpå.
Franskmennene pleier ikke å bruke mørk edikk; de vil heller bruke eplesideredikk, eller lignende. Når de da ikke har hvitløk eller sjalottløk i, blir vinaigretten lys og klumpfri, mens min blir veldig mørk og klumpete.
En annen versjon man gjerne kjøper ferdiglaget på flaske både i Norge og i Frankrike, er omtrent den samme grunnoppskriften, men blandet med parmesan. Man kan helle alt i en mikser, svisje rundt og få en glatt blanding - eller man kan drysse oppi ujevne biter i en allerede ujevn dressing.
Om dette var det jeg egentlig skulle gjøre akkurat nå? Nei, men det var helt greit å få det gjort, så irriterer jeg meg litt mindre neste gang jeg leser amerikanske dressingoppskrifter med honning og peanøttsmør. Bon appétit!
tirsdag, september 18, 2007
torsdag, september 13, 2007
Fotball og husly
Endelig! Håper jeg - har jeg fått et sted å bo. Det er midt i sentrum, men såpass langt fra universitetet at det kan hende jeg må ha månedskort på trikken. At det koster 300 euro i måneden er for så vidt greit nok, men det skal en ganske stor... nå har jeg glemt hva det heter på norsk. Caution. Ikke kausjon. Jaja, det der-der. I tillegg kommer strømmen - og der må jeg jo bare beherske meg. Jeg er en kaldpinne, og strømmen her er dyr, så jeg tenker det blir mye labber, pysjamas og tykk dyne. Forresten sover jeg allerede i pysjamas her; innetemperaturen er veldig annerledes enn hjemme. Dessverre kommer bankkostnader og forsikring på toppen av det hele - og vips, så har jeg sprengt budsjettet mitt. Siden jeg er over 26, får jeg ingen billig studentordning i banken, og man må ha innboforsikring for å få lov til å leie. Bankkort og forsikring koster mer i måneden enn det jeg betaler for banken min et helt år i Norge. Veggene er så tynne at det er strengt forbudt å bråke, og jeg har ikke nevnt at mannen min skal besøke meg en uke av gangen - men det er dobbelt så stort som hyblene på studenthjemmet. Jeg har dusj (!) og vask på rommet, men deler toalett med ganske mange andre. Regner med at det går greit å ha Georg på besøk, for det er en svær bygning, og man kan umulig holde kontroll på alle som kommer og går. Det er tre minutter å gå til østersrestauranten min (men nå spørs det om det blir så mange besøk der...), og i omtrent den eneste gaten i sentrum som virkelig er stille. Og så er det kjøleskap der! Ikke vaskemaskin, så det blir det jo også ekstrautgifter av, og jeg må selv sørge for kokeplater eller ovn.
Jeg er litt engstelig fordi vi ikke fysisk har skrevet under noen kontrakt; det får vi ikke gjort før jeg har alle de hundre milliardene med papirer klare. Men det siste damen sa til meg i dag, var at hun stolte på meg, slik jeg stolte på henne. Jeg må ha en garantist, og jeg lar jo Georg være det, og de må ha lønnsslippene hans for de siste tre månedene. Er litt sliten av fransk byråkrati og i det hele tatt i dag.
I tillegg ble jeg grepet av en veldig tristesse i morges. I går reiste jeg inn til Paris for å møte Georg og flere skotter. Kampen var fantastisk - og Skottland vant jo, helt overraskende. De leder gruppen sin nå - over Italia og Frankrike. Helt sprøtt. Paris var full av kilter (Georg hadde også sin på seg) og jeg så aldri noe bråk. Jeg har tidligere også blitt overrasket over hvor siviliserte franske fotballfans er. Når de taper, trekker de på skuldrene og går videre til neste punkt i livet. Men, ja, tristessen kom da jeg reiste fra Georg i morgen, og husket hvor vanvittig kjipt det kan være noen ganger, det å bo fra hverandre. Jeg gråt som et barn den første gangen i fjor, da vi installerte meg på studenthjemmet. Etter hvert ble det enklere; alt var nytt og spennende, jeg fikk mange nye venner. Selv om ikke alt er nytt og spennende lenger, burde jeg fint klare å tenke på andre ting enn å savne kjæresten min - men akkurat i morges var det bare trist, og det har liksom blitt hengende igjen.
Jeg burde jo feire at jeg har fått tak i et sted å bo, endelig, og at Skottland vant i går, og at jeg hadde en herlig kveld med blant andre Alan, som hadde bursdag - i stedet tar jeg visst alt med negativt fortegn. Ikke bra. Må skjerpe meg. Skal jo uansett se Georg igjen på lørdag. Skjerpings!
Ok. Har fått tak i Håvard, men vet ikke om jeg rekker å se ham før lørdag. En annen bra ting er forresten raregalesnille damen min; i dag var hun skikkelig snill og hentet meg på stasjonen så jeg skulle komme tidsnok til utleiemenneskene. Hun har hjulpet meg i hele dag med papirer; har overlevert id-kort og strømregning for at ting skulle bli enklere for meg. Men nå nettopp var jeg innom kjøkkenet for å ta meg et glass vin, og glasset var så klissete at jeg måtte vaske det. Etter at jeg hadde gjort det, krøp det frem små insekter fra den andre siden av oppvaskmiddelet. Jeg har tenkt å kjøpe henne en blomsterkvast; hun har til og med tilbudt meg å installere fransk word på maskinen min, jeg har vasket klær hos henne gratis og jeg kan godt sette igjen en pose her hos henne, slik at jeg ikke får overvekt på veien hjem. I går fortalte hun forresten om at hun haiket fra Paris til Singapore i 1974, og var innom både Afghanistan og Iran.
Jaja. Ting går seg til. Nå skal jeg få rumpestumpen i gir og få meg dette oppholdets andre restaurantmåltid - også denne gangen med østers. Jeg vet jeg ikke egentlig har råd, men tyve euro for tolv øster er latterlig i forhold til norske priser, og noen ganger må man være snill med seg selv. Jeg har lyst til å være snill med meg selv.
Det håper jeg alle andre jeg er glad i også er. Klem!
PS: Ja, jeg tok ut neseringen da jeg så på rommet i dag. Moralsk forkastelig eller veldig lurt? Kanskje litt av begge deler?
Jeg er litt engstelig fordi vi ikke fysisk har skrevet under noen kontrakt; det får vi ikke gjort før jeg har alle de hundre milliardene med papirer klare. Men det siste damen sa til meg i dag, var at hun stolte på meg, slik jeg stolte på henne. Jeg må ha en garantist, og jeg lar jo Georg være det, og de må ha lønnsslippene hans for de siste tre månedene. Er litt sliten av fransk byråkrati og i det hele tatt i dag.
I tillegg ble jeg grepet av en veldig tristesse i morges. I går reiste jeg inn til Paris for å møte Georg og flere skotter. Kampen var fantastisk - og Skottland vant jo, helt overraskende. De leder gruppen sin nå - over Italia og Frankrike. Helt sprøtt. Paris var full av kilter (Georg hadde også sin på seg) og jeg så aldri noe bråk. Jeg har tidligere også blitt overrasket over hvor siviliserte franske fotballfans er. Når de taper, trekker de på skuldrene og går videre til neste punkt i livet. Men, ja, tristessen kom da jeg reiste fra Georg i morgen, og husket hvor vanvittig kjipt det kan være noen ganger, det å bo fra hverandre. Jeg gråt som et barn den første gangen i fjor, da vi installerte meg på studenthjemmet. Etter hvert ble det enklere; alt var nytt og spennende, jeg fikk mange nye venner. Selv om ikke alt er nytt og spennende lenger, burde jeg fint klare å tenke på andre ting enn å savne kjæresten min - men akkurat i morges var det bare trist, og det har liksom blitt hengende igjen.
Jeg burde jo feire at jeg har fått tak i et sted å bo, endelig, og at Skottland vant i går, og at jeg hadde en herlig kveld med blant andre Alan, som hadde bursdag - i stedet tar jeg visst alt med negativt fortegn. Ikke bra. Må skjerpe meg. Skal jo uansett se Georg igjen på lørdag. Skjerpings!
Ok. Har fått tak i Håvard, men vet ikke om jeg rekker å se ham før lørdag. En annen bra ting er forresten raregalesnille damen min; i dag var hun skikkelig snill og hentet meg på stasjonen så jeg skulle komme tidsnok til utleiemenneskene. Hun har hjulpet meg i hele dag med papirer; har overlevert id-kort og strømregning for at ting skulle bli enklere for meg. Men nå nettopp var jeg innom kjøkkenet for å ta meg et glass vin, og glasset var så klissete at jeg måtte vaske det. Etter at jeg hadde gjort det, krøp det frem små insekter fra den andre siden av oppvaskmiddelet. Jeg har tenkt å kjøpe henne en blomsterkvast; hun har til og med tilbudt meg å installere fransk word på maskinen min, jeg har vasket klær hos henne gratis og jeg kan godt sette igjen en pose her hos henne, slik at jeg ikke får overvekt på veien hjem. I går fortalte hun forresten om at hun haiket fra Paris til Singapore i 1974, og var innom både Afghanistan og Iran.
Jaja. Ting går seg til. Nå skal jeg få rumpestumpen i gir og få meg dette oppholdets andre restaurantmåltid - også denne gangen med østers. Jeg vet jeg ikke egentlig har råd, men tyve euro for tolv øster er latterlig i forhold til norske priser, og noen ganger må man være snill med seg selv. Jeg har lyst til å være snill med meg selv.
Det håper jeg alle andre jeg er glad i også er. Klem!
PS: Ja, jeg tok ut neseringen da jeg så på rommet i dag. Moralsk forkastelig eller veldig lurt? Kanskje litt av begge deler?
tirsdag, september 11, 2007
Man blir sine foreldre
I går var jeg fornuftig, og gikk hjem nesten rett etter skolen. Øyet hadde vært vondt og uklart hele dagen, og jeg skjønte at det trengte hvile. Så jeg gikk hjem, laget meg en enkel middag (kalkunescalope, grønne linser, rare husvertdamens ferske urter, hele sjalottløk og mâche med sterk vinaigrette) og la meg tidlig. Det gjorde at jeg kunne stå opp kvart over seks og faktisk være helt uthvilt - en usedvanlig deilig følelse. Radioen melder om at det skal bli masse sol og over tyve grader i dag, og jeg er min egen mor når jeg spiser frokost. Jeg husker så godt at jeg syntes mamma var helt på jordet når hun prøvde å finne grovt brød i Sør-Europa; hvorfor spise grovbrød når man kan spise luftig, sprø, hvit baguette? Jeg har slått meg til ro med plastinnpakket seigle complet; typisk tysk og sort, skinke, lett-camembert, sardiner eller makreller i diverse varianter, agurk og kokt egg. For en franskmann tilsvarer frokosten min en hypersunn middag.
Minuset med å legge seg tidlig i går, var at jeg ikke fikk lett mer etter leilighet, og ikke fikk vært sammen med venner. Det siste er jo sånt som jeg får tatt igjen senere, men etter å ha hatt fransk med tusen utlendinger på skolen, hjelper det aksenten min å snakke med innfødte. Det ser dårligere og dårligere ut med leilighet, dessverre, og i dag har jeg tenkt å bite i det sure eplet og spørre om UiO har gitt fra seg det siste rommet på studenthjemmet ennå. Jeg kan love at det ikke er med lett hjerte; å ha Georg på besøk i en uke på et rom på syv kvadrat... Men det er likevel mye, mye bedre enn å ikke ha noe i det hele tatt.
Lørdag var forresten en helt fabuløs matdag; hjemme hos Julien A fikk jeg tomater fylt med reker, provansalske blåskjell (med harissa som hemmelig ingrediens - og jeg gjettet det!), potetbåter, trou normand med gårdscalvados, som de sier, når man ikke får kjøpt den i butikken, tre typer ost (bl.a. calvadosmarinert camembert) og is-tiramisu.
Solen begynner å stå opp utenfor. Jeg sover ved en av byens mest trafikkerte gater, men foreløpig er det mest bråk fra fugletreet rett utenfor vinduet. Dagens hovednyhet er ikke 11. september i USA, men at Moulinex-fabrikken ble lagt ned for et år siden. Det merkelige er at jeg var her i fjor da det skjedde, og at da jeg var tretten, var vi faktisk på klassetur og så samlebånd spy ut kjøkkenmaskiner. Kanskje det ikke er så rart at jeg føler meg litt hjemme her?
Bisous à tout le monde-
Minuset med å legge seg tidlig i går, var at jeg ikke fikk lett mer etter leilighet, og ikke fikk vært sammen med venner. Det siste er jo sånt som jeg får tatt igjen senere, men etter å ha hatt fransk med tusen utlendinger på skolen, hjelper det aksenten min å snakke med innfødte. Det ser dårligere og dårligere ut med leilighet, dessverre, og i dag har jeg tenkt å bite i det sure eplet og spørre om UiO har gitt fra seg det siste rommet på studenthjemmet ennå. Jeg kan love at det ikke er med lett hjerte; å ha Georg på besøk i en uke på et rom på syv kvadrat... Men det er likevel mye, mye bedre enn å ikke ha noe i det hele tatt.
Lørdag var forresten en helt fabuløs matdag; hjemme hos Julien A fikk jeg tomater fylt med reker, provansalske blåskjell (med harissa som hemmelig ingrediens - og jeg gjettet det!), potetbåter, trou normand med gårdscalvados, som de sier, når man ikke får kjøpt den i butikken, tre typer ost (bl.a. calvadosmarinert camembert) og is-tiramisu.
Solen begynner å stå opp utenfor. Jeg sover ved en av byens mest trafikkerte gater, men foreløpig er det mest bråk fra fugletreet rett utenfor vinduet. Dagens hovednyhet er ikke 11. september i USA, men at Moulinex-fabrikken ble lagt ned for et år siden. Det merkelige er at jeg var her i fjor da det skjedde, og at da jeg var tretten, var vi faktisk på klassetur og så samlebånd spy ut kjøkkenmaskiner. Kanskje det ikke er så rart at jeg føler meg litt hjemme her?
Bisous à tout le monde-
lørdag, september 08, 2007
Kiffer une bonne bouffe?
Beklager at det har tatt så lang tid før det kom nytt på bloggen. Jeg har ganske enkelt hatt for mye å gjøre. Jeg vet ikke helt hvordan det blir slik; det er kanskje et ønske om å oppfylle alle plikter og samtidig ha det veldig moro. Vel. Uansett:
1) Reisen nedover: Ikke morsomt. Våknet med at øyet jeg skadet i januar, bare av seg selv hadde funnet ut at det skulle få tilbakefall. Legevakt, mistet flyet, kjøpte ny billett, mistet toget fra Paris, kjøpte ny billett - og plutselig ble halve togstasjonen avstengt fordi noen hadde glemt igjen bagasje; politiet sprengte den og... og det var en sånn dag.
2) Kurset: Bra. Jeg er på gruppe fem; på høyeste nivå, men jeg var veldig usikker på om jeg hadde kommet riktig da vi begynte med grammatikk. Jeg var så dårlig at læreren og jeg diskuterte om jeg skulle bytte gruppe. Læreren i skriftlig forståelse, som det heter, nektet, og sa at jeg kunne alt, jeg vet bare ikke hva det heter. Noe han sikkert har ganske rett i. Jeg stortrives i både muntlig og skriftlig forståelse, og har fått velge fransk litteratur som ekstrafag (alternativet var forståelse av fransk samfunn). De andre studentene er jeg ikke så begeistret for, men det er ikke noe direkte galt med dem. I går snakket jeg i flere timer sammen med ei som ellers sannsynligvis ikke ville snakket i det hele tatt: Ei tyve år gammel religiøs, engelsk jente. Musegrå, briller, ikke spesielt pen, ekstremt sjenert; med en engelsk aksent og så lav stemme at det skal mye konsentrasjon til for å forstå fransken hennes. Studerer geografi og er i utlandet alene for aller første gang. Det er ikke noe galt med slike mennesker, men det kan bli litt mye i lengden.
3) Bosted: Ikke så bra. Damen jeg bor hos sier hun ikke vil ha noen her for et helt år. Jeg er usikker på om hun sier det fordi det er en fast politikk, eller fordi hun ikke liker meg. Hun er smertolog og avslapningsterapeut, samtidig som hun jobber med datamaskiner, røyker som en skorstein og har det vanvittig skittent på kjøkkenet sitt - som selvsagt er fullt av insekter. Jeg har vanskeligheter med å finne leilighet. De er enten allerede tatt av alle de andre studentene, eller så er det et problem å få Georg på besøk. Siden han skal bli værende ca. en uke av gangen, må jeg nesten si fra. I går snakket jeg med tre damer som alle mente at hvis han ble så lenge som en uke, måtte det bli dyrere. Når rommene allerede er dyre, er ikke det spesielt morsomt. Så jeg har prøvd alle kontakter jeg har - bortsett fra Håvard, for jeg har mistet telefonnummeret hans.
I dag har vært en kjempevarm dag; skikkelig sydentemperatur, og i kveld skal jeg hjem til foreldrene til en av kompisene mine. Julien Attencourt, som besøkte Georg og meg i sommer, er en av de hyggeligste og rareste vennene mine her. Han hører på sær black metal, kler seg i sorte dresser, lakk og lær, definerer seg som ekstremliberal - og er bare snill. Foreldrene bor en halvtime utenfor byen; og har, selv om jeg aldri har møtt dem før, tilbudt meg et rom i huset deres hvis jeg ikke finner noe. Det er vel og bra, men den halvtimen det tar å kjøre med bil, blir en og en halv time med buss - Normandie er ikke pendlervennlig.
Jeg håper alle dere der hjemme har det fint. Til tross for husjakt har jeg det veldig bra. Fransken går opp og ned, men jeg føler jeg blir flinkere og flinkere, og jeg føler meg generelt hjemme her. Klem!
1) Reisen nedover: Ikke morsomt. Våknet med at øyet jeg skadet i januar, bare av seg selv hadde funnet ut at det skulle få tilbakefall. Legevakt, mistet flyet, kjøpte ny billett, mistet toget fra Paris, kjøpte ny billett - og plutselig ble halve togstasjonen avstengt fordi noen hadde glemt igjen bagasje; politiet sprengte den og... og det var en sånn dag.
2) Kurset: Bra. Jeg er på gruppe fem; på høyeste nivå, men jeg var veldig usikker på om jeg hadde kommet riktig da vi begynte med grammatikk. Jeg var så dårlig at læreren og jeg diskuterte om jeg skulle bytte gruppe. Læreren i skriftlig forståelse, som det heter, nektet, og sa at jeg kunne alt, jeg vet bare ikke hva det heter. Noe han sikkert har ganske rett i. Jeg stortrives i både muntlig og skriftlig forståelse, og har fått velge fransk litteratur som ekstrafag (alternativet var forståelse av fransk samfunn). De andre studentene er jeg ikke så begeistret for, men det er ikke noe direkte galt med dem. I går snakket jeg i flere timer sammen med ei som ellers sannsynligvis ikke ville snakket i det hele tatt: Ei tyve år gammel religiøs, engelsk jente. Musegrå, briller, ikke spesielt pen, ekstremt sjenert; med en engelsk aksent og så lav stemme at det skal mye konsentrasjon til for å forstå fransken hennes. Studerer geografi og er i utlandet alene for aller første gang. Det er ikke noe galt med slike mennesker, men det kan bli litt mye i lengden.
3) Bosted: Ikke så bra. Damen jeg bor hos sier hun ikke vil ha noen her for et helt år. Jeg er usikker på om hun sier det fordi det er en fast politikk, eller fordi hun ikke liker meg. Hun er smertolog og avslapningsterapeut, samtidig som hun jobber med datamaskiner, røyker som en skorstein og har det vanvittig skittent på kjøkkenet sitt - som selvsagt er fullt av insekter. Jeg har vanskeligheter med å finne leilighet. De er enten allerede tatt av alle de andre studentene, eller så er det et problem å få Georg på besøk. Siden han skal bli værende ca. en uke av gangen, må jeg nesten si fra. I går snakket jeg med tre damer som alle mente at hvis han ble så lenge som en uke, måtte det bli dyrere. Når rommene allerede er dyre, er ikke det spesielt morsomt. Så jeg har prøvd alle kontakter jeg har - bortsett fra Håvard, for jeg har mistet telefonnummeret hans.
I dag har vært en kjempevarm dag; skikkelig sydentemperatur, og i kveld skal jeg hjem til foreldrene til en av kompisene mine. Julien Attencourt, som besøkte Georg og meg i sommer, er en av de hyggeligste og rareste vennene mine her. Han hører på sær black metal, kler seg i sorte dresser, lakk og lær, definerer seg som ekstremliberal - og er bare snill. Foreldrene bor en halvtime utenfor byen; og har, selv om jeg aldri har møtt dem før, tilbudt meg et rom i huset deres hvis jeg ikke finner noe. Det er vel og bra, men den halvtimen det tar å kjøre med bil, blir en og en halv time med buss - Normandie er ikke pendlervennlig.
Jeg håper alle dere der hjemme har det fint. Til tross for husjakt har jeg det veldig bra. Fransken går opp og ned, men jeg føler jeg blir flinkere og flinkere, og jeg føler meg generelt hjemme her. Klem!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
